Jesus Kristus
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
 Artikkelen er en del av serien Kristendom |
Treenigheten
|
| Bibelen |
| Gudshus |
| Presteskap |
| Hovedretninger |
| Kunst og symboler |
| Andre emner |
| Kristendommen i Norge |
Jesus Kristus var en historisk person, en jøde fra Nasaret og Guds sønn ifølge Det nye testamente og trossamfunn innen kristendommen. Han ble dømt til døden og henrettet av romerne i begynnelsen av det første århundre i Jerusalem, og oppstod fra døden ifølge den kristne tro. Han inngår i de aller fleste varianter av kristendommen i Den hellige treenighet sammen med Gud Fader og Den Hellige Ånd. Jesu liv og forkynnelse er grunnlag for Det nye testamente, særlig for de fire evangeliene.
Innhold |
[rediger] Historiske kilder
Kristne kilder
De tidligste kilder som omtaler Jesus finner man i Det nye testamente. Paulusbrevene er de eldste, skrevet fra ca år 50. Evangeliet etter Markus er skrevet omkring år 60-90, Evangeliene etter Matteus og Lukas år 80-135 og Evangeliet etter Johannes omkring år 95-120. Apostlenes gjerninger er skrevet omkring år 80-130 og Johannes Åpenbaring ca år 90-95.
Det finnes en rekke mer og mindre fullstendige manuskripter fra de tidligste kirkefedrene, skrevet i perioden ca år 80-250 [1].
Romerske og jødiske kilder
Den romerske historikeren Suetonius nevner at det under keiser Claudius i år 49 var uro mellom jødene i Roma fordi noen av dem fulgte en «Chrestos» eller «Chrestus» (Jesus skal ha blitt henrettet mellom år 26 og 36 da Pontius Pilatus var prokurator), noe som kan være en henvisning til uro mellom jøder og kristne[2].
Den romerske historikeren Tacitus skriver rundt år 115 at en Kristus ble henrettet av Pontius Pilatus, prokurator i Judea[3].
Plinius den yngre, romersk guvernør i Lille-Asia, skriver ca år 112 et brev til keiser Trajan for å spørre hva han skal gjøre med de kristne som synger lovsanger «til Kristus som til en gud»[4].
Man finner også Kristus nevnt hos Josefus, en jødisk historiker født ca år 33, som i år 93 gav ut en jødisk verdenshistorie, som av enkelte har blitt brukt som vitne om Jesu oppstandelse. Gjennom et tillegg som kalles «testimonium flavianium» forteller han om henrettelsen av Jesus. Men dette ble tilføyet eller redigert inn omkring år 400, etter alt å dømme av Biskop Eusebius av Cæsarea. Dette er en av mange identifiserte teksttilpasninger som er gjort gjennom den tidlige kirkehistorien. I de originale Josephus-tekstene er blant annet Herodes, Pontius Pilatus og Johannes Døperen nevnt, men altså ikke Jesus Kristus. Josephus omtaler forøvrig også steiningen av Jakob, «bror av Jesus, han de kaller Kristus».
[rediger] Jesus i tiden før sin offentlige virksomhet
Jesus ble ifølge Bibelen født i Betlehem i Judea, eksakt tidspunkt er omdiskutert (se Tidspunktet for Jesu Kristi fødsel). Hans mor var Maria. Ifølge Bibelen skal hun skal ha blitt gravid ved Den Hellige Ånd. Josef, Marias mann, hadde ingen kjødelig forbindelser til Jesus, men virket som en oppdragende farsfigur. Jesus hadde fire brødre og minst to søstre. Hans «far» Josef arbeidet som håndverker, og familien virker å ha anstrengt seg for å bevare de jødiske tradisjonene. For eksempel hadde Jesu brødre alle jødiske navn og familien besøkte Jerusalem hver påske, noe som må ha vært en dyr reise på den tiden.
Det finnes lite informasjon bevart om Jesu liv i tiden før hans offentlige virksomhet. Evangeliene gir oss to korte fortellinger: I Matteus-evangeliet (2. kap.) fortelles det at Maria og Josef måtte flykte med den nyfødte Jesus til Egypt for en tid. Og i Lukas-evangeliet (2. kap.) møter vi Jesus som tolvåring i tempelet i Jerusalem.
Jesus var fortrolig med de hellige jødiske skriftene skrevet på hebraisk og talte folkespråket arameisk og sannsynligvis litt gresk som var verdensspråket på den tiden.
Det er spekulert rundt hvorvidt evangeliene plasserte fødselen i Betlehem for å korrespondere med profetier i Det gamle testamente. [1]
[rediger] Jesu offentlige virksomhet
Jesu offentlige virksomhet begynte med at han lot seg døpe av Johannes Døperen. Etter dette trakk han seg for en kort stund tilbake for å faste i ørkenen (der Jesu fristelse fant sted), før han begynte sin virksomhet. Han samlet en del tilhengere rundt seg, blant annet tolv disipler.
Hans liv og lære stod i offerets tegn, og han brukte lignelser, paradokser og undergjerninger for å forklare og understreke sitt budskap. På grunn av sin store medynk med folket, begynte han å helbrede syke og trøste fattige. Han rettet krasse angrep mot de rike, de lettvinte, de umoralske og de selvtilfredse fariseerne. Hans lære, som enkelte mener blir oppsummert i Fadervår, forteller om en barmhjertig Gud.
Jesu offentlige virke regnes vanligvis for å ha vart i ca. 3 år, og pågikk for det meste i Galilea med Kapernaum som hovedplass, men Jesus reiste også til Judea og Jerusalem.
Jesus begynte sin forkynnelse da han var rundt 30 år gammel, og fortsatte til han ble henrettet, 33 år gammel.
[rediger] Jesu død
Jesus døde om våren, på påskedagen den 14. nisan (abib) ifølge den jødiske kalender. (Matt 26,2; Joh 13,1–3; 2. Mos 12,1–6; 13,4) Dette året falt påsken på den sjette dagen i uken (fra solnedgang torsdag til solnedgang fredag, etter jødenes måte å regne døgnet på). Dette framgår av Johannes 19,31, som sier at «denne sabbaten var en stor høytidsdag». Dagen etter påskedagen var alltid en sabbatsdag, uansett hvilken ukedag den falt på. (3. Mos 23, 5–7) Men når denne spesielle sabbaten falt sammen med den vanlige sabbaten (ukens sjuende dag), ble den kalt en «stor» sabbat/høytidsdag. Jesus døde således fredag den 14. nisan, omkring klokken 15. (Luk 23,44–46)
Ifølge den kirkelige tradisjon ble Jesus naglet til et kors (to bjelker som krysser hverandre), noe som særlig Jehovas vitner har utfordret på grunnlag av det greske ordet «staurós» som er brukt i Bibelen. Den opprinnelige betydningen av ordet «staurós» er lik det norske ordet «staur», altså en påle eller pæl.
Mens utformingen av henrettelsesredskapet ikke har noen teologisk betydning (det teologisk viktige ligger i selve dødsfallet, hvor Jesus fikk funksjon som sonoffer), har dette spørsmålet en viss generell akademisk interesse.
For å underbygge pæl-lesningen blir det av og til i denne debatten vist til oppslagsverket Vine's Expository Dictionary, som bekrefter etymologien slik:
- «Stauros: Betyr først og fremst "en oppreist pæl eller stake". En slik ble forbrytere naglet til ved henrettelse. Både substantivet og verbet stauroo, "å feste til en stake eller pæl", er opprinnelig atskilt fra den kirkelige formen - to bjelker som utgjør et "kors". Formen til sistnevnte har sin opprinnelse i gamle Kaldea, og ble brukt som et symbol på guden Tammuz.»
Et forekommende motargument mot Tammuz-historikken pleier å være at en pæl likner et fallossymbol, men at slike tilfeldige likheter, pæl eller kors, neppe har hatt innvirkning på romerske torturmetoder.
Konflikten mellom pæl-lesningen og kors-lesningen av staurós er noe som også kan ses i Vatikanmuseet i Roma. Tidlig kunst skildrer Jesus henrettet på en pæl, mens de litt nyere bildene bruker korset.
Også bibelvers tas til inntekt for det ene eller det andre synet, gjerne begge:
I Galaterne 3,13 skriver Paulus følgende: «Men Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse da han kom under forbannelse for vår skyld. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre.» Her siterer Paulus fra 5. Mosebok 21,22–23, hvor det klart er tale om et tre, ikke et kors, og dette brukes som argument for pæl-lesningen av ordet «staurós». Samtidig bemerkes det at Paulus i den greske grunnteksten til Gal 3,13 har brukt ordet «xylon», som har grunnbetydningen «tre» som materiale, uten å si noe om utformingen.
Mens «stauros» åpenbart etymologisk betegner en pæl, leser man i Joh 21,18 at Peters død skulle innebære å strekke ut hendene (ut, ikke opp). Denne detaljen har tradisjonelt blitt lest som et vitnesbyrd om romersk henrettelsesskikk i nytestamentlig tid, og anses gjerne som relevant pga. hentydningen i Joh 13,26 om at Peter skulle «følge» Jesus.
Joh 20,25 snakker om «merket etter naglene i hendene hans». Verset sier ikke noe eksplisitt om posisjonen på hendene, men detaljer i bruken av tallbøying brukes som indisier i debatten: Den greske grunnteksten bruker en tydelig flertallsform elon - 'naglenes' (indisium for at hendene ikke ble gjennomboret av én felles nagle), dog sammen med en tydelig entallsform tupon - 'merket'. Det hersker likevel ikke tvil om at det må ha vært et merke i begge hendene (khersin).
Matt 27,37 plasserer innskriften over «Jesu hode», ikke over Jesu hender.
Ingen av skriftstedene sier noe eksplisitt om plasseringen av Jesu hender under henrettelsen. Tilhengerne av kors-lesningen bruker dem likevel som indisier som samsvarer med beskrivelser fra nær-samtidige forfattere. Dette indikerer ifølge tilhengerne av kors-lesningen at man ble festet til den loddrette bjelken via en tverrbjelke. Den problematiske bruken av ordet staurós 'pæl' forklares som at betegnelsen for en del av innretningen (den loddrette bjelken) på ett eller annet tidspunkt må ha gått over til å betegne innretningen som en helhet (hele korset). Denne typen språkendring er ikke uvanlig, f.eks. betydde «galge» opprinnelig bare 'grein, stang', og det moderne musikkinstrumentet «keyboard» er mer enn et klaviatur. I Wulfilas oversettelse til gotisk (Codex Argenteus) brukes forøvrig nettopp ordet galga for det greske staurós.
De fleste kristne trossamfunn velger å holde på den kirkelige tradisjonen, og bruker korset som symbol for Jesu død; mens andre retninger, som f.eks. Jehovas vitner, avviser bruken av kors i tilbedelsen.
[rediger] Jesu oppstandelse
Ifølge Det nye testamente stod Jesus opp fra de døde tredje dag etter korsfestelsen. Seieren over døden er ifølge de kristne et avgjørende tegn på hans guddommelige natur.
[rediger] Hans misjon
«For så høyt har Gud elsket verden at Han gav Sin Sønn, Den Énbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke Sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham.» - Johannes 3,16-17
«For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden..» Johannes 18:37
«Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren.» Lukas 4:18-19
«Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!» Matt 28:19-20
[rediger] Andre religioners syn på Jesus Kristus
De kristne holder Jesus for å være Guds sønn. Muslimer har Jesus som en av de 25 Islams profeter. Andre religioner hvor Jesus har en sentral plass er bahá'í, mandaenaisme, manikeisme og en del retninger av New age. I den rabbinske (fariseiske) jødedommen regnes ikke Jesus som en profet.
Sunni- og shiamuslimer tror ikke at Jesus ble korsfestet, men at han ble tatt opptil himmelen av Gud og vil bli sendt av Gud for å bringe fred og orden i verden.
I motsetning til sunni- og shiamuslimer tror qadianibevegelsen at Jesus ble korsfestet, men at han ikke døde. Senere ble han tatt ned og ble holdt i skjul for å ikke bli angrepet, og reiste til India for å forkynne de ti stammene fra Israel.
[rediger] Referanser
- ^ Early Christian Writings (Early Church Fathers). Besøkt 6. juni 2006.
- ^ Ancient History Sourcebook (Suetonius om keiser Claudius – se kap. XXV). Besøkt 6. juni 2006.
- ^ The Internet Classics Archive (Tacitus: Annales kap. XV). Besøkt 6. juni 2006.
- ^ Early Christian Writings (Plinius brev om de kristne). Besøkt 6. juni 2006.
[rediger] Se også
- Isa (arabisk:jesus)
- Kristendommen
- Kristologi
- Messias
- Kristi himmelfart
- Kristi legeme
- Likkledet i Torino
- Jomfru Maria
[rediger] Eksterne lenker
- Mannen som ble Messias – NRK
- Pekere til originaltekster og kritisk tekstlesning
- Bibelen på norsk, utgitt av Det Norske Bibelselskapet
| Wikiquote: Jesus – Sitater |
