Skipreide
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Skipreide-ordningen ble oppretta av Håkon den gode i år 955, eller litt senere. Dette var en admistrativ inndeling av kysten i forbindelse med leidangen.
Et skipreide besto av frie menn (bønder), som skulle bygge, utruste, vedlikeholde og bemanne et leidangskip. Skipreidet skulle også holde naust til skipet og var ansvarlig for brenne til en varde i tilfelle krig. Størrelsen på skipet ble bestemt etter antall årer eller sesser. Til å begynne med var kravet 40 årer (20 sesser) og et mannskap på oppimot 100 mann eller flere. Norge var inndelt i 270 skipreider som i 1279 under Magnus Lagabøte ble økt til 279.
Sjefen for et skipreide hadde tittelen styrmann og ble utnevnt av kongen. Mannskapet ble plukka ut etter bestemte regler, og i Gulatingslova ble denne verneplikten begrensa oppad til hvert sjuende hode, altså 14 % av befolkningen. Den minste enheten var de bøndene som skulle utruste en roer.
Skipreidet skulle mobliseres når det var fiender i landet. Det ble da sendt ut allmenning, og vardene ble tent. I Heimskringla skriver Snorre om skipreide: «Kong Håkon satte en lov for hele landet langs hele kysten og så langt inn i landet som laksen går – han delte det i skipreider.»
Skibreidene ble til tinglag ca. 1660.
[rediger] Litteratur
- Imsen, Steinar og Harald Winge: Norsk historisk leksikon. (Kultur og samfunn ca. 1500–ca. 1800) Oslo, Cappelen Akademisk Forlag, 2. utgave. (1999)
