Valgordning i Norge
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
I Norge har vi valg annethvert år, vekselvis mellom lokalvalg og stortingsvalg/sametingsvalg, noe som gir valgperioder på 4 år.
Innhold |
[rediger] Valgordning ved stortingsvalg
[rediger] 1814–1905 – Indirekte flertallsvalg
Norge hadde fra vedtaket om grunnloven i 1814 fram til unionsoppløsningen i 1905 et valgsystem hvor velgerne valgte valgmenn som igjen valgte stortingsrepresentantene. På denne tiden var det ikke partidannelser i landet og man så dermed at valgmennene skulle være bedre skikket til å bestemme hvem som skulle sitte på stortinget.
Systemet med valgmenn er dag best kjent fra USAs presidentvalg
[rediger] Kritikk
Systemet kom under kritikk mot slutten av 1800-tallet, dette var spesielt rettet mot bondeparagrafen som sa at 2/3 av representantene skulle komme fra landskommune noe som førte til at byene ble underrepresentert under den økende urbaniseringen.
[rediger] 1905–1919 – Direkte flertallsvalg i enmannskretser
I 1905 ble valgsystemet lagt om slik at man fikk enmannskretser hvor man trengte 50 % av stemmene for å bli valgt. Oppnådde man ikke 50 % av stemmene ved første valgomgang ble det gjennomført gjenvalg. Valget favoriserte de største partiene og gav et stort styringstillegg noe som førte til at Arbeiderpartiet som fikk rundt 33 % av stemmene i 1915 bare fikk 15 % av setene i stortinget.
Venstre som på starten av 1900-tallet var det største partiet ønsket ikke å endre valgsystemet da de fryktet dette ville favorisere Høyre, men med Arbeiderpartiets framvekst gikk Venstre med på å endre valgordningen i 1919.
[rediger] Se også
[rediger] Fra 1920 – Forholdstallsvalg i flermannskretser
I 1919 ble det innført forholdstallsvalg for å oppnå større likhet mellom antall stemmer og antall representanter som blir valgt inn, valgkretsene ble også endret slik at de samsvarer med fylkene og det blir flere representanter fra hvert fylke og et lavt styringstillegg. I 1952 ble også bondeparagrafen opphevet slik at hver stemme fra ett fylke teller likt om det kommer fra en by eller landskommune.
I dag brukes St. Laguës modifiserte metode for mandatberegning.
[rediger] Utjevningsmandater
- Hovedartikkel: Utjevningsmandat
Et utjevningsmandat er et mandat som tildeles for å sikre partiene ved stortingsvalg en større forholdsmessig representasjon etter stemmetallene på landsbasis enn det tildelingen av distriksmandater tilsier.
Ordningen ble innført i 1989 for å gi de partiene som hadde flest «reststemmer» representasjon så lenge de var over sperregrensen på 4 %. Ordningen ble utvidet ved Stortingsvalget i 2005 slik at det nå er ett utjevningsmandat i hvert fylke.
[rediger] Stemmerett
1814: Etter grunnloven av 1814 hadde bare enkelte stemmerett
- § 50.
- Stemmeberettigede ere kun de norske Borgere, som have fyldt 25 Aar, have været bosatte i Landet i 5 Aar, og enten
- a. ere, eller have været Embedsmænd,
- b. paa Landet eie eller paa længere Tid end 5 Aar have byxlet matriculeret Jord,
- c. ere Kjøbstadborgere, eller i Kjøbstad eller Ladested eie Gaard eller Grund, hvis Værdie i det mindste er 300 Rigsbankdaler Sølvværdie.
Denne ordningen førte til at bare rundt 10 % av landets befolkning hadde stemmerett.[1]
1884: Mannlige borgere som har en inntekt på 500 kroner (på landet) og byborgere med en inntekt på 800 kroner og som betaler skatt oppnår stemmerett.
1898: Alle menn over 25 år om har bodd 5 år i landet får stemmerett.
1907: Kvinner over 25 år med en innekt over 300 kroner (på landet) eller 400 kroner i byene eller var gift med en mann som betalte slik skatt og var over 25 år fikk stemmerett.
1913: Almen stemmerett for kvinner innført.
1923: Alder for stemmrett senket til 23 år.
1946: Alder for stemmrett senket til 21 år.
1948: Alder for valgbarhet senket fra 30 til 21 år
1967: De som har fylt 20 år valgdagen oppnår stemmrett.
1972: De som i løpet av valgåret fyller 20 år oppnår stemmrett.
1978: Alder for stemmrett senket til 18 år.
Dagens tekst i grunnloven:
- Stemmeberettigede ere de norske Borgere, Mænd, og Kvinder som senest i det Aar Valgthinget holdes have fyldt 18 Aar.
[rediger] Tap av stemmerett
Tidligere var tap av stemmerett ved dom i en forbrytelse, men i dag er det bare ved landsforræderi, forsøk på statskupp og valgfusk som kan føre til tap av stemmerett i maksimum 10 år. Flere i landssvikoppgjøret mistet stemmeretten for en periode.
[rediger] Referanser
- ^ Hansen, Helgesen og Vabo: Politikk og demokrati 1. utg. s. 68. Oslo, Gyldendal. (2005) ISBN 82-05-32657-2
- Arbeiderpartiet. Stemmerett og valgordninger. (03.08.2005). Besøkt 11.09.2006.
