Terje Dragseth

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.

Terje Dragseth (født 1955) er en skjønnlitterær forfatter. Han debuterte med dikt og tekstsamlingen «Offerfesten» i 1980, og har siden utgitt 14 bøker hvor alle poesi unntatt «Den amerikanske turisten», 21 historier, 1997. Alle Tiden Norsk forlag.

Han er utdannet filmregissør ved Den Danske Filmskolen i perioden 1983 - 1987, og regissert en rekke kortfilmer, bl.a. "Haiku", "America - The recordings 1991", "Odysse - the recordings 1993". "Program: Poul Borum".

CD- utgivelser: "LOGG", 2002 "Kvitekråkas song", 2005. Med Kong Klang ,som består av Lasse Myrvold og Kristian Stangebye.

Han arbeider som forfatter og deltids som kulturbyråkrat ved kulturkontoret Kristiansand kommune.

ALT STÅR OG VEIER SEG Arild Vange, anmeldelse "Fundament for dannelse av kaos", 91 s. Tiden. 2000, Morgenbladet, 12.10.01

"I sin første diktsamling "Offerfesten (1980) skriver Terje Dragseth: "du er dette diktet/som ser grenser jeg aldri formår å overskride". En annen poet, tyske Brigitte Oleschinski, i likhet med Dragseth født i 1955, er inne på noe av det samme i sitt poetologiske essay "Byggeplasser, veps, kveldslukt" fra 1995:"Dikt går over grenser jeg ikke vet om jeg kan krysse",skriver hun. "Jeg har angst for å følge et dikt over disse tersklene hver gang,men i angsten vibrerer samtidig en ubendig lyst til å gjøre det". Og hun tilføyer:"Dikt oppstår av spenninger som ikke lar seg berolige av noe annet. Heller ikke diktet løser dem opp, det reagerer bare på dem". Terje Dragseth har nettopp den fortrolighet til språket som skal til for å kunne fastholde disse spenningene eller motsetningene: "det finnes det finnes ikke/det forlater/ankommer brister husker glemmer/(...)det mangler/det er". I et intervju med Vagant i 1992 nevner Dragseth at det\et vil få en svært stor plass i hans neste diktbok. Han snakker da om "Den sovende" som kom ut i 1994. "Det\et er det som skal komme", sier Dragseth i intervjuet. "Det har med den religiøse dimensjon å gjøre". Det\ets plass er ikke mindre sentral i årets bok, leseren møter tidlig oppfordringen:"Følg det med øyønene" og ledsages av det\et gjennom hele boken. Og midt inne i det man med Dragseth kunne kalle "flowen" eller flyten i diktet, dukker det opp en velkjent tekst, en bønn. Midt inne i samlingen, eller bedre midt inne i diktet, i langdiktet, på side 45, står FADER VÅR med store bokstaver, bokstavtro gjengitt. Legger vi til det samme antall sider når vi, på side 90, frem til bokens siste dikt. Det munner ut i et kolon. Etter kolonet, på bokens aller siste tekstside, står tre små ord i kursiv: "guds lille prins". Det er nærliggende å se på denne lille prinsen som en slags Kristusskikkelse, ikke i tradisjonell forstand, men som Dragseth sier i Vagantintervjuet, "Kristus som et bilde på det å ta på seg virkeligheten". Eller som det heter i diktet:"Virkeligere enn virkelig/(...)Virkeligere en meg/ (...) Virkeligere enn meningen i alt det sette". Spenningen mellom et vi og et jeg, som tydeliggjør smerten ved å være i en verden full av kriger, konflikter og mangel på innlevelse og engasjement, er en tråd gjennom hele det siste diktet. Spenningen mellom duet og jeget likeså, et sted heter det at jeget er umulig å forene. Samtidig introduseres en Han:"Han er ikke dette besluttsomme jeg/Han er en materiens langsomme innbilning og oppvåkning./ I alt som forgår over alt". Denne han kysser duèts og jegets munn i neste dikt, livgir dem kunne man kanskje si, de blir til et vi som:"Velter filmen/velter døden som virkning", mens: "Det går gjennom rommet", går gjennom diktrommet. Senere heter det:"Det er tilstedeværelsen i alt det usette", enda senere:"Det velter setning for setning". Og til slutt munner det ut i:

"Det velter rommet, fossen,døden,solen. Skridende pompøst i en hanske. En luftens grammatikk, det at du går gjennom rommet, velter som fossen velter solen:..."

Her på diktets siste side er det ikke lenger det\et som går gjennom rommet,men duet. Det er dette siste kolon etter solen som anroper den kursiverte guds lille prins og viser tilbake på bokens midtpunkt: som en slags Fader Vår-vektstang av versaler rager det vertikalt inn i diktet og krysser den horisontale du-jeg-vi aksen, som et kors, et kryss, som et fundament for å danne kaos, et fundament for Dragseths diktunivers, diktkosmos. Den tyske filosofen Walter Benjamin kaller barnet som rusen og forelskelsen for forskoler til tenkningen. Hos Dragseth finnes de alle tre: Barnets undrende blikk, rusens ustyrtelige vokabular og forelskelsens himmelstorm. Men Dragset blir, like lite som Benjamin, stående ved det vi kunne kalle magiens eller drømmens verden, han må videre til oppvåkningen, til tenkningen. Hele denne strekningen tilbakelegges i diktet, og holdes samtidig oppe i bevisstheten, som noe som ikke utelukker hverandre, noe komplementært, flere sider av det samme, flere språkskåler eller ordkar som samler det flytende, i setninger, i bilder.

Arild Vange

KVITEKRÅKAS SONG. Eit gorrlaust makkverk. Dikt & songar 2005. Tiden. Anmeldt av Tom Egil Hverven, Kulturnytt NRK P2, 15 desember 2005

Terje Dragseth har skrevet en av årets beste norske diktsamlinger, full av villskap og galskap. Boka er skrevet på Dragseths egen sørlandsdialekt, med en kraft og et trøkk få norske lyrikere er i nærheten av.

"Eg e kvit a sorg svart a sanning"

Hvit av sorg, svart av sanning, dèt er "Kvitekråkas song" av Terje Dragseth, sitert fra en CD med flere dikt og låter som ligger ved boka, som hermed er varmt anbefalt. Jeg kjenner ingen norske poeter som klarer å legge en slik intensitet inn i diktningen. Hele samlingen er spor av en kråke som kravler og flakser rundt i et stort bokstavtre.

At boka er skrevet på dialekt, styrker en viktig tendens i samtidslitteraturen. Den gjør talemålet til en del av diktningen. "Kvitekråkas song" er i tillegg en usedvanlig tjukk diktsamling. Her er alt trykt i feit skrift, som om selve teksten rommer en feit, svart sannhet.

Jeg kunne sitert mye mer fra CD-en og samlingen,men jeg skal nøye meg med ett dikt som rommer både det sorgfulle, det sanne og det voldsomme hos Terje Dragseth. Det heter "Eg heng ved bensinstasjnen" og går slik:

"Eg heng ved bensinstasjonen tenkje på at eg ska døy eg snuser inn bensinosen det e vedunderleg

eg brenn på tunga a dampande innholdsløyse eg pumpar inn aktiv oktan å forgassar

eg bade innøve te dei varme bilanes panser eg bikkar mot knitrande sølvpapir eg stel eit belte eg pumpar inn meir bensin eg forgassar med alt eg har:

EG E EIN ZEPPELINAR

BRENN"

Dette er uhyggelig, og kunne i og for seg tolkes som en kommentar til verdens klimaproblemer. Men diktet er - og gjør - mye mer enn det. Mot slutten blir dikterjeget en zeppeliner, et luftskip som eksploderer. Det er et grufullt vakkert og dessverre ekstremt aktuelt bilde.

Slik veksler "Kvitekråkas song" mellom det personlige og det samfunnsmessige, mellom det lokale og det globale. Samlingen og CD`en gynger av gårde får fram avsindige sider ved det å være menneske:

"Eg gjeng på djupe medisinar eg søv i tunge gardinar".

Ytterligere info se internett.