Bahram V av Persia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Bahram V, konge av Persia (420–438), også kalt «Bahram Gur», sønn av Yazdegird I, etter viss død (eller mord) han fikk tronen mot opposisjonen av stormenn ved hjelp av al-Mondhir, den arabiske dynasten i Hira. Bahrams mor var Soshandukht, datteren av den jødiske lederen i Babylon.

Han lovet å herske annerledes enn sin far, som hadde vært svært energisk og på samme tid tolerant ovenfor religioner. Derfor begynte Bahram V en systematisk forfølgelse av kristne, som førte til krig med Østromerriket. Men han hadde lite suksess og inngikk snart en traktat der begge imperier lovet toleranse mot tilbedere av de to rivaliserende religionene, kristendom og zoroastrisme.

I 427 knuste han en invasjon i øst av de nomadiske hvitehunerne, utvidet sin innflytelse inn i Sentral-Asia, hvor hans portrett overlevde i århundrer på mynter i Bukhara (i dagens Usbekistan).

Bahram kastet vasallkongen i den persiske delen av Armenia og gjorde den til en provins. Han er en stor favoritt i persisk tradisjon, som tillegger ham mange fortellinger om hans mot og flotte utseende, om hans seirer over romerne, tyrkere, indere og afrikanere og av hans opplevelser i jakt og kjærlighet. Han blir kalt Bahram Gur, «sebra», for hans interesse for jakt, og særlig sebrajakt.

I virkeligheten ser det heller ut til at han var en svak monark, etter hjertet til stormennene og prestene. Det er sagt at han bygget mange store ildtempler, med store hager og landsbyer (Tabari).

Forgjenger:  Yazdegird I

Konge av Persia (420–438)

Etterfølger:  Yazdegird II