Vannhjul Venafro
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Arkeologer har fra oldtiden funnet meget få vannhjul eller det som kan være omkring hjulet, nemlig dammer, renner, mølle etc. Det eneste hjulet som er funnet, og som kan fortelle oss litt om detaljer fra konstruksjonen er fra Venafro utenfor Pompeii. Det ble gravd frem i 1908, og lå under flere meter med lava. Hjulet var blitt dekket av lava i forbindelse med utbruddet fra vulkanen Vesuv i år 79 e.Kr. De porøse egenskapene til lavaen gjorde at selve hjulet som var av tre, råtnet. Tilbake ble det et hulrom som i stor detalj viser hvordan hjulet så ut. Det Nasjonale Museum i Napoli har rekonstruert hjulet.
Hjulet hadde 18 blader festet med tre nagler på hver side. Naglene kunne være av tre eller jern. Hjulet er 1,85m i diameter og bredden er 30cm. Senterdelen (navet eller hub) er stor og tung, 74cm i diameter. Hjulet fikk vann fra en akvadukt og fallhøyden som ga vannet fart var på 4m. Hjulet var av den såkalte undervanntypen, og det betyr at vannet renner på undersiden av hjulet. Avhengig av vannmengden var effekt til hjulet ca. 1 – 1,5 kW. Dette tilsvarer effekten til omlag 10 mennesker.
Akslingen har sannsynligvis vært av eik, og kledd med metall i endene. Lagrene som akslingen hvilte på var av stein eller eik.
Man ser flere svakheter i konstruksjonen av vannhjulet. Senterdelen er alt for stor og tung, og var sannsynligvis laget av eik. De ytre delene var av furu. Tyngden på senterdelen har tydelig trukket effekten ned. Bladene hadde ”vegger” på sidene. Dette ga stor stabilitet og styrke til hjulet, men trekker effekten ned. Man ser tydelig at på dette meget tidlige stadium i utviklingen av vannhjul, var det flere mangler eller feil i konstruksjonen. Man har på denne tiden (altså 79 e.Kr.) bare brukt vannhjul i Romerriket ca. 100-150 år, og det var på denne tiden meget lite brukt. I de påfølgende århundrer lærer man å lage mer effektive vannhjul, og denne ”nye” teknologien ser ut til å brukes mye mer de siste par århundrer av oldtiden (300-500 e.Kr.).