Svedjebruk
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Svedjebruk (svijordbruk) er en form for jordbruk, tidligere brukt i de fleste deler av verden. Det ble i Norge hovedsakelig brukt av skogfinner som brakte med seg teknikken fra landskapene Savolax og Karelen, da de emigrerte til Sverige og senere Norge på 1600-tallet. Arkeologi antyder at opprinnelsen kan være sen jernalder, mens man kjenner til bruk på 1200-tallet.
Svedjebruket utføres av et svedjelag, menn fra flere familier i samarbeid for hverandre. Et område eldre skog (vanligvis barskog, gran, finsk huuhta) markeres på senvinteren, hugges i april-mai samme året, og får ligge over vinteren og tørke. Dette brennes (svies av) neste midtsommer, og såes i umiddelbart etter slokking, før noe regnfall får hårdnet asken. Dette vokser frem til et tuelandskap med rugkorn som skjæres på høsten. Noen områder tillot en sekundær avling rug. Etterpå ble området til eng, eventuelt i påvente av at ny skog vokser til. Bosettinger som anvendte svedjebruket, hadde spesielle tørkestuer for ruget, enten i bolighuset (nyttig kombinasjon for oppvarming og badstu) eller i egne bygg.
Fordelen ligger i at man slipper det svært tunge oppdyrkingsarbeidet som vanlig åkerjordbruk fordrer, mens ulempen ligger i at man årlig må svi av nye områder, og at markene blir liggende langt unna bolighusene. Svedjebruket er altså svært plasskrevende (færre brukere per arealenhet), men den enkelte bruker vil oppnå vesentlig bedre avling, grunnet det svært næringsrike jordsmonnet frøene såes i. Åkerjordbrukets årlige gjødslingsbehov unngås i svedjebruket. Samarbeidet mellom ulike brukere (svedjelag) var vanligvis også en fordel for de samfunn der teknikken var i bruk.
Svedjebruket var dominerende i de nevnte områdene helt frem til midt på 1800-tallet, og ble brukt frem til begynnelsen av 1900-tallet. Forbudssoner ble dog innført allerede på 1600-tallet, for å sikre forsyning til bergverk, samtidig med at andre driftsformer (åkerjord) gjorde seg gjeldende. Livet til svedjebrukerene kunne derfor bli noe nomadisk, med mindre de valgte å gå over til vanlig åkerbruk. I andre deler av verden har man svedjebruk-lignende driftsformer inntil i dag, eksempelvis Amazonas. Her til lands finner vi bevarte bosettinger i museale og festivalmessige sammenhenger, som på Finnskogen og i Finnemarka.
