Spanias historie
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Artikkelen inngår i serien om Spanias historie |
| Epoker |
|
Steinalderen Indoeuropeisk innvandring Spania under Habsburgene Opplysningstiden Napoleonskrigene Nasjonalisme og revolusjon Den første republikk Restorasjon av monarkiet Den andre republikk Francos diktatur Overgang til demokrati Det moderne Spania |
Denne artikkelen tar for seg Spanias historie. Artikkelens første del tar for seg Iberias historie som helhet (og går dermed noe over i Portugals historie), da det ikke er før i middelalderen at man kan snakke om Spania som en selvstendig og uavhengig enhet slik vi kjenner landet i dag.
[rediger] Forhistorisk tid
Arkeologiske funn antyder at Iberia var en av delene av Europa som ble tidligst bebodd av mennesker. Ved Atapuerca har man funnet spor av menneskebosetninger som dateres til ca. én million år før i dag. Man har funnet flere forskjellige sorter tidlige mennesker i området, blant annet Homo heidelbergensis og Homo erectus.
Det var i Spania man i 1848 fant det første eksemplaret av Homo neanderthalensis. Neandertalerbosetninger i Spania har blitt datert til ca 30 000 år siden, noe som gjorde at arkeologer måtte utvide det antatte tidsrommet for neandertalenes eksistens.
Det moderne mennesket kom til Iberia for ca. 35 000 år siden. Fra steinalderen eksisterer det flere huler med hulemalerier, blant annet i Katalonia. Den mest kjente stedet med hulemalerier er Altamira i Cantabria. Hulemaleriene her dateres til mellom 16 000 og 9 000 år f.Kr.
[rediger] Indoeuropeisk innvandring
Fra og med bronsealderen i det første årtusen f.Kr. begynte indoeuropeiske folkeslag å trenge inn i Iberia. På 700-tallet f.Kr. vandret keltiske stammer inn i Iberia, og begynte å fortrenge baskerne og ibererne som bodde der fra før.
Samtidig begynte gresk og fønikisk kolonisering av den iberiske middelhavskysten. Denne koloniseringen resulterte i byer som Tartessos. Denne koloniseringen delte Iberia i to distinkte kulturelle deler; den gresk-fønikiske middelhavskysten og den keltiske atlanterhavskysten.
Den greske og fønikiske koloniseringen fikk etterhvert konkurranse av karthagensk kolonisering. Etter Karthagos nederlag i den første punerkrigen 264–241 f.Kr. gikk provinsen Sicilia tapt til romerne, noe som førte til en opptrapping av koloniseringen i Iberia. Det karthagenske nærværet i Iberia førte blant annet med seg grunnleggingen av byen Karthago Nova, dagens Cartagena.
[rediger] Romersk Hispania
- Hovedartikkel: Hispania
Karthagos nederlag i den andre punerkrig førte til at romerne tok styringen på Den iberiske halvøy i 201 f.Kr. Den lokale motstanden mot romernes styre var stor, det var ikke før under keiser Augustus' regjeringtid (27 f.Kr. - 14 e.Kr.) at den romerske kontrollen ble total.
Iberia ble delt inn i de to provinsene Hispania Citerior and Hispania Ulterior under det romerske styret. Romerne sørget for å inkludere den iberiske overklassen i administrasjonen av provisnene, noe som bidro til å minske motstanden mot romerne. På tross av dette kom det til enkelte organiserte opprør, men disse ble alle slått ned av de romerske legionene.
Den romerske epoken ble en oppgangstid for Den iberiske halvøy. Flere byer, som Zaragoza, Mérida og Valencia ble etablert, og allerede eksisterende byer som Porto vokste i takt med den økende handelen. Hispania fungerte sammen med Sicilia som Romas kornkammer, dessuten ble det eksportert blant annet olivenolje, gull, vin og ull derfra.
Kulturen i Iberia ble sterkt latinisert under romersk styre. Deler av den opprinnelige befolkningen i Iberia ble også assimilert inn i den latinske delen av befolkningen, og i løpet av det første århundre e.Kr. fikk disse fulle romerske borgerrettigheter. De romerske keiserne Trajan, Hadrian og Marcus Aurelius var alle født i Hispania.
Kristendommen kom til Hispania relativt tidlig, og i løpet av det andre århundre ble den utbredt i byene. I forbindelse med at kristendommen ble statsreligion i Romerriket i slutten av det fjerde århundret ble den utbredt i hele Iberia, og utkonkurrerte de lokale gudene.
[rediger] Iberia under folkevandringstiden
Under folkevandringstiden ble de romeske grensene hardt presset, og på starten av 400-tallet kom Vandalene og flere andre germanske stammer til Iberia. Den romerske keiseren Honorius måtte bruke vestgotisk hjelp for å gjenvinne kontrollen over Hispania, og som takk for hjelpen fikk vestgoterne et område i Aquitaine i Gallia.
Vestgoterne krysset snart Pyreneene og ekspanderte inn i Iberia. Det tok ikke lang til før Vestgoterne ble den dominerende gruppen, og de andre folkegruppene ble presset ut av halvøyen i løpet av det tredje århundre. Under ledelse av kong Eurik ble de forskjellige vestgotiske fraksjonene samlet i et sterkt rike, og i 475 måtte romerne godta full uavhengighet for det nye vestgotiske riket.
På starten av 500-tallet førte konflikter med Frankerne til at hovedstaden Toulouse og områdene nord for Pyreneene måtte oppgis. I perioden 511–526 ble Vest- og Østgoterne samlet under Teoderik den store, men etter dennes død ble riket splittet. Etter en periode med Barcelona som maktsentrum i Det vestgotiske riket ble Toledo ny hovedstad.
Det vestgotiske inntoget i Iberia førte til et tilbakeslag for kristensdommen, men da kong Reccared I lot seg døpe i 587 fulgte størstedelen av adelen kongens eksempel. Dette førte til at den katolske kirke etterhvert fikk mer makt i Iberia, noe som kulminerte med synoden i Toledo i 633 der de katolske biskopene sørget for å overta retten til å velge en ny konge etter den gamle kongens død.
Vestgoterne beholdt i større grad de romerske lovene og det romerske maktapparatet enn hva de andre germanske stammene som overtok de forskjellige delene av Vestromerriket gjorde. Den vestgotiske overklassen beholdt sin egen kultur og språk, noe som gjør at det finnes få spor av vestgotiske innslag i dagens spanske språk.
[rediger] Al-Andalus og Córdoba-kalifatet
- Hovedartikkel: Al-Andalus
På starten av 700-tallet hadde det muslimske kalifatet ekspandert inn i Nord-Afrika, og kontrollerte hele den afrikanske Middelhavskysten. I 711 dro generalen Tariq ibn-Ziyad over Gibraltarstredet for å gripe inn i den vestgotiske borgerkrigen. Kong Roderik og vestgoterne ble slått i et slag den 20. juli, og Tariq inntok raskt Córdoba og Toledo. Året etter kom en ny styrke under Musa ibn Nasayr over til Iberia, og i løpet av de neste årene ble størstedelen av halvøyen erobret. Ekspansjonen nordover fortsatte, helt frem til Karl Martell og frankernes seier i slaget ved Poitiers i 732.
Iberia ble styrt fra kalifatet og Bagdad frem til 740, da en serie med uroligheter førte til Yusuf al-Fihri overtok makten. Yusuf fikk ikke sitte med makten lenge, i 750 tok Abd ar-Rahman I kontrollen. I 756 erklærte han seg som emir av Córdoba og grunnla Córdoba-kalifatet. Dette riktet nådde sitt høydepunkt under Abd-ar-Rahman III, som erklærte seg selv som kalif i 929.
[rediger] Reconquista
- Hovedartikkel: Reconquista
Den kristne gjenerobringen av Iberia startet med den vestgotiske kongen Pelayo, som etablerte kongedømmet Asturia i nordvest på midten av 700-tallet.
Etter en serie borgerkriger i første halvdel av det ellevte århundre kollapset Córdoba-kalifatet i 1031. Emiratet ble etterfulgt av flere taifaer, svake småstater som ikke kunne stå i mot press fra de kristne statene i nord. Frankerne hadde allerede under Karl den store etablert en såkalt grensemark (kalt Marca Hispanica) nord i Iberia, flere stater som skulle fungere som en buffersone mot muslimene. Disse statene utviklet seg senere til statene Navarra, León, Kastilla og Aragón.
De kristne statene dyttet stadig muslimenes nordgrense sydover. Gjenerobringen ble imidlertid hemmet av stadige kriger også mellom de kristne, kriger der man ikke hadde motforestillinger mot å alliere seg med muslimene.
I høymiddelalderen førte korstogene med seg pavlig støtte til gjenerobringen. Ridderordener fra hele Europa dro til Iberia for å delta i kampene, og i slaget ved Las Navas de Tolosa i 1212 slo en kristen koallisjon en muslimsk hær og påførte muslimene et tap på 100 000 mann. Dette satte fart på gjenerobringen, og i 1250 ble hele Portugal gjenerobret.
Den siste muslimske biten av Iberia var Granada. Granada ble erobret i starten av 1492, noe som ble slutten på det muslimske nærværet i Spania. Erobringen ble fulgt opp av forfølgelser av muslimer og jøder, der hundretusenvis ble fordrevet. Seierherrene i denne krigen var Castilla og Aragón, to stater som var blitt forent da kong Ferdinand II av Aragón og dronning Isabella I av Castilla giftet seg i 1469. Unionen av disse to statene utviklet seg til den moderne staten Spania.
[rediger] Spania blir en verdensmakt
Christofer Columbus' ekspedisjon med India som mål i 1492 ble startskuddet i den spanske dominansen i den nye verden. Tordesillastraktaten av 1494 gav størestedelen av Amerika til spanjolene, dette ble fulgt opp av conquistadorenes erobring av store deler av Sør- og Mellom-Amerika. Mektige riker som Inkariket og Aztekerriket ble overtatt av spanjolene og senere kolonisert, dette førte meg en enorm strøm av gull og sølv hjem til Spania. Det amerikanske gullet ble en viktig faktor i Spanias dominans i Europa på 1500- og 1600-tallet.
I 1516 ble habsburgeren kjent som Karl V (Karl I. av Spania) konge i Spania. Samtidig var han keiser av det tysk-romerske rike, i tillegg til å være hertug av de burgundske områdene. Dette medførte at Karl var Europas sterke mann, og at Spania var en del av verdens mektigste imperium.
Karl abdiserte i 1556, og den spanske og nederlandske delen av riket tilfallt sønnen Filip II. Europa var på denne tiden rammet av religiøse strider, men i Spania holdt man seg trofast til den romersk-katolske lære. Problemene var større i Nederlandene, der man var svært misfornøyde med det spanske styret. Hard skattlegging og spansk intoleranse mot de nederlandske kalvinistene gjørde at åttiårskrigen brøt ut i 1568. Denne krigen krevde store ressurser fra spanjolene, og inkluderte blant annet Den spanske armadas forsøk på en invasjon av England. Stridighetene i Nederlandene skulle vise seg å vare helt frem til 1648, da De forente Nederlandene ble anerkjent av Spania.
I 1580 kom Spania i union med Portugal. Dette bidro til at ressurser fra det portugisiske koloniimperiet kom Spania til gode, men utover på 1600-tallet ble de økonomiske problemene store. En høy inflasjon og en svak innenlandsøkonomi kombinert med forfølgelser og utvisninger av de ofte ressurssterke jødene og maurerne førte til flere økonomsike krakk i denne perioden.
Filip IIs sønn Filip III overtok styringen av landet ved farens død i 1598. I 1618 ble Spania involvert i Tredveårskrigen, noe som bidro til ødeleggelsen av spanias stormaktsstatus. I 1621 ble Filip IV konge, og han fortsatte faren aggressive utenrikspolitikk. Dette førte til opprør i Portugal og Katalonia i 1640, noe som gjorde at de portugisiske områdene gikk tapt.
Denne perioden blir også kalt «den spanske gullalder» på grunn av de mange kulturelle høydepunktene fra siste halvdel av 1500- og utover på 1600-tallet. Bl.a. kulturstorheter som El Greco, Miguel de Cervantes og Diego Velázquez levde og virket under habsburgernes regentstid.
[rediger] Spania under opplysningstiden
Ved den siste Habsburgkongen Karl IIs død i 1700 startet den spanske arvefølgekrigen. Karl hadde utpekt den franske kongen Ludvig XIVs barnebarn Philippe som sin etterfølger, noe hverken de andre europeiske stormaktene eller habsburgerne kunne godta. Denne krigen varte frem til 1713, og endte med at Philippe ble konge av Spania som Filip V. Filip mistet imidlertid arveretten til den franske tronen som en del av fredsavtalen, noe som forhindret en fremtidig union mellom landene.
Omfattende reformer av statsapparatet ble igangsatt av Filip. Spania hadde hatt en desentralisert politisk struktur med regionale parlamenter, dette ble nå omgjort og hele riket ble organisert etter kastilliansk modell. Filip hentet også inn dyktige franske og italienske ministre som erstatning for den korrupte spanske adelen.
Filip hadde store utenrikspolitiske ambisjoner, og deltok i mange kostbare kriger. I den polske arvefølgekrigen greide Filip å gjenerobre tapte italienske besittelser, og gav dem til sønnen Karl. I 1743 trakk Filip seg tilbake fra styret av Spania, og overlot ansvaret til ministeren, markien av Ensenada. Somodevilla viste seg å være en dyktig statsmann, og gjennomførte en rekke reformer.
Filip ble etterfulgt av sønnen Ferdinand VI i 1746. Ferdinand var en svak hersker, og overlot mesteparten av styret til familie og byråkrater. Utenrikspolitisk førte Ferdinand en nøytral linje, og Spania holdt seg derfor nøytral i syvårskrigen. Dette endret seg etter Ferdinands død i 1759, da halvbroren Karl III overtok tronen. Karl gikk inn i krigen i 1761, men etter en serie med nederlag mot Storbritannia måtte Spania avstå blant annet Florida.
Karl fortsatte Ferdinands arbeid med å redusere kirkens makt i Spania. Ferdinand hadde sørget for at Spania selv fikk rett til å utpeke sine biskoper, og i 1767 sørget Karl for å utvise alle Jesuitter fra landet. Den spanske inkvisisjonens arbeid ble også kraftig trappet ned.
Karl var også en tilhenger av frihandel. Han gikk bort fra proteksjonismen som hadde preget spansk handelspolitikk i flere århundrer, og liberaliserte kornhandelen i 1765. Dette slo imidlertid uheldig ut, og førte til skyhøye kornpriser i Spania med påfølgende opptøyer i 1766. I 1777 ble greven av Floridablanca ny sjefsminister. Floridablanca fulgte opp kongens frihandelspolitikk med å tillate de spanske koloniene å hande direkte med andre land. Handelavtaler ble underskrevet med Marokko og Det osmanske rike, og en sentralbank ble etablert.
Spansk suksess i den amerikanske uavhengighetskrigen førte til at Spania gjenvant store deler av territoriene som gikk tapt i syvårskrigen.
I 1788 døde Karl, og tronen gikk videre til den nest eldste sønnen Karl. Karl var notorisk uinteressert i politikk, og overlot styret til dronningen, Maria Louisa. Revolusjonen i Frankrike i 1789 gjorde at mange så med skepsis på Floridablanca og hans liberale holdninger, noe som førte til at han ble avsatt og fengslet i 1792. Dronningen plasserte da sin elsker Manuel Godoy i stillingen som sjefsminister. Godoy og dronningen gikk så inn for å omgjøre reformene til Floridablanca.
[rediger] Napoleonskrigene
Etter henrettelsen av Ludvig XVI i 1792 invanderte Spania Frankrike. Dette ble en fiasko, og franske tropper endte opp med å erobre Navarra. Godoy gav da opp krigen og undertegnet en fredsavtale med franskmennene i 1795.
Godoy snudde nå helt om, og gav opp alliansen med Storbritannia og Østerrike. I 1796 inngikk han en avtale med franskmennene, som motytelse fikk han frie hender til å øke den spanske innflytelsen i Italia. Bruddet med britene resulterte imidlertid i at den britiske flåten innledet en blokade av Spania, noe som førte til at det spanske fastlandet ble avskåret fra koloniene. Alliansen med franskmennene førte også med seg en grensekrig med Portugal, da den portugisiske regjeringen nektet å slutte å handle med britene på tross av et fransk ultimatum.
I forbindelse med at Napoleon planla en invasjon av England i 1805 var den spanske flåten viktig, da denne skulle slå seg sammen med den franske i Atlanterhavet. På vei dit ble imidlertid den franske middelhavsflåten og den spanske flåten overrasket av britene under Lord Nelson, og i det påfølgende slaget ved Trafalgar gikk den spanske flåten tapt. Denne katastrofen gjorde at spanjolene begynte å tvile på nytten av en allianse med Napoleon.
Etter at Napoleon hadde overvunnet Preussen i 1807 økte Godoys lyst til å gjenoppta alliansen, og året etter invaderte Frankrike og Spania i fellesskap Portugal. Portugal ble enkelt erobret, men folket i Spania var gått lei av den stadige krigføringen. En mobb arresterte Godoy, og like etterpå gikk kongen av. Sønnen Ferdinand VII overtok, men ble snart tvunget av Napoleon til å abdisere. Napoleon plasserte heller sin bror Joseph Bonaparte på tronen.
Innsettelsen av Joseph Bonaparte førte snart til et opprør, noe som ble slått hardt ned på av de franske troppene som okkuperte landet. Restene av den spanske hæren slo seg sammen med Hertugen av Wellington og portugiserne i et forsøk på å drive franskmennene ut og gjeninnsette Ferdinand. Dette førte til en langvarig geriljakrig, der det ble opprettet en provisorisk «fri» spansk regjering i Sevilla. Etter en fransk offensiv måtte denne regjeringen flykte til Cadiz, der den hadde sete resten av krigen.
I 1812 utarbeidet juntaen en grunnlov. Denne var relativt liberal, og erklærte Spania som et konstitusjonelt monarki. Samtidig ble inkvisisjonen avskaffet, almen stemmerett for menn ble innført og ytringsfrihet ble garantert. Grunnloven garanterte imidlertid ikke religionsfrihet, frafall fra den katolske tro ble betraktet som kjetteri og gjort straffbart.
Wellington erobret Spania for godt i 1813, og ved Napoleons fall året etter ble Ferdinand sluppet fri. Ved tilbakekomsten til Spania var det store spørsmålet om kongen skulle anerkjenne den nye grunnloven, og til manges store skuffelse valgte han å ignorere den og heller gjeninnføre eneveldet.
[rediger] Spania på midten på 1800-tallet
Joseph Bonapartes sentralistiske politikk hadde ført til at koloniene i Amerika mistet selvstyret. Dette, kombinert med den økonomiske uavhengigheten som fulgte av den britske blokaden under napoleonskrigene, førte til at flere og flere kolonier begynte å løsrive seg. I 1810 erklærte juntaene i Buenos Aires og Caracas seg som uavhengige fra den bonapartiske regjeringen, noe som førte til at Ferdinand måtte gripe til våpenmakt for å gjenoppta kontrollen over koloniene da han kom tilbake på tronen i 1814. Initiell spansk fremgang ble fulgt av nederlag da de revlusjonære under ledelse av Simon Bolivar slo spanjolene i en serie med slag på andre halvdel av decenniet. Opprøret førte til at Argentina, Chile, Venezuela og Colombia fikk sin uavhengighet.
I 1820 samlet kongen en hær i Cadiz med det formål å gjenerobre Syd-Amerika. En gruppe offiserer ledet av Rafael del Riego gjorde mytteri og førte hæren inn i Andalusia, med krav om reformer. Kravene fikk støtte i militæravdelinger i hele landet, noe som førte til at kongen måtte gi etter og utpeke en ny og liberal regjering. Denne regjeringens avskaffelse av regionenes indre selvstyre og dens antiklerikale politikk gav den mange fiender, med påfølgende indre uro i landet.
En nye radikale regjeringen kom til makten i 1823, noe som gjorde at de andre europeiske stormaktene følte at de liberale idéene i Spania hadde gått for langt. Den franske kongen, Ludvig XVIII, gikk våren 1823 til angrep på Spania. Den spanske motstanden var begrenset, så de franske troppe kunne med letthet erobre Madrid og gjeninsette Ferdinand.
Det ble etterhvert et problem for Ferdinand at han ikke hadde noen mannlige arvinger. I 1830 utstedte han et dekret som gjorde at Ferdinands datter Isabella kunne overta tronen ved farens død. Ved Ferdinands død i 1833 overtok dronningen, Maria Christina, styringen på vegne av sin mindreårige datter. Isabellas krav på tronen ble imidlertid bestridt av Ferdinands bror Carlos, noe som skulle kaste Spania inn i en periode med borgerkrig og uro.
Etter militær fremgang for Carlos og carlistene sørget dronning-regenten for en serie reformer som gjorde at mye av grunnlaget for Carlos' støtte i befolkningen forsvant. Etter at Carlos hadde gitt opp å kaste Isabella forsøkte Maria Christina å omgjøre reformene i 1840. Dette ble så upopulært at hun ble tvunget til å gå av, og året etter ble krigshelten general Baldomero Espartero utpekt til ny regent. Espertero var også upopulær, hans urolige periode som leder tok slutt allerede i 1843 da han måtte flykte landet.
Isabella ble nå erklært myndig. En kaotisk politisk periode fulgte, med stadige regjeringsskifter. En ny innskrenking av det lokale selvstyret førte til et nytt carlistisk opprør, et opprør som løp ut i sanden i 1849. Den politiske uroen fortsatte, og i 1854 brøt et større opprør ut på grunn av matmangel. Opprøret førte til at Espartero gjorde politsk comeback, men også han måtte snart gå av etter kontroverser rundt en ny grunnlov. Makten kom etterhvert i hendene på Leopoldo O'Donnell, som beholdt makten i nesten fem år.
To opprør i 1866 og 1868 ledet av Juan Prim førte til at Isabella måtte forlate Spania for godt. På tross av at sterke krefter ønsket en republikk ble Prim utenevnt til regent mens letingen etter en akseptabel konge foregikk. Det viste seg å være vanskelig å finne en passende kandidat, og av de mange kandidatene var den tyske prinsen Leopold av Hohenzollern-Sigmaringen. Leopolds kandidatur var den utløsende årsak til den fransk-tyske krig i 1870.
Tronen gikk til den italienske prinsen Amadeus av Savoien. Amadeus ble motarbeidet av sterke krefter i statsforvaltningen, og i februar 1873 gav han opp og forlot landet.
[rediger] Den første spanske republikk
Dagen etter at Amadeus forlot landet og abdiserte erklærte det spanske parlamentet landet som republikk. De republikanske lederne hadde egentlig planlagt en føderasjon, men intern uenighet i parlamentet gjorde at spørsmålet om statens oppbygning ble utsatt. Tilslutt vant den føderasjonsvennlige fløyen gjennom.
Republikken ble kortlivet, og fungerte bare i elleve måneder. Det var flere grunner til dette. Uro i de væpnede styrker, uro i Katalonia, press fra kirken, intern kangel mellom republikkens ledere og flere kuppforsøk bidro til å velte republikken. I løpet av de elleve månedene med republikk hadde Spania hele fire forskjellige presidenter.
Den 4. januar 1873 gikk republikken under i kaos. General Manuel Pavía avsatte da regjeringen og oppløste parlamentet. Pavía ønsket en ny, bred samlingsregjering, men da få partier var interesserte i å samarbeide med ham fikk den nye regjeringen ingen legitimitet. Francisco Serrano ble utpekt til president, samtidig som borgerkrigslignende tilstander utviklet seg.
Mot slutten av 1874 ble Isabellas sønn Alfonso utpekt ny konge av Spania av general Martínez Campos. Resten av hæren unngikk å gripe inn da Campos gikk inn i Valencia i Alfonsos navn, noe som ble den endlige avslutningen på republikken. I 1875 ble Alfonso formelt erlært som Spanias konge.
[rediger] Restaurasjonen
Etter et århundre med kaos og kriger fikk man nå endelig et mer stabilt politisk system. En ny grunnlov av 1876 gjorde landet til et konstitusjonelt monarki, med et tokammersystem. Kongen fikk rett til å utnevne senatorer, vetorett når det gjaldt lover, og stllingen som øverstkommanderende for hæren.
I denne perioden hadde man i praksis bare to politiske partier i Spania, de konservative og de liberale. Andre partier ble holdt utenfor ved hjelp av massivt valgjuks. De relativt stabile politske forholdene gjorde at økonomien kunne vokse, den ekstremt proteksjonistiske politikken bidro også til dette. Den systematiske manipulasjonen av valgene førte imidlertid til at nasjonalistiske bevegelser vokste frem i Katalonia og i de baskiske områdene, samt til dannelsen av fagforeninger.
Et kubansk opprør i 1868 hadde gjort slutt på slaveriet i de spanske koloniene. I 1898 kom det til krig mellom Spania og De forente stater, en krig Spania tapte. Dette førte til at de siste spanske koloniene, Filippinene, Puerto Rico og Cuba, gikk tapt. Den spanske fiaskoen førte til omfattende misnøye med regjeringen og krav om en ny kurs.
I regjeringstiden til Alfonso XIII så Spania flere opprør. Utenrikspolitiske eventyr i Marokko førte til en oppstand i Barcelona i 1909, noe som skulle bli kjent som den tragiske uken.
[rediger] Den annen spanske republikk
[rediger] Den spanske borgerkrigen
- Hovedartkkel: Den spanske borgerkrig
[rediger] Francos Spania
[rediger] Spania etter Franco
