Rente
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Rente er en betegnelse på den godtgjørelsen som gis for disposisjonsrett til kapital. Rente beregnes ofte i prosent per år.
Ordet brukes også om avkastning av investerte penger, dvs. kapital som er brukt eller vurderes brukt til å starte eller vedlikeholde et foretak, bedrift eller handel. Denne kalles kalkulasjonsrente og er avgjørende for om investering bør skje eller ikke.
Når man låner penger til en bank i form av innskudd på en bankkonto, får man renter fra banken. Rentes rente tillegges når både innskudd og renter står urørt mere enn ett år. Når man låner penger av banken må man i stedet betale renter. Fra gammelt var det rentemarginen mellom utlånsrente og innskuddsrente som var bankenes hovedinntekt.
I forbindelse med personlige lån i bank, oppgis renta som regel både som nominell rente og effektiv rente. Nominell rente angir det årlige rentebeløpet som en prosentandel av lånet. Det er effektiv rente som best beskriver hvor mye lånet koster, da man her tar hensyn til eventuelle gebyrer og dessuten tidspunket for nedbetaling og rentes rente.
Man vil generelt forvente avkastning av de lånte pengene, for eksempel fra bankinskudd, slik at for låntakeren blir årlige nedbetalinger gunstigere enn halv-årlige nedbetalinger for samme nominelle rente.
Utgangspunktet er at en forpliktelse til å betale renter krever særskilt hjemmel. Dette stiller seg annerledes dersom det dreier seg om utilsiktet kreditt. Historisk sett har regler om renter vært strengt regulert.
[rediger] Pengemarkedspolitikk
Utlånsrenten følger i store trekk Norges Bank sin utlånsrente, som bestemmes av Regjeringen. Fastsettelse av renten er ved siden av skatt det viktigste virkemiddelet et land har for å styre økonomien. En ekspansiv pengepolitikk, dvs. lav rente, vil medføre økende belåning og investering. En restriktiv pengepolitikk, dvs. høy rente, vil medføre økende sparing.
Denne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Om du vet mer om temaet kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
