Ære være Gud i det høyeste

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Ære være Gud i det høyeste (latin: Gloria in Excelsis Deo) er åpningslinjen, og dermed tittelen, på en av de viktigste liturgiske lovsanger i flere kristne kirker. Den omtales ofte som Gloria eller Gloria in Excelsis. I østlige kirker brukes en eldre form av samme lovsang.

Teksten begynner med ordene som ifølge Evangeliet etter Lukas (2, 14) ble sunget av englene ved Kristi fødsel. Dette følges av vers som dels lovpriser den treenige Gud, og dels har form av bønn. Referansen til Den hellige ånd er tydelig et senere tillegg, og finnes ikke i den greske versjonen.

Den eldste kjente versjonen er på gresk, og går tilbake minst til 2. århundre. Formen som brukes i østlige kirker i dag er datert til 4. århundre. Den latinske formen avviker noe fra denne; det er to ubetydelige tillegg, men først og fremst er det lengden som er forskjellige, da den greske formen har omkring ti ekstra vers.

[rediger] Historie

Den første pave som inkluderte sangen i messen var Telesforus (125 - 136), som innførte den i liturgien for julefeiringen. Dette er det mest naturlige stedet for den, ettersom den bruker tekst fra juleevangeliet. Pave Symmachus (498-514) innførte den som fast del av messen på alle søndager, unntatt i adventstiden.

Gloria er sammen med Te Deum de eneste bevarte oldkirkelige psalmi idiotici (privatsalmer), det vil si lovsanger utenom de bibelske fra Salmenes bok.

[rediger] Liturgisk bruk

I den katolske kirke synges (eller resiteres dersom det ikke er noen forsanger eller kor tilstede) lovsangen på alle søndager unntatt i fasten og adventstiden, på store festdager og på andre messer dersom det er en spesiell festdag.

I mange lutherske kirker, inkludert Den norske kirke, synges eller resiteres den også hver søndag og på andre spesielle dager.