Tyrkias administrasjon
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Innhold |
[rediger] Nasjonalforsamlinga
Nasjonalforsamlinga (Millet Meclisi) er Tyrkias lovgivende forsamling. Den har ett kammer, 450 plasser, og valgperioden er 5 år.
Millet Meclisi åpner hvert år på første virkedag i september. Nasjonalforsamlingas rolle i statsstyret likner mye på Stortingets i Norge. Nasjonalforsamlinga vedtar, endrer og opphever lover, vedtar statsbudsjettet og fører tilsyn med regjeringa. Nasjonalforsamlinga har en spørretime der regjeringsmedlemmer blir bedt om å svare på spørsmål, og regjeringsmedlemmer kan innkalles til høringer. Den kan også vedta mistillit mot regjeringa. Presidenten har utsettende veto på vedtak i nasjonalforsamlinga.
Enhver tyrkisk statsborger over 30 år er valgbar til nasjonalforsamlinga, forutsatt at han har fullført folkeskole, ikke er dømt for alvorlige forbrytelser eller har deltatt i «ideologisk og anarkistisk virksomhet». Menn må ha fullført militærtjeneste. Delegatene forutsettes å representere hele landet – ikke bare sin egen valgkrets.
Artikkel 83 og 84 i grunnloven garanterer representantene parlamentarisk immunitet, dvs. talefrihet. Denne retten ble stilt på en prøve i mars 1994, da Millet Meclisi vedtok å oppheve den parlamentariske immuniteten for sju representanter som hadde tatt til orde for borgerrettigheter for den kurdiske minoriteten. De sju ble arrestert på trappa til parlamentsbygningen og anklaga for å ha holdt taler som utgjorde «en forbrytelse mot staten».
[rediger] Presidenten og regjeringa
Ifølge grunnloven av 1982 er presidenten statssjef, som ser til at staten styres i henhold til grunnloven. Presidenten velges av og blant medlemmene av nasjonalforsamlinga, og krever to tredels oppslutning i første valgomgang. I eventuelle seinere valgomganger kreves rent flertall. Ved presidentvalget både i 1989 (Turgut Özal) og i 1993 (Süleyman Demirel) måtte det tre valgomganger til. Grunnloven stiller videre krav om at presidenten ikke skal ha verv i noe politisk parti, og både Özal og Demirel trakk seg følgelig som partiledere etter valget. Presidenten velges for en periode på 7 år, og kan ikke gjenvelges. Presidenten kan avsettes ved et tre fjerdedels flertall i nasjonalforsamlinga.
Grunnloven av 1982 gir presidenten en sterkere stilling enn den gamle grunnloven av 1961 gjorde, da presidentembetet først og fremst var av seremoniell karakter. Presidenten sammenkaller og leder møtene i nasjonalforsamlinga, signerer lover og internasjonale traktater, og har utsettende veto i lovsaker. Presidenten kan legge ut forslag til grunnlovsendringer til folkeavstemning. Det er presidenten som utnevner statsministeren, og han sammenkaller og leder regjeringsmøtene.
Presidenten har myndighet til – uavhengig av regjeringa – å utnevne medlemmer av grunnlovsdomstolen, ambassadører, generalstabssjefen og guvernører i provinsene. Presidenten leder et nasjonalt sikkerhetsråd, som består av statsministeren, forsvarsministeren, innen- og utenriksministrene, generalstabssjefen, sjefene for forsvarsgreinene og sjefen for gendarmeriet.
[rediger] Regjeringen
Regjeringa ledes av statsministeren, som utnevnes av presidenten blant nasjonalforsamlingas medlemmer. I praksis ber presidenten lederen for det største partiet i nasjonalforsamlinga eller en koalisjon om å danne regjering. Statsministeren foreslår deretter ministrene, som utnevnes av presidenten. Hvis en regjering ikke er blitt danna innen 45 dager, kan presidenten oppløse nasjonalforsamlinga og skrive ut nyvalg. Regjeringsmedlemmene leder hvert sitt departement.
[rediger] Regionale og lokale styringsorganer
Den tyrkiske grunnloven av 1982 har opprettholdt et relativt sentralisert styresett, med liten grad av kommunalt selvstyre og sterk departemental kontroll over lavere politiske nivå.
[rediger] Provinsene
Fra 1995 har Tyrkia vært delt i 76 provinser (vilayetlar). Provinsen ledes av en guvernør (vagi) som utpekes av regjeringa med presidentens godkjenning. Guvernørens oppgave er å iverksette politikken til sentrale myndigheter, og han rapporterer til innenriksdepartementet. Guvernøren er ordstyrer i provinsforsamlinga, som velges hvert femte år. Provinsforsamlinga møtes årlig for å godkjenne provinsbudsjettet, og velger en person fra hvert distrikt til provinsens administrative kommisjon, som har ukentlige møter.
De største postene på provinsbudsjettet er i de fleste provinsene skole og landbruk, inkludert irrigasjons- og skogreisningsprogrammer.
[rediger] Distriktene
Hver provins er delt i distrikter (kazalar); i gjennomsnitt består hver provins av 8 distrikter. I alt har Tyrkia noe over 500 distrikter. Hvert distrikt har sin egen administrasjon, leda av en distriktssjef (kaykakam). Distriktssjefen utnevnes av presidenten etter forslag fra innenriksministeren. Distriktssjefen er underlagt guvernøren.
Hvert distrikt er igjen inndelt i en mengde underdistrikter, bucaklar. Det er i alt om lag 40 000 bucaklar i Tyrkia. Lederen for underdistriktene (bucak mudur) utnevnes av innenriksministeren etter forslag fra guvernøren. Bucak mudur har politimyndighet, og har også ansvar for skole, post, telefon, folkeregister og eiendomsregister.
[rediger] Kommunene
Alle provins- og distriktshovedsteder og alle byer med mer enn 2 000 innbyggere er organisert som egen kommune (belediye). Kommunen er leda av en borgermester (belediye reisi), valgt ved lokalvalg for fem år. Det velges også et kommunestyre, som møtes tre ganger i året. Kommunestyrets størrelse varierer med folketallet.
[rediger] Landsbyene
Bosettinger med mindre enn 2000 innbyggere – og som altså er for små til å være kommuner – er organisert som landsbyer (köy derneg). Landsbyen ledes av en formann (muhtar), som velges av landsbyens voksne befolkning. Denne uformelle forsamlinga tar også avgjørelser som angår landsbyen, og velger et råd av eldre (ihtiyar meclisi), der landsbyens lærer og imam også er med.
Formannen fører tilsyn med kommunale prosjekter og tjenester, er lokal ordensmyndighet, krever inn skatter og iverksetter ellers direktiver fra overordna myndighet. Landsbyrådet overvåker landsbyens økonomi, kjøper eller eksproprierer grunn til skoler eller andre offentlige bygg, og fordeler plikter mellom innbyggerne når det gjelder vegbygging og andre offentlige anlegg.
