Statfjordfeltet
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Statfjordfeltet har vært Norges og Nordsjøens største oljefelt som i tillegg til råolje produserer en betydelig andel naturgass. Som sådan har feltet representert en bærebjelke for Norge som oljenasjon gjennom 80- og 90-tallet, både økonomisk og teknologisk. Geografisk ligger feltet i det såkalte Tampenområdet i den nordlige del av Nordsjøen.
Feltet ble oppdaget i 1974 av det amerikanske oljeselskapet Mobil. Statfjord ble erklært drivverdig i august 1974, og den første innretningen der – Statfjord A – startet produksjonen i 1979.
Totalt har feltet produsert olje og gass for en bruttoverdi tilsvarende nær 1 050 milliarder kroner. Produksjonen har vært sterkt avtakende de siste årene, og det arbeides med planer som kan forlenge produksjonen i ca. 15 år til som et rent naturgassfelt.
Innhold |
[rediger] Utstrekning og beliggenhet
Feltet ligger i blokk 33/9 og 33/12 rett vest av Florø, dels på britisk kontinentalsokkel med en majoritetsdel på norsk sokkel. Se figur 1. Feltets utstrekning er ca 4 km i bredde, og i lengde tilsvarende omtrent distanse fra Bygdøy til Drøbak, ca 2,5 mil. Det britiske oljefeltet Brent ligger bare 4 – 5 kilometer sørvest for Statfjord.
[rediger] Bakgrunn og historikk
Foranledningene til leting og utbyggingen av Statfjord var svært spesielle, bl.a. fordi verdens forsyningssituasjon syntes truet etter den såkalte oljekrisen høsten 1973 – januar 1974. Men også fordi det var klart at det var funnet et stort oljefelt på britisk sokkel mot grensen til norsk sokkel. I første omgang var det en frykt for at britene skulle tappe eventuell norsk del av feltet før de norske områdene var utforsket. Senere ble utbyggingen preget av det var et pionerarbeid både for det norske oljeregimet som var i ferd med å etableres og for utbyggeren Mobil.
[rediger] De første år
Utlysing og tildeling av blokkene i 33/9 og 33/12 ble påskyndet etter at oljeselskapene Shell og Esso henvendte seg til norske myndigheter i februar 1972. Budskapet var at de to selskapene hadde funnet en stor petroleumsforekomst på britisk sokkel som de mente strakk seg inn på norsk område. De ønsket derfor utvinningstillatelse i 33/9 og 33/12 for å få en samordnet undersøkelse og utvikling av området. I august 1973 ble de norske blokkene tildelt som lisens nummer 37 til Mobil 15 % (operatør), Statoil 50 %, Shell, Esso og Conoco med 10 % hver. Fire andre selskaper delte de siste 5 %. Den første brønnen i 33/12 gav et funn i mars 1974. Dette var også Mobils første leteboring på norsk sokkel overhodet. Funnet ble senere til Statfjordfeltet. Det britiske feltet, Brentfeltet viste seg å være atskilt fra Statfjord, men Statfjordfeltet strekker seg inn over britisk sektor med ca 15 % av reservoarene.
[rediger] Utbyggingen
Planen for utbygging og produksjon ble først godkjent 16. juni 1976, men design og ingeniørarbeidet på den første produksjonsplattformen var i gang lenge før den tid.
[rediger] Statfjord A
[rediger] Statfjord B
[rediger] Statfjord C
[rediger] Oppgraderinger for nabo- og satelittfelt
[rediger] Operatørrollen
1. januar 1987 overtok Statoil operatøransvaret etter Mobil, og har siden videreutviklet og produsert fra feltet.
[rediger] Infrastruktur for transport av olje og gass
[rediger] Reserver og produksjon
[rediger] Reserver og planlagt produksjon
[rediger] Produksjonshistorikk
Pr 1. januar 2005 er den totale produksjonen kommet opp i 542 millioner m³ olje og 50 milliarder m³ gass etter en produksjonsperiode på ca. 25 år. Gjenværende reserver er ca. 15 millioner m³ olje og 8 milliarder m³ gass.
