Typografi
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Typografi er utforming og behandling av skrift, bokstaver og andre grafiske elementer i trykkerfaget og i grafisk design. Begrepet brukes også om den visuelle formen på trykt tekst. Typografi er et håndverk som oppstod med boktrykkerkunsten på 1500-tallet med setting og trykking av tekst ved hjelp av ulike teknikker. Faget omfatter kunnskap om leselighet, form og innhold, skrifttyper og -størrelser, linjelengde og -avstand, formater, papir, layout, farge og ulike trykkteknikker, og utføres i dag digitalt ved hjelp av digitale ombreknings- eller tekstbehandlingsprogrammer. Fagpersoner med typografisk utdannelse kalles typografer.
Innhold |
[rediger] Etymologi
Begrepet τυπογραφία (tipografía) er en gresk sammensetning av τύπος (típos), dvs. slag, figur eller avtrykk og γράφειν (gráfein), som kommer fra «å male, skrive el. risse», jfr. orddannelser som fotografi og litografi.
Ordet kom i bruk gjennom det franske typographie, som oppsto i det sekstende århundre og dengang betegnet trykkerier som brukte sats av løse typer. Omtrent hundre år senere ble begrepet lånt til engelsk, hvor det imidlertid har antatt en noe annen betydning enn det har på norsk.
[rediger] Typografiske regler og uttrykk
Typografi er læren om bokstaver og grafiske elementer, og bruken av dem:
- behandling av bokstaver for å formidle et budskap eller et visuelt uttrykk
- behandling av bokstaver i sammenheng med andre elementer (bilder og figurer),
- behandling av bilder og andre grafiske elementer i forhold til hverandre.
En av de viktigste byggesteinene i grafisk design med tekst og bilder er typografi, og det kan kategoriseres til blikkfang, skriftkontraster, skriftregler og «luftregler».
[rediger] Typografiske mål
Innen typografien opererer man tradisjonelt med målene punkt og cicero. Punkter brukes i sin alminnelighet til å angi skriftgrad (skriftens «størrelse»).
I Europa (bortsett fra Storbritannia) er didot-punktet (0,376065 mm) fremherskende, mens punktet i Storbritannia og USA (pica-systemet) tilsvarer (0,35146 mm). Ved innføringen av Postscript-standarden bestemte man seg for å definere et punkt som 1/72-del av en tomme, tilsvarende 0,35277138 mm. Uansett standard er altså forholdet 1:12. Som følge av utbredelsen av personlige datamaskiner med layout-programmer og tekstbehandlings-programmer (f.eks. Adobe InDesign og MS Word) er det Postscript-punktet de fleste bruker i dag.
Det er verd å merke seg at typografien arbeider med et tolvtallssystem. Det er 12 punkt (pkt.) i en cicero (pica i USA og Storbritannia). Uttrykket cicero stammer fra en kjent bokutgave av Ciceros taler, der brødsatsen (dvs. den delen av satsen som ikke består av titler, mellomtitler o.l.) altså var satt i 12 pkt.
Siden typografiske mål og begreper stammer fra blysats-tiden, har moderne terminologi overtatt endel konsepter som forsåvidt bare har historisk interesse, men ikke desto mindre er forblitt i sprogbruken. Blant annet var opprinnelig «bokstavene» støpt på små metallblokker, som nødvendigvis måtte være større enn tegnene selv; det var altså en forskjell mellom den delen av tegnblokken som ga avtrykk og den som ikke gjorde det. En 8 pkt. skrift på en 9 pkt. «metallblokk» ble således angitt med 8 pkt./9 pkt. kegel, eller kort 8/9 pkt. Dette er f.eks. den vanlige størrelsen på brødsats i avisspalter.
Målene på tekstelementer og andre elementer i grafisk produksjon var tidligere basert på cicero og punkter, men er i Norge i dag vanligst i millimeter. Standardbredden på en avisspalte var tidligere 10,6 cicero, men er nå definet som 46 mm. Standard spalteavstand var én cicero (12 pkt.), men er nå 4 mm. Norske avisers annonseformater er definert i millimeter, f.eks. i tabloidavisene er en 2-spaltet annonse på 1-moduls høyde 96 mm bred og 71 mm høy.
X-høyden er høyden på en minuskel i en skrifttype, litt mer upresist sagt er det altså høyden på de små bokstavene i en skrift, for eksempel høyden på en liten r. I moderne sats er denne høyden den samme som høyden på en kapitél, mens kapitelen tradisjonelt skal være 10-20 prosent høyere.
[rediger] Skytning
I tillegg til kegel kommer skytning av satslinjene, det man i hverdagssprog kaller «linjeavstand». Så lenge skytningen er større en satsbildets kegel, blir den siste uinteressant. (Med en skytning/linjeavstand på 14 pkt., er det likegyldig om 8 pkt. sats har 9 eller 10 pkt. kegel.) Databasert teknologi gjør det selvsagt også mulig å ha mindre skytning enn punktstørrelse. I fagterminologien sies det da at satselinjene er «grodd» inn i hverandre. En skytning rundt 120% ligger nær det som vanligvis oppfattes som «standard» innenfor brødsats. For eksempel er bøker ofte satt i 10/12 pkt. Dette kan imidlertid variere, og er i en viss grad «motebetinget».
[rediger] Sperring og kniping
Mens skytningen angir den loddrette avstanden mellom satslinjene, betegner sperring og kniping den vannrette avstanden mellom de enkelte tegnene. Kniping tas ofte i bruk for å få brødsats til «å gå opp», dvs. for å forhindre at overskytende ord eller enkeltlinjer forplanter seg til neste side/spalte. Sperring brukes i sin alminnelighet for å utheve enkeltord eller skape spesielle designmessige effekter.
[rediger] Skrift/font
Skriften (i moderne terminologi brukes begrepet font, som er overtatt fra dataverden) angir den grunnleggende skriftarten man arbeider med. Eksempler på skrifter/fonter er Times, oppkalt efter den britiske avisen som først tok den i bruk), Helvetica, Futura og News (som er en brødsatsutgave av Times). Noen skrifter er også oppkalt efter opphavspersonen, slik som Goudy og Bodoni. Bruken av enkelte skrifter kan være knyttet til opphavsrettslige forhold, siden de er å betrakte som åndsverk.
[rediger] Grotesk og antikva
 |
Grotesk skrift |
 |
Antikvaskrift |
 |
Antikvaskrift (røde seriffer) |
Groteske skrifter (f.eks. Helvetica og Futura) er i prinsippet like tykke i horisontale, vertikale og bueformede deler, skjønt det er gjort noen avvik fra denne regelen. I tillegg mangler de seriffer, som utmerker antikva-skriftene som Times og Bodoni. Seriffer avslutter (som oftest) vertikale elementer i bokstaven/tegnet med små «skjørt». Det sies at disse avslutningene er en levning efter meiselen som ble brukt for å hugge ut romerske skrifter i sten, men mer sannsynlig er at stenhuggerne fulgte penselstrøkene teksten var malt med, og at seriffene dannet et naturlig avslutning på strøkene. Antikvaskrifter regnes tradisjonelt for å være bedre leselige enn grotesker, og brukes således gjerne i brødsats.
[rediger] Snitt
Innenfor den enkelte skriften er det vanligvis utarbeidet en rekke snitt. De vanligste er (engelske termer i parentes):
- Normal
- Kursiv (Italic)
- Halvfet (Bold) NB! Den norske utgaven av tekstbehandlingprogrammet Microsoft Word angir dette snittet feilaktig som «Fet».
- Fet (Black)
- Mager (Light) Sats/skrifter i dette snittet omtales ofte som «blonde».
- Kombinasjonen halvfet kursiv brukes ikke i tradisjonell typografi. Skal man utheve tekst innenfor et området som allerede er kursivert, opphever man kursiveringen for teksten som skal markeres, feks.: Det er viktig at man aldri setter tekst i halvfet kursiv - (hvor ordet «aldri» er markert innenfor kursiveringen. Er teksten allerede halvfet, settes kursivert tekst allikevel i normal kursiv, slik: Denne teksten er halvfet, men kursiveringen er det ikke.
[rediger] Andre teksteffekter
- Negativ skrift er skrift satt på en farvet bakgrunn, enten i papirfarven, vanligvis hvitt (altså uten bruk av trykkfarve) eller i en kontrasterende farve. Det første er vanligst, både av leselighetsgrunner, og siden det kan være vanskelig å få (spesielt mindre) skrift til å passe helt nøyaktig inn i den farvede bakgrunnen. Hvis en farvet tekst er forskjøvet over en farvet bakgrunn (siden trykkplatene eller de opprinnelige filmene) ikke er i fullstendig register, kalles det mispass eller mispasning). Slik mispasning kan man vanligvis tydeligst se i farvebilder. Negativ tekst betegnes i fagterminologien som utspart, og man henviser da til den farven teksten er utspart fra. Gul tekst «skåret ut av» en rød bakgrunn blir da altså «gult utspart i rødt».
[rediger] Skriftkontraster
Skriftkontraster er viktige når man skal framheve tekst, bilder og lignende. Man kan dele kontrastene opp i fem deler.
- Størrelseskontrast: Kontrasten omhandler kontrasten mellom store og små bokstaver.
- Styrkekontrast: Kontrasten omhandler kontrasten mellom fete og tynne bokstaver.
- Formkontrast: Kontrasten mellom en skriveskrift og en «vanlig» skrift, altså i skriftens utforming.
- Strukturkontrast: Kontrasten mellom normal, halvfet (bold), fet (black), kursiv (italic) og understreket.
- Fargekontrast: Kontrast mellom forskjellige farger.
[rediger] Ombrekningsprogrammer
I løpet av 1980-årene nådde utviklingen av datateknologien også typografenes arbeidsområde, og efterhvert ble svært kostbare, proprietære løsninger skjøvet til side av sideombrekningsprogrammer for PC og Macintosh-maskiner. Noen av de fremste slike programmene, hvorav noen idag er utvidet til å omfatte avanserte design-, og prosess- og dokumentforvaltningsfunksjoner, er
