Al-Andalus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

al-Andalus er det arabiske navnet på de delene av Iberia som var under muslimsk styre fra 711 til 1492. Som geografisk størrelse varierer derfor al-Andalus med tidsperiode. Al-Andalus er opphavet til Andalucía hvor muslimsk styre varte lengst.

Arabiske og berberske styrker invaderte Iberia i 711 og erobret raskt mesteparten av halvøya. Unntaket var de fattige fjellområdene i nord hvor selvstendige kristne kongedømmer etter hvert ble etablert. I 756 etablerte Abd al-Rahman I, en prins av Umayyade-dynastiet, seg som emir med hovedstad i Córdoba. Under Abd al-Rahman I og hans etterkommere hadde al-Andalus sin politiske og kulturelle storhetstid og i 929 tok Abd al-Rahman III tittelen kalif.

Hundre år senere brøt Córdoba-kalifatet sammen og al-Andalus fragmenterte i en rekke såkalte Taifa kongedømmer. Disse var i stadig konflikt med hverandre og ble lett bytte for de kristne kongedømmene. Den kristne Reconquista, «gjenerobring», skjøt dermed fart. Denne utviklingen ble bremset av to invasjoner fra Marokko, først almoravidene og så almohadene, men ingen av disse dynastiene klarte på sikt å ta tilbake nevneverdige områder. Da Almohade-kalifatet brøt sammen på 1200-tallet kollapset også al-Andalus som for det meste ble erobret av de kristne. Kun kongedømmet Granada sto tilbake som en siste muslimsk bastion, men måtte ofte betale tributt til Castilla. På sikt ble presset også her for sterkt. Granada falt i 1492.

Innhold 1 Invasjonen 2 Córdoba-kalifatet 3 Taifa-rikene 4 Almoravidene 5 Granada

[rediger] Invasjonen

Visigoterne hadde styrt Iberia siden 500-tallet med Toledo som hovedstad. Dette riket var et valgkongedømme. For kongen var det selvfølgelig fristende å få sin egen sønn valgt som sin etterfølgelig, mens adelen på sin side mislikte at kongeverdigheten forble i samme slekt i for mange ledd. Da kong Egika døde i 702 ble han etterfulgt av sin sønn Witiza, men ved Witiza død i 710 plasserte adelen Roderik på tronen, selv om Witiza hadde utpekt sin sønn Akhila som arving. Akhila gjorde et forsøk på å vinne tronen med makt, men ble beseiret. Selv om Roderiks styre antagelig var legitimt, gjorde omstendighetene rund tronfølgen at flere av rikets mektigste menn var misfornøyd med situasjone.

I løpet siste halvdel av 600-tallet erobret araberne Nord-Afrika for kalifatet. I løpet av erobringen ble de fleste berberstammene omvendt til islam, og mange berberkrigere ble rekruttert slik at da den muslimske hæren nådde Marokko besto den sannsynligvis overveiende av berbere. Da Tangier falt i 708, ble berberhøvdingen Tariq ibn Ziyad utpekt som guvernør. Den muslimske hæren var på dette tidspunktet i høyeste grad en erobringshær, soldatene var i hovedsak rekruttert med løfte om bytte, men med erobringen av Tangier betydde at det ikke lenger var mulig å fortsette ekspansjonen vestover.

Det ser ut til å ha vært på eget initiativ at Tariq ibn Ziyad i april 711 krysset stredet over til Europa og gikk i land ved klippen som fortsatt bærer hans navn, Gibraltar. Hendelsene som fulgte må ha kommet overraskende på begge sider og har senere blitt svært myteomspunnet. Det er derfor vanskelig å si med sikkerhet hva som faktisk skjedde. Muligens har krefter innad blant visigoterne sabotert motstanden eller kanskje også invitert Tariq i et forsøk på å ydmyke kong Roderik. I et slag 20. juli beseiret Tariq visigoternes tallmessig svært overlegende hær, og Roderik selv ble drept. Tariq var rask til å utnytte suksessen og kun med små styrker inntok han Cordoba og Toledo hvor han overvintret.

Musa ibn Nasayr, Tariqs overordnede og guvernør i Tunisia, var naturligvis svært ivrig etter å ta del i den nye erobringen. I 712 gikk han i land ved Algeciras med en stor styrke. I motsetning til Tariqs hær inkluderte denne også mange arabere. Han erobret først Sevilla og så i 713 Mérida. Neste år overså Musa og Tariq sammen erobringen av Galicia og Ebro-dalen. Med dette var den muslimske erobringen av Iberia på i hvert fall på papiret fullført. Disse spektakulære suksessene hadde ikke gått ubemerket hen og Musa og Tariq ble begge innkalt til audiens hos kalifen i Damaskus. Ingen av dem vendte senere tilbake til al-Andalus.

[rediger] Córdoba-kalifatet

Utdypende artikkel: Córdoba-kalifatet

Umayyade-dynastiet styrte Kalifatet fra 661 til dynastiet ble styrtet i 750 av Abbaside-dynastiet. Da abbasidene kom til makta ble de fleste umayyadene drept, men en prins Abd al-Rahman flyktet vestover og etablerte seg i al-Andalus med Córdoba som hovedstad. Riket nådde sitt høydepunkt under Abd al Rahman III som opphøyde seg til kalif i 929. Hans sønnesønn Hisham II var kun en marionett under generalen al-Mansur ibn Abi Amir og hans sønn Abd al-Malik al-Muzaffar. Etter al-Muzaffars død i 1008 kollapset kalifatet raskt, og al-Andalus fragmenterte i en rekke småstater, de såkalte taifaene

[rediger] Taifa-rikene

Utdypende artikkel: Taifa

Da Córdoba-kalifatet kollapset på begynnelsen av på 1000-tallet ble al-Andalus splittet opp i en rekke små kongedømmer. Disse fikk etter hvert navnet taifaene. Taifaene opprettholdt samme kulturelle nivå som Córdoba-kalifatet, men var militært svake. De var ofte nødt til å betale tributt til de kristne kongene eller betale dem til å angripe rivaler. Splittelse og kaos i denne perioden ga den muslimske posisjonen på halvøya en varig knekk og var en av hovedfaktorene til at den kristne gjenerobringen, reconquista, lykkes. Mot slutten av 1000-tallet ble al-Andalus erobret av almoravidene.

[rediger] Almoravidene

Utdypende artikkel: Almoravidene

Almoravidene var et berbisk dynasti som på sitt høydepunkt omkring år 1100 hersket over Maghreb og al-Andalus. Dynastiet startet som en muslimsk asketisk bevegelse ca. 1040, men utviklet seg snart i en militaristisk retning. I løpet av 1050-tallet ekspanderte almoravidene til de kontrollerte et område tilsvarende moderne Marokko. Marrakech ble grunnlagt som rikets hovedstad i 1062. I løpet av 1090-tallet ble også al-Andalus erobret. Her ble almoravidene ønsket som redningsmenn av befolkningen etter flere tiår med strid og splittelse under de såkalte taifa-kongedømmene.

Allerede mot på 1130-tallet begynte riket å falle sammen etter en rekke nederlag mot de kristne. Almohadenes erobring av Marrakech i 1147 markerer sluttpunktet på almoravidenes herredømme.

[rediger] Granada