Toste Godwinson
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Toste Godwinson, jarl av Northumbria (født ca. 1026, død 25. september 1066), benevnes også som Tostig. Toste var alliert med kong Harald Hardråde (1015–25. oktober 1066) og en rival til broren kong Harald Godwinson (ca. 1020–1066) til den engelske trone. Han døde i slaget ved Stamford bru i 1066. Det hevdes at Toste var far til Skule Kongsfostre som fikk godset Rein og ble stamfar til blant annet kong Inge Bårdsson og Hertug Skule, men dette slektskapet tilbakevises av engelske forskere.
[rediger] Bakgrunn
Toste Godwinson var tredje sønn av den mektige angelsaksiske jarl Godwin av Wessex (død 15. april 1053) av Wessex og Kent og Gyda Torkelsdatter (død etter 1067). I september 1051 giftet Toste seg med grevinne Judith av Flandern (død 5. mars 1094), datter av grev Balduin IV av Flandern, halvsøster til Balduin V av Flandern og på morsiden tante til Matilda som ble gift Vilhelm Erobreren av Normandie. I 1061 reiste Toste med Judith som pilegrim til Roma og ble meget ærefullt mottatt av Paven.
[rediger] Hensynløs jarl
Det samme året som han ble gift ble Toste og hans far jaget fra Northumbria, men de kom sterkt tilbake året etter. Tre år senere i 1055 utnevnte kong Edvard Bekjenneren Toste til jarl av Northumbria etter at jarl Siward døde i 1055. For å sikre sitt herredømme over de nordlige distriktene av Northumbria introduserte Toste den hensynsløse krigsloven (engelsk «martial law»). De som utfordret hans autoritet ble meget strengt straffet, og det gjorde ham ekstremt upopulær og forhatt.
Innbyggerne gjorde opprør og erstattet ham med Morcar, bror av Edwin, jarl av Mercia, som erklærte Toste for fredløs. Opprørerne tvang Toste på flukt sørover, hvor de ble møtt av jarl Harald Godwinson ved Oxford som, på grunn av sine egne ambisjoner om den engelske tronen, aksepterte opprørernes krav til tross for kong Edvard Bekjennerens ønske. Toste fikk ikke høye tanker om broren etter dette.
[rediger] På flukt
Etter å ha seilt til Flandern søkte Toste å innynde seg hos hertug Vilhelm i Normandie som holdt på å forberede en invasjon av England. Han hadde også kontakt med Svein Estridsson i Danmark for å få den danske kongen til å gå mot broren Harald, men uten å lykkes. Det rapporteres at Toste herjet på den engelske øya Wight og på kystene av Kent og Lincolnshire før han dro nordover mot Skottland, derfra dro han til Norge og ble tatt vel imot av kong Harald Hårfagre. Disse gjorde felles planer om å invadere England. Harald Hardråde hadde en stor hær av erfarne og profesjonelle krigere. Snorre Sturlason skriver i Harald Hardrådes saga at:
- Kong Harald tenkte nøye over det jarlen sa, og skjønte at det var mye sant i det, og dessuten fikk han også lyst til å vinne riket. Siden talte de sammen, kongen og jarlen, lenge og ofte, og de avtalte da at om sommeren skulle de fare til England og vinne landet. Kong Harald sendte et bud over hele Norge og bød ut leidang, halv almenning. Overalt ble det nå talt om dette, og det var mange slags gissinger om hvorledes det ville gå på denne ferden. Noen regnet opp storverkene til Harald, og sa at ingenting ville være umulig for ham; noen sa at England ville det ikke være lett å vinne, der var mange folk...
Ved elven Tyne møtte Toste sin allierte kong Harald av Norge og med støtte fra norske krigere seilte han opp Humber, kom i slag med sin fiende Morcar og Edwin ved Fulford. Harald Hardrådes hær invaderte og tok den store byen Jorvik, nåværende York.
Tostes bror, kong Harald Godwinson, marsjerte med hæren nordover fra det sted hvor de ventet på normannernes invasjon. De møtte deler av den norske hæren overraskende ved Stamford bro den 25. september 1066. Både kong Harald Hardråde og Toste Godwinson døde i slaget, mens kong Harald Godwinson skyndte seg sørover for å møte normannerne ved Hastings hvor han falt den 14. oktober og ble den siste angelsaksiske konge i England.
Etter at Toste døde tok hans to sønner, Skule Tostesson Kongsfostre, tilflukt i Norge under beskyttelse av kong Olav Kyrre. Tostes kone Judith ble derimot igjen i England og giftet seg senere med hertug Welf I av Bavaria.
| Forgjenger: Siward |
Jarler av Northumbria |
Etterfølger: Morcar |
