Special Operations Executive

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Geografisk omfang: Perspektivet og/eller eksemplene i denne artikkelen/seksjonen fokuserer på norske forhold, og representerer ikke et globalt ståsted.

Special Operations Executive (SOE) var en britisk, hemmelig militærenhet, opprettet 19. juli 1940 for å planlegge, lede og gjennomføre undergravingsvirksomhet og sabotasjeaksjoner mot tyskerne i okkuperte land. Hovedkvarteret lå i 64 Baker Street i London. SOE ble oppløst i januar 1946.

SOE Norwegian Section rekrutterte sine første norske agenter høsten 1940 og opprettet da også en base på Shetland for operasjoner mot Norge. Seksjonen holdt til i Gaynes Hall nær St Neots i Cambridgeshire.

[rediger] Mål og strategi

Storbritannia var tidlig i krigen for svake militært til å gå til en større invasjon på kontinentet, men ved stadige raid og sabotasje ble det gjort betydelig skade.

Tyskerne ble holdt i stadig uvisshet om hvor og når neste angrep kom. De måtte derfor spre sine styrker og dette førte til en svekkelse.

Aksjonene ble gjennomført i samarbeid mellom mannskaper fra army, airforce og marines som var spesialtrent for slike oppdrag. De var organisert i særskilte «striking companies» eller «commandos». SOE og «commandos» var Winston Churchills hjertebarn.

Fra sommeren 1941 økte britenes interesse for norskekysten som operasjonsområde for slike aksjoner. SOEs norske seksjon la planer for en aksjon som ville dele Norge i to og for å etablere en base for britiske kommandosoldater ved Bodø. Disse planene ble imidlertid ikke iverksatt.

Lord Mountbatten overtok som sjef for DCO (Directorate of Combined Operations) sommeren 1941. DCOs oppgave var koordinering mellom hær, marine og flyvåpen og vis a vis SOE. Denne type virksomhet fikk høyere prioritet og samkjøringen av de tre forsvarsgrener ble bedre.

Det ble iverksatt angrep hvor hovedmålet var krigsøkonomisk og hvor mest mulig skulle ødelegges, mens kamp med tyskerne skulle unngås, andre ganger var hovedmålet nettopp å engasjere fienden i strid.

De britiske motivene var trolig flere. Fremstøtene i Norge i 1941 var de første offensive aksjonene etter en lang rekke nederlag. Man ønsket nå å uroe tyskerne, få dem til å spre forsvaret av kystene samt å ødelegge krigsindustri, skip og havner og – selvsagt - skaffe seg gode poeng for bruk i egen propaganda.

Tyskerne på sin side svarte med å styrke forsvaret av Norge betydelig. Blant annet ble det etablert 160 nye kystbatterier.

Churchill og britene nådde sine mål for denne virksomheten. De stadige nålestikkene langs norskekysten bidro til Hitlers overbevisning om at en alliert invasjon ville komme i Norge. 3—400.000 tyske soldater ble dermed bundet opp i et område hvor ingenting avgjørende for krigens utfall skjedde. Dette var den største militære verdi av de britiske angrepene.

[rediger] Organisering av innsatsen i Norge

Innsatsen i Norge ble organisert av SOE Norwegian Section som rekrutterte sine første agenter i allerede i 1940. Allerede før den formelle godkjennelsen var på plass i 1941 deltok norske styrker i et britisk raid mot Lofoten.

SOEs norske seksjon organiserte (sammen med DCO), det vellykkede raid mot Lofoten 4. mars 1941: Operation Claymore.

Det gode resultatet førte til at SOE økte rekrutteringen av norske agenter fra april 1941. I juli fulgte så opprettelsen av et norsk frittstående kompani, Norwegian Independent Company No. 1 (NORIC 1), bestående av norske menige og offiserer. Enheten er i Norge mest kjent som Kompani Linge. Kompaniet tilhørte den norske hær, men var under britisk kommando.

[rediger] Forholdet til norske myndigheter

Det tok tid å avklare forholdet mellom SOE og de norske myndigheter. Det var norsk misnøye både pga. tyske represalier etter raid, og fordi man syntes britene opererte for selvstendig.

Forsvarets Overkommando (FO) ble opprettet i England i februar 1942. Dette la grunnlaget for klarere linjer og bedre samarbeid. SOE Norwegian Section ble reorganisert. Den skotske oberst John Skinner Wilson overtok ledelsen og vant stor tillit.

Enkelte problemer gjenstod. SOE valgte lenge direkte kontakt med lokale motstandsenheter. Kommunikasjonen gikk derfor ofte utenom sentrale instanser: Milorgs Sentralledelse (SL) i Norge, Legasjonens Militærkontor (Mi) i Sverige og Forsvarets Overkommando (FO) i England.

Omstendigheten gjorde da heller ikke kommunikasjon, verken i form av reiser, møtevirksomhet, telefonsamtaler, brev osv., enkelt for noen av partene.

Britene var heller ikke sikre på om regjeringen i London hadde hjemmefrontens fulle støtte. De siste problemer i forholdet mellom SOE og Milorg ble ryddet av veien under møter i Sverige i mai 1943.

[rediger] Aksjoner i Norge

Operation Claymore ble gjennomført 4. mars 1941. I Norge er operasjon Claymore også kalt Svolværraidet. Målene befant seg i Svolvær, Stamsund, Henningsvær og Brettesnes.

Claymore-operasjonen førte til at skip på tilsammen 19.000 tonn ble senket, bl. a et tysk fabrikkskip, 18 bedrifter ble ødelagt. 213 tyskere og 12 NS-medlemmer ble tatt til fange.

Blant den lokale befolkningen valgte 314 å bli med over til England for å melde seg som frivillige.

Josef Terboven beordret kraftige represalier. Nærmere 100 mennesker ble arrestert og internert på Åneby i Hakadal for senere å overføres til Grini da leiren sto ferdig samme sommer.

På britisk side var det stor tilfredshet med utfallet av Claymore. Man så det som et eksempel på et vellykket commando-oppdrag. 52 norske, blant dem Martin Linge, deltok.

6. april 1941 ble det gjennomført en ny aksjon i Øksfjord av 10 norske marinesoldater. De ble landsatt fra en destroyer og en sildeoljefabrikk ble ødelagt.

I romjulen 1941 (26. – 28. desember) ble det iverksatt to parallelle aksjoner, operation Anklet mot Reine og Moskenes i Lofoten og operation Archery mot Måløy og Vågsøy. Disse to var de første, større, kombinerte angrepene etter at Kompani Linge var formelt organisert.

I operasjon Archery deltok en styrke på 576 mann, av dem 51 offiserer. Blant disse var Martin Linge og 15 andre fra Kompani Linge. Fabrikker, lagerbygninger samt de tyske forlegningene ble påført skader og 8 skip ble senket. Angrepet var militært sett vellykket, men Linge selv falt.

I operasjon Anklet i Lofoten deltok 300 mann, 77 av dem fra Kompani Linge. Ekspedisjonen var først og fremst iverksatt som en avledningsmanøver for den større Archery operasjonen. Styrkene trakk seg tilbake sammen med 266 norske som ville melde seg som frivillige. Også etter denne aksjonen ble det iverksatt kraftige represalier mot sivilbefolkningen.

De britiske angrepene førte til at kløften mellom nordmenn og briter i synet på mål og midler i den militære motstand ble større.

Lignende angrep fortsatte, til dels med store ødeleggelser og tap av mange liv. Også i Norge var det heftige meningsutvekslinger. Mange var uenig i valg av ”krigsviktige” mål. Dessuten syntes mange at tapene av menneskeliv var for store sett i relasjon til hva man oppnådde militært.

Flyangrepene som fulgte senere ble spesielt omdiskutert fordi disse medførte tildels store tap av sivile liv og av norske verdier. Til sammen mistet 752 sivile livet i forbindelse med flyangrep.

I juli 1943 ble Herøya bombet med et tap på 55 sivile. I 1944 mistet 193 mennesker livet under et angrep mot Laksevåg i Bergen. 77 sivile mistet livet i Oslo da Gestapos hovedkvarter ble bombet. Like før krigens slutt ble 52 norske drept da oljelagrene på Valløy ble bombet 25. april 1945.

[rediger] Kvinner i aktiv tjeneste for SOE

Det er sannsynligvis lite kjent at SOE hadde femti kvinner i aktiv tjeneste i løpet av krigen og at fjorten av dem mistet livet bak fiendens linjer. 39 av de aktive kvinnelige agentene var franske og 13 av dem kom ikke levende tilbake.

[rediger] Annet

Forfatteren Ian Fleming kjente både Maurice Buckmaster som var sjef for SOEs franske seksjon og Vera Atkins som var hans assistant fra sitt arbeid i marinens etterretningstjeneste under krigen. Vera Atkins var en så levende del av SOE at mange antok hun var den egentlige sjefen. Det sies at disse virkelige menneskene har gitt Fleming viktig inspirasjon da har utviklet skikkelsene M og Miss Moneypenny i sine James Bond bøker. Vesper Lynd i den første Bond-boken, Casino Royale (1953), er etter sigende inspirert av den vakre SOE-agenten Christine Granville.