Sarpsfossen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sarpsfossen er blitt et varemerke for Sarpsborg, ikke minst for dens betydning for byens industrireising. Skandinavias vannrikeste foss har naturligvis en interessant historie - som kraftkilde, som naturfenomen og som gammelt rettersted.
Innhold |
[rediger] Historie
Det første stryket ble dannet for ca 4.000 år siden, til å begynne med ikke rare greiene, men etter hvert som fjellterskelen ble løftet høyere i forhold til havet, økte også fossens fall. Rundt Kristi fødsel skal fallet ha vært på rundt 15 meter, det hadde steget til omtrent 20 meter da Olav Haraldsson fant landskapet her verdt å bygge ny hovedstad i, mens det idag er på snaut 23 meter - altså i forhold til havnivået. I Sandesund, et stykke nedenfor fossen, er nivået 1,5 moh.
Sarpsfossen, den gang Sarpr, var direkte årsak til at Norges konge Olav Haraldsson i 1016 grunnla landets nye hovedstad Borg. Han seilte opp Glomma, men kunne ikke passere den mektige fossen med alle langskipene. Det var også fossen som ga byen dens nye navn, den gang Borg ble byttet ut med Sarpsborg.
Et vendepunkt i fossens historie kom i jula 1312. Da ga kong Håkon Magnusson storgodset Borregaard til sin svigersønn Haftor Jonsson, og med gaven fulgte eiendomsretten til fossen, men samtidig et pålegg om å anlegge møllebruk der. Det hevdes forøvrig av historieskrivere at selveste Olav Haraldsson lot bygge ei kvern i fossen, for teknikken var kjent på hans tid, og han hadde mange munner å mette. Fossen som kraftkilde ble etter hvert stadig mer ettertraktet.
Handel har alltid vært en stor del av fossens bruksområde. Alt fra 1490 finnes bevis for at det fra Sarpsborg ble utført tømmer til Holland. Og når vi først er inne på eksport fra Sarpsborg og området nedenfor fossen, vet vi også at tømmer, huder, skinn og talg ble utført. Inn til Sarpsborg, fra Rostock, Stralsund og Flensburg, kom det øl. Bare øl.
Den verste ulykken i historien skjedde i natt til 6. februar (nøyaktig dato er noe usikker) 1702 da Borregaard raste i fossen med 14 mennesker og 200 dyr. Det var bare godseier Jens Werenskiold, hans hustru, sønnen og hovmesteren som nesten ved et under reddet seg. Det var fordi ei gravid kvinne på godset følte seg uvel og tilkalte jordmor, at ulykken ble oppdaget. Jordmora så da hun kom at bakken begynte å sprekke, og fikk varslet hovmesteren.
[rediger] Kongenes foss
Fossen ble også kjent på mer fredelige måter. Blant annet gjennom kongebesøkene. Enevoldskonger til tross måtte de for skams skyld en gang i løpet av sin regjeringstid besøke Norge, og da måtte "Sarpen" beskues. Den første som kom skal ha vært Christian I, men offisielt var hans navnebror med nummer V etter seg den første, i 1685. Til hans ære ble det reist et mastetre på "Kongehøien" ved Hafslund hovedgård. Dette ble tradisjon, for da kong Frederik IV etter å ha "beseet dette store Vandfald og Navnkundige Sarp" i 1704, ble det satt opp nok et mastetre. Den neste som fikk et slikt spesielt minnesmerke var Christian VI, i 1733. Kronprins Frederik fikk oppleve fossen den 24. juni 1788, klokka to om ettermiddagen, nærmere bestemt, og han fikk sin mast reist. Det fikk samtidig også prinsesse Lovise, men hun besøkte Hafslund og fossen i 1773.
Mastetrærne fikk føle tidens tann, og da statsråd Rosenkrantz eide godset tok han initiativ til å bygge en paviljong med form av et søyletempel på det samme stedet. Inne i den runde kuppelen ble de mange kongenavnene skrevet. Også navnene til Karl XV, Oscar II og Karl Johans gemalinne, dronning Desideria, som besøkte Hafslund flere ganger. Paviljongen sto på "Kongehøien" fram til 1904 da søylene råtnet opp og truet med å slippe kuppelen. Men i 1930-åra ble en kopi av den gamle paviljongen reist i hagen, og tradisjonen er gjenopptatt. I dag står det å lese, med malte bokstaver, på den nederste delen av kuppelen: Christiano Qvinto, Friderico Qvarto, Lovisoe, Christiano Sexto, Friderico Qvinto, Friderico Sexto, Marioe Sophioe Fridericoe og Eugenioe. Høyere oppe i kuppelen står det: Carolo XIV, Desideria, Oscaro I, Carolo XV, Oscaro II, Haakon VII og Olav V. Det siste navnet som er malt inn er Harald V.
[rediger] Malernes foss
Med kongene fulgte kunstmalerne. Jacob Coning var den første. Han var kongelig hoffmaler hos Christian V, og etter sin store Norges-reise ga han Coning i oppdrag å skildre Sarpsfossen. Det var i 1700. Etter ham finnes to malerier av fossen med Hafslund i bakgrunnen. Det ene tilhører Nasjonalgalleriet, det andre finnes i en kopi ved Borgarsyssel Museum. Fossen skildres ikke så voldsomt som andre gjorde etter ham, men like fullt har det førstnevnte bildet en tekst bak som lyder: " disess weit berühmte Wasser SARP besichtiget und nach dem leben lassen abzeignen".
[rediger] Dikternes foss
Dagens Sarpsfoss er bygd ut etter alle kunstens regler. Men noen ganger vil den vise seg i sin fordums velde, slik den gjorde det under den siste storflommen på forsommeren 1995. Da betok den også besøkende statsråder på rekke og rad som med bekymrede, men imponerte miner ved selvsyn vill oppleve hva vannkraft kan være på sitt mest farlige - og storslagne. Storslagen var den også, da Aasmund Olavson Vinje (A.O. Vinje, fra den gamle femtilappen) skrev som utsendt medarbeider for "Illustrered Nyhedsblad" da Sarpebrua ble åpnet den 25. februar 1854:
Du bruser Fos, hvad bruser du vel efter? Saa langt du skal, du dog vil komme frem. Du ynkes maa for dine store Kræfter, du er for stærk til ret at temme dem. For egen Styrke maa du gaa til Grunde, det store selv maa slaae sin egen Vunde.
Det Store først vi kjende kan af faldet; da først til os det kommer rigtig ned. At det til noget Stort og Skjønt var kaldet, vi, som det selv, først da med Vished veed. Sin Længsel ved sin Død det først kan lindre og slukke Gløden i sit dybe Indre.
Dog Fos, mens du din stolte Draapa kvæder, du sukker altimellem tungt og saart. Jeg troer, Gud hjælpe mig saasandt, du græder, din Graad i Øiet smitter ogsaa vort. Som dig det gaar, saa gaar det med os alle: Vi bruse frem og ned i Dybet falde.
Dog atter snart igjen du finder Havet, saa finde ogsaa vi vort Moderhjem. Ei hviler det som engang er begravet; i Tidens Fylde nyt det kommer frem, og liflig kvæger Liv, naar Naaden kalder, som du igjen i Regn fra Himlen falder.
