Alf Harbitz

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Alf Harbitz (født 1. januar 1880 i Flekkefjord, død 1964) er en norsk forfatter, lyriker, journalist og oversetter. Han er også kjent som en samfunnskrtiker i sin samtid. Som journalist har han jobbet innenfor rekke aviser, blant annet Verdens Gang, Aftenposten og Morgenbladet. Han har også vært med på å redigert tidskriften Kringsjaa, som ble utgitt i Oslo mellom 1893 og 1910.

[rediger] Egne verk

• Digte, Aschehoug (1905).
• Gjengjældelse, Aschehoug (1906).
• Rakels hjem, Steen (1908).
• Novelletter, Aschehoug (1910).
• Boken om de menneskelige svakheter, Steenske (1922).
• Vennerne, Aschehoug (1923).
• Motgift, Steenske (1927).
• Bundet, Aschehoug (1930).
• Blod og blekk, Gyldendal (1934).
• Mannen fra den annen verden, Gyldendal (1941).
• Tre komedier om kunst, kapital og kjærlighet, Gyldendal (1946).
• Skyggen, Gyldendal (1949).
• Det brenner i natten, Gyldendal (1950).

[rediger] Oversettelser

Hans mest kjente oversettelser (oversettelse år i parentes):

• Erik Menveds barndom av Bernhard Severin Ingemann (1929).
• Boken om San Michele av Axel Munthe (1931).
• Engelbrekt Engelbrektsson av Carl Georg Starbäck (1935).
• Gullhalsbåndet av Carl Georg Starbäck (1935).
• Kongekronen av Carl Georg Starbäck (1935).
• Testamentet av Carl Georg Starbäck (1935).
• Tre kamerater av Erich Maria Remarque (1937).
• Wilhelm Meisters læreår av Johann Wolfgang von Goethe (1938).
• Forsytesagaen av John Galsworthy (1941). Sammen med Esther Stang, Dorothea Schrøder, Aimèe Sommerfelt og Margrethe Kjær
• Den afrikanske farm av Karen Blixen (1948).
• Ulvehunden av Jack London (1952).