Østromerriket

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Østromerriket, Det bysantinske riket eller Bysants (lat.: Imperium Romanum Orientis, gr.: Βασιλεία Ῥωμαίων) var den østre av de to delene Romerriket ble delt inn i som en følge av keiser Diokletians omfattende administrative reformer. I et hundreår etter Diokletians tid ble fortsatt de to delene ansett som ett keiserrike, men etter Theodosius den stores død i 395 ble splittelsen endelig. Østromerriket skulle vise seg å være mer stabilt enn den vestlige delen, og varte i nesten tusen år etter Vestromerrikets fall i 476. Justinian Is regjeringstid (som startet i 527) så en rekke ekstensive, men midlertidige, gjenerobringer av Vestromerrikets territorier. Hans etterfølgere brakte riket inn i en nedgangsperiode det bare så vidt klarte å overleve. Keiserriket så en ny storhetstid mellom slutten av 800-tallet og starten av 1000-tallet hvor mye av tapte territorier ble gjenvunnet. Senere skulle kriger og invasjoner med blant andre korsfarerne og osmanerne bringe riket for fall, Konstantinopel ble inntatt av sultan Mehmet II i 1453 og med dette ble Østromerriket oppløst.

Innhold 1 Historie 1.1 Tetrarkiet 1.2 Østromerrikets tidlige historie 1.3 Justinian den store 1.4 Forfall og gjenreising 1.5 Ny storhetstid 1.6 Økende fiendtlighet mot Vesten 1.7 Nedgang og fall 2 Identitet 2.1 Navnet på keiserriket 3 Keiserrikets arv 3.1 Religion 3.2 Kunst, arkitektur og litteratur 3.3 Økonomi 3.4 Lov og viten 3.5 Administrasjon 4 Litteratur 4.1 Engelsk 4.2 Tysk 5 Eksterne lenker

[rediger] Historie

[rediger] Tetrarkiet

Splittelsen av Romerriket startet med tetrarkiet mot slutten av det tredje århundret. Etter hundre år med borgerkrig innså Diokletian at riket trengte radikale forandringer for å gjenreise stabiliteten. Han innførte en rekke omfattende reformer ment for å skape en mer effektiv måte å styre det enorme keiserriket. Riket ble delt i to (pars Orientis (øst) og pars Occidentis (vest)) med en keiser (Augustus) hver. Hver av disse var igjen delt i to prefekturer, og hver Augustus hadde en yngre Caesar under seg. Men tetrarkisystemet ble for innviklet, og det baserte seg på at de etterfølgende Augusti og Caesari fulgte spillereglene, noe som skulle vise seg å være en ønsketenking fra Diokletians side. Etter at Diokletian og hans medkeiser Maximian abdiserte i 305 til fordel for deres Caesari begynte systemet raskt å falle fra hverandre igjen, noe som resulterte i en ny borgerkrig. De neste 90 årene ble riket samlet, delt og samlet igjen flere ganger, inntil den endelige splittelsen etter Theodosius den stores død.

Konstantin den store klarte i 324 å samle hele riket under seg, og valgte å flytte sin hovedstad bort fra Roma og senatet. Han valgte den strategisk beliggende greske byen Bysants, Konstantin oppførte en ny by rundt den gamle og kalte den Nova Roma (nye Roma). Navnet slo aldri ann og byen ble på folkemunne kalt Konstantinopel (gr. Κωνσταντινούπολις), «Konstantins by». Konstantin var sannsynligvis den første kristne keiser. Religionen som hadde blitt så voldelig forfulgt under Diokletian ble en tillatt religion. Den økte etter hvert sin innflytelse blant keiserrikets høyerestilte, bortsett fra et lite mellomspill med den hedenske keiser Julian, og ble under Theodosius den store innført som statsreligion.

[rediger] Østromerrikets tidlige historie

Den endelige delingen av Romerriket kom ved keiser Theodosius den stores død i 395, riket ble da delt mellom hans to sønner, Arcadius og Honorius. Arcadius ble keiser i øst med Konstantinopel som hovedstad, mens Honorius ble keiser i vest med hovedstad i Ravenna. De enorme problemene som nå møtte Vestromerriket, med de germanske folkevandringene, ble for det meste unngått av det østlige riket. Gjennom det 5. århundret ble Vestromerriket gjentatte ganger innvadert, og flere germanske kongedømmer ble etablert i områder som Roma hevdet overherredømme over, og i 476 ble den siste vestromerske keiseren Romulus Augustus avsatt.

Theodosius II forsterket forsvarsverket rundt Konstantinopel, og byen forble uinntatt helt til 1204. Theodosius valgte å gi etter til hunneren Attilas krav om tributt i gull, i stedet for å prøve å stå imot et invasjonsforsøk. Han så det også som ønskelig å skape handel mellom hunnerne og Konstantinopel. Hans etterfølger, Marcian, nektet imidlertidig å forsette betalingen av denne massive tributten. Men Attila døde i 453 og hans rike imploderte i intern krigføring, dette medførte at Konstantinopel var frigjort fra den overhengende fare for invasjon. Etter dette vokste forholdet mellom Østromerriket og de gjenværende hunnerne, og hunnere ble etter hvert indoktrinert som foederati i den østromerske hæren.

I 468 forsøkte keiser Leo I uten hell å gjenerobre Nord-Afrika fra vandalene. Vestromerriket hadde på denne tiden kun kontroll over Italia. Britannia falt til anglerne og sakserne, Hispania falt til Visigoterne, Afrika til vandalene og Gallia til frankerne. Leo var den første keiseren som ble kronet av patriarken i motsetning til en general eller en offiser som var romersk tradisjon. Denne vanen ble etter hvert en tradisjon, og i middelalderen tok de religiøse trekkene av kroningen fullstendig over. I tiden etter Attilas fall var den sanne herre av Konstantinopel ikke keiseren, men den alanske generalen Aspar. Leo klarte imidlertid å frigjøre seg fra innflytelsen til Aspar ved å favorisere et opprør blant en halvbarbarisk stamme i Sør-Anatolia, kalt isauriene. Som et ledd i alliansen med isaurene giftet Leo bort sin datter Ariadne til isaureren Tarasicodissa, som senere tok navnet Zeno. Opprøret endte med at Aspar og hans sønn Ardabur ble drept i 471. Etter dette var Konstantinopel fri for utenlandsk innflytelse i flere århundrer. Da Leo døde i 474, ble han etterfulgt av Ariadne og Zenos sønn Leo II, med Zeno som regent. Da Leo døde senere samme året ble Zeno kronet som ny keiser. Året etter ble Zeno avsatt av generalen Basiliscus, som hadde ledet Leo Is invasjonsforsøk i Afrika. Men Basiliscus klarte ikke å holde på makten, og tjue måneder senere klarte Zeno å gjenvinne tronen. Zeno møtte nå motstand fra to av sine tidligere allierte, isaurene Illo og Leontius, som begge nå krevde keiserverdigheten.

Samtidig i vesten hadde Odovakar avsatt keiser Romulus Augustus og innsatt seg selv som konge av Italia. For å vinne Italia tilbake sendte Zeno sin allierte, den østgotiske kong Teoderik den store, mot Roma. Teoderik beseiret Odovakar i 493 og etablerte et østgotisk kongedømme i Italia, formelt på vegne av den østromerske keiseren, men praktisk sett uavhengig. Teoderik bygde opp kongedømmet til å bli datidens mektigste germanske rike, men hans etterfølgere lot kongedømmets makt raskt forfalle.

I 491 døde Zeno og ble etterfulgt av Anastasius I, som giftet seg med Ariadne, Zenos enke. Isaurerne, under Zenos bror Longinus, gjorde opprør mot den nye keiseren. Anastasius klarte raskt å slå ned opprøret, men isaurerne fortsatte fiendtlighetene med geriljakrigføring fra de isauriske fjellene helt frem til 496. Anastasius viste seg å være en energisk reformator, spesielt innenfor finanssystemet. Han utviklet Konstantins monetære systemer, og gjennomførte et nytt skattesystem som gjorde at statskassen var overfylt da han døde.

[rediger] Justinian den store

Etter Anastasius' død ble Justinus I erklært ny keiser, selv om han var nesten 70. Den nye keiserens nevø Justinian I trådte nå frem som den som hadde effektiv kontroll. Justinian var sønn av en bonde fra Illyria, men ble senere adoptert av Justin. Justinian oppdaterte de gamle romerske lovene med det nye lovverket «Corpus Juris Civilis». Selv om lovene fortsatt ble skrevet på latin, var dette språket nå arkaisk og få forsto det, selv blant de lærde som forfattet de nye kodene. Kirken Hagia Sofia (hellig visdom) ble bygd på 530-tallet, denne kirken skulle bli senteret for den ortodokse kirke og for det religiøse livet i Østromerriket. 500-tallet var også en tid med høyverdig kultur, og selv om Justinian stengte universitetet i Athen, produserte denne tiden bemerkelsesverdige personligheter som poetene Nonnus og Paulus Silentiarus, historikeren Procopius, naturfilosofen Johannes Philoponos og flere.

I 532 sikret Justinian freden i øst ved å inngå en «evig fred» avtale med sassanidekongen Khosrau I, en avtale som krevde romerne å betale en betydelig årlig tributt til Persia. Justinian ble drevet frem av en drøm om å gjenetablere Romerrikets herredømme over middelhavsområdet, og med hjelp fra dyktige generaler som Belisarius og Narses klarte han å midlertidig gjenvinne store deler av de tapte romerske provinsene i vesten. Han erobret store deler av Italia, Nord-Afrika, og mindre besittelser sør i Hispania. Hans erobringer startet i 533 da han sendte Belisarius til Afrika med en liten hær av 18 000 mann. Vandalenes kongerike var på denne tiden mye svakere enn det var da Leo I forsøkte å underkue dem i 468, og Kartago overga seg etter kun et par mindre sammenstøt. Belisarius returnerte til Konstantinopel i triumf, og med den siste vandalkongen Gelimer som fange. Men motstanden mot romerne i Nord-Afrika var enda ikke helt knekt, det var ikke før i 548 at de siste lokale stammene la ned opprøret mot Konstantinopel.

I 535 igangsatte Justinian sitt mest ambisiøse prosjekt; gjenerobringen av Italia som på denne tiden fortsatt var under østgoterne. En mindre hær ble sendt over land, gjennom Dalmatia, mens hovedstyrken ble fraktet over havet, igjen ledet av Belisarius. Han landet først på Sicilia og erobret øya lett. Marsjen gjennom det italienske fastlandet viste seg også å være uten stor motstand, Napoli, Roma og hovedstaden Ravenna falt en etter en. Goterne var tilsynelatende slått, og Justinian kalte Belisarius tilbake til Konstantinopel i 541. Belisarius brakte også denne gangen en fanget konge hjem til keiseren; østgoteren Witiges. Østgoterne og deres allierte klarte snart å gjenforene seg under Totilas kommando. De følgende gotiske krigene var en utmattende serie av beleiringer, slag og tilbaketrekninger som spiste opp det meste av både romerske og italienske ressurser, og fattiggjorde store deler av Italia. Det så ut som om romerne sto i fare for å miste alle besittelsene de hadde vunnet, ettersom de ikke hadde forsynt troppene med tilstrekkelig finansiell og logistisk støtte. Justinian mistet tiltroen til Belisarius og beordret ham tilbake til hovedstaden. Sommeren 552 sendte Justinian en ny hær på 35 000 mann som forsterkninger, under ledelse av evnukken Narses. Totila ble beseiret og drept i slaget ved Busta Gallorum, og hans etterfølger Teias ble likeledes slått i slaget ved Mons Lactarius. Selv om noen mindre gotiske garnisoner fortsatte å gjøre motstand, og på tross av to senere invasjonsforsøk av frankere og alemannere, var krigen om gjenerobringen av Italia nå over. Justinian fortsatte utvidelsen av keiserriket ved å legge under seg alle øyene i Middelhavet, i tillegg til at han klarte å vinne en mindre del av Spania fra visigoterne.

Ved å prioritere erobringene i vesten lot Justinian de østre delene av riket stå nesten ubevoktet selv om han hadde bygd mange store festningsverk langs grenselinjene. Khosrau hadde så tidlig som i 540 brutt fredsavtalen og plyndret Antiokia. Det eneste Justinian kunne gjøre for å stoppe ham var å godta en økning i den årlige tributten. Slaviske folkeslag hadde allerede under Justins regjeringstid krysset grensen til Romerriket og plyndret Balkan, de tok nå fordel av at bevoktningen av grensen var blitt kraftig uttynnet og slaverne nådde helt ned til Korinterbukten. Slaverne invaderte Thrakia i 545 og i 548 angrep de Dyrrachium, en viktig havn ved Adriaterhavet. I 550 klarte sclaveniene å komme så nært som 65 kilometer fra selveste Konstantinopel. 559 så Østromerriket ute av stand til å slå tilbake en større invasjon fra kutrigurene og sclaveniene, og slaverne nådde helt frem til Konstantinopels forsteder. Romerne klarte etter hvert å jage slaverne tilbake over Donau, men romersk kontroll over Balkan hadde blitt sterkt svekket, og over de neste årene skulle den bli nesten totalt overkjørt. Kort tid etter Justinians død i 565 vant langobardene kontroll over det meste av Italia. Visigoterne erobret Cordoba, romernes hovedbesittelse i Spania, først i 572 og igjen i 584, og de siste romerske områdene i Spania ble tapt i løpet av de neste tjue årene. Slaverne invaderte igjen Thrakia og Illyria i 577, med en horde på vel 100 000. Sirmium, den viktigste romerske byen ved Donau, gikk tapt i 582, men Østromerriket klarte å beholde kontroll over grenseelven, selv om mye av territoriene innenfor var i hendene på barbarene. Samtidig trådte tyrkerne frem på Krimhalvøya.

Justinians etterfølger, Justinus II, nektet å betale tributt til perserne, og dette resulterte i en lang krig med sassanidene som varte gjennom regjeringstiden til hans etterfølgere, Tiberius II og Mauricius Tiberius, og som fokuserte på kontroll over Armenia. Heldigvis for romerne brøt det ut borgerkrig i Persia, og Mauricius kunne ta fordel av sitt vennskap med den nye kongen, Khosrau II som Mauricius hadde hjulpet til å vinne tronen, og en ny fredsavtale ble inngått i 591. Avtalen delte Armenia mellom de to stridende stormaktene. Mauricius reorganiserte de romerske besittelsene i vesten i to eksarkater, Ravenna og Kartago, og han økte deres muligheter for selvforsvar og delegerte disse til de lokale sivile autoritetene. Avarene og bulgarerne overveldet Balkan, og tidlig på 600-tallet erobret sassanidene Egypt, Palestina, Syria og Armenia. Perserne ble senere slått og territoriene vunnet tilbake av det østromerske keiseren Herakleios i 627. Men de forente muslimske araberne gjorde nå sitt inntog, og det svekkede Østromerriket kunne ikke forhindre at de søndre provinsene ble overkjørt. Romernes mest katastrofale tap i denne perioden var slaget ved Jarmuk i Syria. Herakleios og hans militære rådgivere var trege til å svare mot denne nye trusselen, og Mesopotamia, Syria, Egypt og Afrika ble inkorporert inn i det voksende muslimske riket. Lombardene fortsatte å utvide sitt område i Nord-Italia, Liguria falt i 640 og resten av eksarkatet Ravenna falt i 751. De romerske besittelsene i Italia var etter dette innskrenket til noen små kystområder i Sør-Italia og noen halvselvstendige byer som Venezia, Napoli, Amalfi og Gaeta.

[rediger] Forfall og gjenreising

Østromerrikets tap av territorier og den fortsettende trussel fra deres fiender, gjorde det nødvendig med nye politiske reformer, og en prosess ble satt i gang hvor makten ble mer og mer konsolidert i keiserens hender. Det latinske språket hadde aldri fått fotfeste i den østlige halvdelen av Romerriket, men det ble fortsatt brukt som offisielt språk frem til Herakleios fullførte helleniseringen av riket ved å gjøre gresk til det offisielle språket, i stedet for latin. På denne måten brøt keiseren med rikets romerske herkomst, selv om de fortsatt kalte seg romere og keiserriket for Romerriket (navnet Østromerriket var lite i bruk etter Vestromerrikets fall). Latinske titler som Augustus ble avskaffet og Herakleios tok den greske tittelen Βασιλευς (Basilevs, gresk for konge/hersker). I perioden etter Herakleios blir Østromerriket ofte kalt Det bysantinske riket siden det nå var mer hellensk enn romersk. Kristne vaner og tradisjoner og religiøse uttrykk hadde på denne tiden drastisk forandret dagliglivet til beboerne av keiserriket, i sterk kontrast til det hedenske oldtidens Romerrike. Innenfor kristendommen hadde det vokst frem et skille mellom den monofysittiske i de sørlige provinsene og den kalkedonske ortodokse i de nordlige. Tapet av de sørlige provinsene til araberne gjorde at ortodoksien ble styrket i det resterende keiserriket.

Konstans II delte riket inn i et nytt system med militære provinser kalt thémata (temaer) i et forsøk på å forbedre de enkelte provinsenes mulighet til selv å forsvare seg mot den konstante trussel om invasjon. Utenfor hovedstaden minket de urbane sentrene, mens Konstantinopel selv vokste til å bli den største byen i den kristne verden. Flere arabiske forsøk på å innta Konstantinopel ble slått tilbake av den fortsatt overlegne romerske flåten. Romernes monopol på gresk ild, deres sterke forsvarsverk, deres generalers overlegne taktikk og dyktigheten til soldatkeisere som Leo III gjorde at de hadde et overtak i å forsvare sine kjerneområder. Subsidiering av frie bønder til å verve seg dannet fundamentet for det tunge kavaleriet (katafraktene), det velutviklede forsvarssystemet (temaene), bruken av bestikkelser for å få deres fiender til å slåss seg imellom, den overlegne bruken av spionasje og kommunikasjon og deres militære strategier og doktriner gjorde at Østromerriket i denne tiden fortsatt måtte regnes som en av verdens supermakter. Etter den andre beleiringen av Konstantinopel i 718, hvor araberne led store tap, var ikke kalifatet lenger den store trusselen for Østromerriket, og keiserriket fikk muligheten til å reise seg igjen.

700-tallet ble dominert av religiøs splittelse over ikonoklasmen. Keiser Leo III forbød ikoner, noe som førte til opprør over hele riket blant tilhengere av slike ikoner. Det andre konsil i Nikea godkjente, etter press fra keiserinne Irene, at ikoner kunne aktes, men ikke dyrkes som guddommelige. Irene forsøkte også å inngå en ekteskapsallianse med Karl den store, som hadde gjenopprettet Vestromerriket. Denne allianse ville ha ført til en gjenforening av det gamle Romerriket, og skapt en europeisk supermakt med en slagkraft lik den det gamle keiserriket hadde hatt. Planene ble lagt i grus da Irene ble avsatt i 802. Kontroversen rundt ikonoklasmen ble bragt tilbake på starten av 800-tallet, men ble endelig avsluttet av keiserinne Theodora i 843 da hun gjenreiste ikonenes status. Ikonoklasmen førte til at forholdet mellom den ortodokse kirken og den romersk-katolske kirken ble forverret, også forholdet til det nye tysk-romerske riket forringet seg. Dette førte til at Øst- og Vest-Europa vokste mer og mer fra hverandre i løpet av middelalderen.

[rediger] Ny storhetstid

Østromerriket nådde en ny storhetsepoke mot slutten av 800-tallet som varte gjennom mer en hundre år. Gjennom denne tiden klarte riket å gjenetablere kontrollen over Adriaterhavet, Sør-Italia og bulgarernes territorier. Rikets byer begynte igjen å utvide seg og velstand spredde seg over rikets provinser, optimismen vokste takket være at trusselen om invasjon nå var over. Befolkningen vokste kraftig, og produksjon av varer økte, noe som førte til en oppblomstring i handelsvirksomhet. Dette var også en epoke hvor bysantinsk kunst blomstret opp, de mange nye kirkene som ble oppført rundt omkring i keiserriket ble beåndet av nye mosaikker.

Soldatkeiserne Nikeforos II og Johannes I utvidet riket til langt innenfor Syrias grenser, beseiret emirene i Nord- og Vest-Irak og gjenerobret Kreta og Kypros. Johannes truet til og med Jerusalem. Emiratet Aleppo og dets naboer ble vasaller under Østromerriket. Under Basileios II ble bulgarerne, som hadde lagt under seg det meste av Balkan, målet for årlig tokt av keiserrikets hærer. Krigen varte i de neste tjue årene før bulgarerne endelig ble beseiret i slaget ved Kleidon i 1014. Basileios blindet 99 av hver hundre av de 14 000 fangede soldatene, de resterende ble bare blindet på det ene øyet slik at de kunne lede sine medsoldater hjem. Da den bulgarske tsaren så denne ynkelige hæren komme hjem bebreidet han seg selv, og det blir sagt han døde av sjokket. Bulgaria overgav seg og ble en del av Østromerriket, som nå igjen strakte seg helt til Donau. Den gamle grenseelven hadde ikke blitt holdt av romerne siden Herakleios' regjeringstid. Keiserriket vant seg også en ny alliert i væringstaten Kiev, hvorfra keiseren hentet soldater til den nye væringgarden ved å gifte bort Basileios' søster Anna til storfyrst Vladimir I av Kiev. Basileios anså den arabiske okkupasjonen av Sicilia, som hadde vært i hendene på araberne siden 904, som utålelig. Øya hadde vært en del av Østromerriket i over 300 år (ca. 550–ca. 900), og Basileios la nå planer for å vinne den tilbake. Men keiserens død i 1025 satte en effektiv stopper for prosjektet.

Østromerriket strakk seg nå fra Aserbajdsjan og Armenia i øst til Calabria i Sør-Italia i vest, og var igjen blitt den største makthaveren rundt Middelhavet. Den age den keiserlige hær hadde bygd opp gjennom denne perioden var så formidabel at det nå var nok å bare nevne muligheten for militær intervensjon til å holde de lokale småherskerne i sjakk.

Men Østromerriket kom snart inn i en periode med vanskeligheter, det økende aristokratiet som skapte problemer for temasystemet. Hvis det kun hadde vært satt opp mot sine gamle fiender, det tysk-romerske riket og Abbasidekalifatet, kunne det likevel ha klart seg. Men på denne tiden dukket det samtidig opp flere nye fiender som manglet den edarvede respekt for keiserrikets makt og styrke. Normannerne overvant den siste romerske besittelsen i Italia i 1071 - det skortet på interesse i Konstantinopel for å sende styrker til unnsetning. De tyrkiske seldsjukkene, som var mest opptatt med å kjempe mot fatimidene i Egypt, fortsatte sine felttog i Lilleasia. Slaget ved Manzikert i 1071 frikk som følge at romerne mistet nesten hele denne provinsen. Etter dette nederlaget klarte aldri keiserriket å reise seg igjen, og Manzikert blir ofte betraktet som begynnelsen på Østromerrikets fall.

1000-tallet så også en monumental religiøs forandring. Den vestlige og den østlige kirke hadde stort sett glidd i hver sin retning gjennom flere århundrer, men var formelt sett vært del av den samme kirke. Dette skulle forandre seg da paven Leo IX og patriarken Mikael Kerularius gjensidig ekskommuniserte hverandre. Det store skisma i 1054 førte med seg en endelig separasjon mellom dem, og paven i Roma og patriarken i Konstantinopel ble etter dette uavhengige ledere for hver sin kirke, den romersk-katolske kirke og den østlige ortodokse kirke. Tidfestelsen av skismaet til nettopp denne hendelse er det riktignok senere tiders historikere som har foretatt: På den tiden oppfattet man ikke ekskommunikasjonene som fullt så skjellsettende. Men uansett var den splittelse hvorfor året 1054 er en av de viktigste og synligste milepæler skjebnesvanger for Østromerriket. Samarbeidet mellom øst og vest skrantet både under korsfarertiden og i den påfølgende tid da Konstantinopel ble presset og til slutt helt erobret av muslimske erobrere.

[rediger] Økende fiendtlighet mot Vesten

Etter slaget ved Manzikert ble en delvis gjenreisning gjort mulig av det komnenske dynastiet. Alexius I begynte å omorganisere militærsystemet på grunnlag av føydale prinsipper, og gjorde betydelige fremskritt mot seldsjukkene. Hans rop om hjelp fra vesten førte til det første korstoget, som hjalp keiseren å gjenerobre Nikea. Etter hvert vokste imidlertid avstanden mellom den østromerske keiseren og de vestlige korsfarerne, og senere korstog var i økende grad fiendlig instilte. Alexius' sønn Johannes II etterfulgte ham i 1118 og ble kjent for å være en veldig hensynsfull mann, gjennom sin lange regjeringsperiode (1118–1143) drepte eller blindet han ingen, noe som var bemerkelsesverdig ettersom herskere på denne tiden normalt sett var voldelige. Hans undersåtter så opp til ham som en kjærlig regent og ga ham klengenavnet Johannes den gode. Han var også en energisk hærfører, og levde det meste av sitt regentskap i militærleiren. Østromerriket var på denne tiden konfrontert av fiender fra alle kanter; en invasjon av nomadiske ryttere fra nord truet med å overkjøre Balkan og tyrkerne fortsatte å gjøre innfall mot de romerske besittelsene i Anatolia. Takket være Johannes' intelligente forsvarstaktikker ble nomadene fra nord beseiret, og grenselinjen ved Donau sikret. På samme måte ble tyrkernes fremstøt stanset og Johannes flyttet krigen over til tyrkernes kontrollområder. Han ledet en serie med kampanjer som kostet mye, og selv om de brøt tyrkernes muligheter til å angripe romersk territorie ble lite av hans erobringer varige. Mot slutten av sin regjeringstid konsentrerte Johannes seg om å sikre overherredømme over korsfarerstatene Antiokia og Edessa, og på veien erobret han sørkysten av Anatolia og Kilikia, erobringer som skulle vise seg å være mer holdbare. Etter dette marsjerte han inn i Syria i følge av sin herdete armé, men hans forsøk på å underkue korsfarerprinsene mislyktes. Han døde senere samme året av en jaktulykke, (det blir sagt at det ikke var en ulykke) han ble truffet i hånden av en giftpil.

Johannes' sønn og arving, Manuel I, var en verdig etterfølger og fortsatte sin fars energiske krigføring. Han ledet et flertalls dramatiske angrep på Italia og Egypt, og han gjorde seg til venn med korsfarerstatene og kjempet ofte side ved side med dem for å sikre ny ro og orden i den østre middelhavsverden. Det andre korstoget og dets fiasko skapte en ny rift mellom de romersk-katolske og de gresk-ortodokse. Krangling mellom de to kirkene hjalp med å utvide riften, og problemene mellom de to kristne faksjonene spilte inn i hendene på muslimene. På tross av politisk uro blomstret økonomien og keiserrikets byer fortsatte å vokse betydelig. Mangfoldige nye kirker ble bygget, og alt tyder på at det fortsatt var god velstand i Østromerriket, til og med i rikets mer avsidesliggende provinser. En økende handel med de nye bystatene i Italia var nok en medvirkende faktor i dette, venetianere var ivrige etter å gjøre handel med de nyåpnede havnene i det hellige land.

Økningen i rikdommer som ble skapt i denne tiden hadde en positiv effekt på kulturlivet i keiserriket, kunstmessig var 1100-tallet en veldig produktiv tid i bysantinsk historie. Den økende velstanden gjorde at etterspørselen etter kunst også økte, mosaikkunsten ble gjenoppdaget, med kunstnerne spesielt opptatt av naturlige landskap med ville dyr og jaktscener. Mosaikkene ble mer og mer realistiske og livlige, med en økende interesse for å fremstille tredimensjonale former. I provinsene begynte lokale arkitekturskoler å produsere mange nye distinktive stiler som blandet inspirasjon fra mange forskjellige kulturer. Men under velstanden lå det også spenninger som snart skulle ta ovehånd; italienerne hadde blitt gitt fritt leie til å handle i Konstantinopel av Alexius, og de ble nå sett på som de mest synlige eksemplene på vestlige (de såkalte frankerne). Kløften mellom den østlige og vestlige kirken var nå blitt så stor at det var vanskelig for disse «frankere» å handle i Konstantinopel uten å bli trakassert, selv om de italienske bystatenes skip utgjorde en stor del av den østromerske hæren. I tillegg til dette var seldsjukkene fortsatt på krigsstien, og en grandeur romersk ekspedisjon, ledet av keiser Manuel, som nådde helt til deres hovedstad Konya ble tatt av et bakholdsangrep ved Myriokephalon i 1176 og tvunget til å trekke seg tilbake.

Selv om de tre dyktige komneniske keiserne, da spesielt Manuel, hadde nok makt til å kaste ut de mindretallige seldsjukkene, fantes det et flertalls grunner for at de ikke gjorde det. Der hvor romerne hadde klart å drive ut araberne fra Anatolia og sikre grensen mot nye inntog på 700-tallet, var tyrkerne mer vellykkede i å etablere seg i disse landene. Dette var sansynligvis på grunn av deres nomadiske livsstil, som gjorde dem mer egnet til å bo i Anatolia enn det araberne hadde vært. Hovedforskjellen på den arabiske og den tyrkiske okkupasjonen av Anatolia var imidlertid demografisk; araberne installerte en ny overklasse til å regjere de nylig beseirede områdene, mens tyrkerne brakte med seg et helt folk for å slå seg ned i det nye landet. I motsetning til de arabiske hærene hadde ikke de tyrkiske noe hjem å dra tilbake til, dette gjorde at de ble vanskeligere å få fjernet. Likhetene er slående med goternes invasjon av Vestromerriket mange århundrer før. En annen grunn var at det var vanskelig for keiseren å fortsette et krigsscenario over tid, ettersom hendelser andre steder krevde hans oppmerksomhet. Det har blitt argumentert for at det aldri var i komnenenes interesse å bli kvitt tyrkerne, siden en utvidelse inn i Anatolia nødvendigvis ville medføre maktdeling med føydalherrer.

Forfallet i temasystemet, som hadde gitt keiserriket et stort antall soldater i tidligere århundrer, var også en betydelig faktor i at keiserne ikke lyktes i å drive ut tyrkerne. Manuels hær på rundt 40 000 menn var betydelig mindre enn det keiserne hadde klart å innkalle i keiserrikets storhetstid på 900-tallet. I likhet med det senere Romerrikets armé var østromernes militær mye dyrere å holde ved like enn det hadde vært i sin glansperiode, leiesoldater utgjorde nesten hele hæren (noen historikere hevder at de utgjorde hele) og de var ofte dyre. En av de viktigste fordelene med temasystemet var muligheten til å raskt mobilisere en stor hær på en billig måte, og nå som dette systemet ikke lenger fungerte var et av keiserrikets maktgrunnlag gått tapt. Det er ikke overraskende at Østromerriket startet å falle fra hverandre raskt etter Manuels død i 1180. Keiserriket hadde blitt for avhengig av sterke enkeltkeisere, uten noen underliggende institusjoner, og riket var ekstremt sårbart for krisetider.

[rediger] Nedgang og fall

Av alle turbulente hendelsene gjennom Østromerrikets lange eksistens var det fjerde korstoget noe av det som svekket det mest, både på kort og på lang sikt. De som organiserte korstoget fikk problemer da de innså at mange færre menn hadde svart på kallet enn de hadde ventet. Den opprinnelige hensikten med korstoget var å erobre Egypt, men nå oppdaget de at de ikke hadde råd til å betale venetianerne for flåten de hadde leid. Resultatet var at korsridderne måtte stille seg til disposisjon for venetianerne, som ønsket å erobre adriaterhavsbyen Zara. Korsridderne inntok byen, noe som likevel ikke førte til full ettergivelse av gjelden. Dessuten ble de bannlyst av paven for udåden.

Nå seilte de videre mot Konstantinopel, under innflytelse av venetianerne, som ville støtte en bysantinsk keiserpretendent. Med korsfarernes hjelp fikk han styrtet det sittende regime, men den nye keiser var etter de omfattende ødeleggelser som erobringene ble ledsaget av, ikke i stand til å innfri sine løfter om rikelig lønn for den militære hjelpen. Korsfarene lå i månedsvis utenfor byen, og etterhvert ble bysantinerne mer og mer åpent avvisende. Korsfarerne ble mer og mer rasende over det de oppfattet som et arrogant løftebrudd. Til slutt gikk de til angrep. I 1204 klarte korsfarerne å innta byen fra sjøsiden. Korsfarerne plyndret byen, mange bygninger ble brent ned, og de fire berømte bronsehestene som i dag står på Markusplassen i Venezia ble stjålet fra hippodromen i Konstantinopel. Men plyndringen av byen var ikke nok for korsridderne. De erklærte starten på et latinsk keiserrike i øst og Balduin, greve av Flandern ble kronet som den første keiser av det nye latinske rike.

Keiser Theodor I flyktet til Nikea og erklærte Keiserriket Nikea for det eneste rettmessige romerske keiserriket. To andre av den østromerske herskerklassen valgte å utnytte muligheten; Alexius Komnenos dannet et keiserrike i Trapesunt og Mikael Ducas dannet et rike i Epirus. Situasjonen varte ikke lenge, allerede i 1261 klarte keiser Mikael VIII å vinne tilbake Konstantinopel, men keiserriket var alvorlig svekket, og keiserne var etter dette mest opptatt med å kjempe mindre kriger i Europa enn å bry seg med den voksende trusselen fra øst. Den eneste grunnen til at Østromerriket varte så lenge som det gjorde var at muslimene var svekket av interne strider. Osmanerne klarte etter hvert å overvinne mye av det østromerske territoriet, Konstantinopel måtte nøye seg med kontroll over kun en håndfull havnebyer. Samtidig bygde serberne ut sitt maktområdet og erklærte sitt eget keiserrike i 1346

Østromerriket sendte bud til vesten om hjelp, men katolikkene ville kun hjelpe hvis den østlige kirken godtok en gjenforening av den kristne kirke. Men selv om keiseren godtok dette kravet, og til og med lovfestet det, ønsket ikke de gresk-ortodokse å akseptere katolisismen. Konstantinopel ble i starten ikke regnet som verdt forsøk på erobring, etter som byens murer gjorde byen så å si uinntagbar. Men en ny oppfinnelse, kanonen, gjorde at disse murene ikke lenger tilbød tilstrekkelig beskyttelse mot tyrkerne. Konstantinopels fall kom etter bare to måneders beleiring av sultan Mehmet erobreren, 29. mai 1453. Den siste østromerske keiseren Konstantin XI mistet livet i kampene som fulgte etter at murene falt. Mehmet beseiret også Mistra i 1460 og Trapesunt i 1461, og hadde dermed lagt under seg hele Østromerriket. Mehmet anså seg selv som etterfølger av de romerske keiserne og tok tittelen «Kayser-i-Rûm» (romersk keiser), hans arvtagere fortsatte denne tradisjonen helt frem til starten av 1900-tallet. Ved slutten av 1400-tallet hadde det osmanske riket konsolidert sitt herredømme over Lilleasia og Balkan. Rolen som beskytter av den gresk-ortodokse kirken ble flyttet til storhertugen av Moskva, Ivan IV tok tittelen tsar av Russland, avledet av caesar. Hans etterfølgere støttet forestillingen om at Moskva var den sanne arvtager etter Roma og Konstantinopel, og konseptet om den tredje Roma ble fortsatt gjennom hele det russiske rikets levetid.

[rediger] Identitet

Bysantinerne identifiserte seg som romere som etter hvert hadde blitt synonymt med grekere, men begrepet ble i hovedsak brukt kun for juridiske og administrative formål. Det var mer vanlig å kalle seg for Romioi (Ρωμιοί), kristne grekere med romersk borgerskap (det var viktig å beholde statusen som romersk borger), og det utviklet seg en ny nasjonal bevissthet som borgere av Romania (Ρωμανία) som de selv kalte Østromerriket. Denne nasjonalfølelsen kommer ofte til uttrykk i tidens litteratur, spesielt i de akritiske sanger hvor grensesoldater (ακρίτες) blir hyllet for å forsvare riket mot invasjon, det mest kjente er det episke heltediktet Digenis Akritas.

Flertallet av bysantinere var klar over deres nasjons uavbrutte tradisjon som førte tilbake til antikkens Hellas. Selv om de gamle grekerne ikke var kristne ble de fortsatt sett på som bysantinernes forfedre, og ved siden av Romioi kalte de seg også Graikos (Γραίκος). Flere samtidige forfattere brukte begrepene gresk eller hellensk om Østromerrikets innbyggere, som for eksempel Konstantin Porfyrogenetos på 900-tallet.

Den offisielle oppløsningen av Østromerriket på 1400-tallet gjorde ikke med en gang at det bysantinske samfunnet også gikk i oppløsning. Under den osmanske okkupasjonen fortsatte grekerne å kalle seg både Romaioi og Hellenes, noe som overlevde til det tidlige tjuende århundre.

[rediger] Navnet på keiserriket

På 800-tallet forsøkte Karl den store å gjenreise det vestlige Romerriket, og den følgende kløften som ble åpnet mellom frankerne og bysantinerne om hvem som var de sannferdige arvtagere av Romerriket, gjorde at man i vesten ikke lenger brukte tittelen «Imperator Romanorum» (romersk keiser) om den østromerske keiseren, fordi denne tittelen nå var reservert den frankiske monarken, men isteden ble keiseren i øst kalt «Imperator Graecorum» (gresk keiser). Østromerriket ble kalt «Imperium Graecorum», «Graecia», «Terra Graecorum» eller til og med «Imperium Constantinopolitanum».

Navnet det bysantinske riket stammer fra det originale greske navnet på Konstantinopel, Byzantion. Det er et moderne navn introdusert i 1557, et århundre etter rikets fall, av den tyske historikeren Hieronymus Wolf som presenterte den bysantinske historie i sitt verk Corpus Historiae Byzantinae. Navnet ble oppfunnet for å skille Østromerriket fra oldtidens Roma og Grekenland. Begrepet er ikke blitt standardisert i norsk historieskriving, men brukes ofte, spesielt i kunsthistorien.

[rediger] Keiserrikets arv

Østromerriket hadde en tendens til å gjenforme seg etter rikets skiftende situasjon, og var datidens mest stabile europeiske stat. Dets miliære og diplomatiske maktapparat sikret Vest-Europa fra mange av de mer ødeleggende invasjonene fra øst, i en tid hvor de kristne kongedømmene i vest sannsynligvis ikke ville klart å forsvare seg tilstrekkelig. Østromerriket, som var truet av fiender gjennom hele sin lange levetid, dannet et effektivt skjold mot perserne, araberne, seldsjukkene og for en stund, osmanerne.

[rediger] Religion

Den før nevnte bruken av ordet «romersk» om det som er knyttet til Konstantinopel, lever på religionens område til en viss grad videre på arabisk blant kristne i området ved Middelhavet mellom Tyrkias og Egypts grenser. De kristne som sluttet seg til bysantinsk tradisjon i disse områdene fordeler seg i dag på en kirke som er ortodoks, og ae annen kirke som er katolsk og dermed forenet med Paven i Roma. Paradoksalt nok er det de ortodokse som går under betegnelsen «romere», mens katolikkene kalles melkitter, etter malak (= konge), noe som snarere bringer tankene henimot en statskirkelig størrelse.

Østromerriket introduserte kristendommen til en stor del av Øst-Europa, noe som etter hvert førte til etableringen av det såkalte bysantinske samvelde (et uttrykk oppfunnet av historikere på 1900-tallet). Tidlige østromerske misjonærer spredde den ortodokse kristendommen til de slaviske folkene, hvor det fortsatt er den dominerende religionen, spesielt i dagens Bulgaria, Makedonia, Russland, Serbia, Ukraina og det er fortsatt grekernes religion.

Mindre kjent i Vesten er innflytelse bysantinsk religiøs autoritet hadde på millioner av kristne i Etiopia, de koptiske kristne i Egypt og de kristne i Georgia og Armenia. Dette er kirker som i det vesentlige deler ortodoks tro, men dels skiller seg ad ved det at de ikke tilsluttet seg alle dekreter fra konsilet i Khalkedon.

Robert Byron, en av 1900-tallets grekofile, hevdet at Østromerrikets storhet kom fra det han kalte en trippelfusjon; en romersk kropp, et gresk hode og en mystisk sjel.

[rediger] Kunst, arkitektur og litteratur

Bysantinsk kunst og bysantinsk arkitektur var stort sett basert på kristne historier og kristendommens personligheter, ikoner var en viktig del av det ortodokse samfunn. Bysantinerne favoriserte kuppelen, bueganger og den såkalte greske kors planutformingen. Utallige eksempler av gamle bysantinske kirker, med deres tradisjonelle mosaikker av helgener og figurer fra Bibelen, står fortsatt oppreist som bevis på bysantinernes avanserte arkitektoniske kunnskaper. Mot slutten av 1800-tallet inspirerte bysantinske bygninger en mindre bølge av ny-bysantinsk arkitektur, spesielt i Russland.

Et annet område hvor bysantinerne utmerket seg var i praktisk litteratur. En serie med kompetente forfattere, både menn og kvinner, produserte mange verk av praktisk verdi i felt som offentlig administrasjon, militære anliggender og i de praktiske vitenskaper. Bysantinernes tidlige teologiske skrifter var viktige i utviklingen av vestlig filosofi, og deres historieskriving hadde stor innflytelse på senere nedskriving russiske krøniker. Majoriteten av bysantinsk litteratur ble skrevet på klassisk gresk, selv om det vernakulære språkets litteratur også etter hvert utviklet seg, da i et betydelig mindre tempo enn i vesten. Det ble skrevet lite fiksjonslitteratur, det mest kjente er det episke diktet Digenis Akritas, skrevet i en blanding av klassisk og middelaldergresk. Det meste av skriftene var relatert til historie, teologi, biografi og hagiografi. Men keiserrikets kanskje største bidrag til litteraturen var deres metodiske preservasjon av oldtidens mesterverk, og samlinger av gamle verk om spesielle temaer, med små revisjoner, da mest bemerkelsesverdig innefor medisin og historie.

[rediger] Økonomi

Den bysantinske økonomi var den mest avanserte i Europa i mange århundrer. Den bysantinske solidus var foretrukket som internasjonal myntenhet i 700 år, til denne rollen gradvis ble overtatt av de italienske handelsrepublikkene etter 1204. Keiserrikets rikdommer forholdt seg uten like i Europa og Konstantinopel var en av de rikeste byene i verden. Den økonomiske velstanden ble godt hjulpet av at Østromerriket var den viktigste av de vestlige endepunktene for silkeveien, Konstantinopel var også det viktigste kommersielle sentrum i Europa gjennom det meste av middelalderen. Da osmanerne beseiret byen stengte de landveien mellom Europa og Asia og dette førte til starten på slutten for silkeveien.

Bysantinsk handel var ekstensiv og lite kontrollert av staten. Rentenivå, profitt og priser ble regulert av lov og håndhevet gjennom et laugsystem, import og eksport ble taksert med et stabilt nivå på ti prosent. Det var aldri noen arbeidsløshet, det var veldig vanskelig å si opp ansatte, og det ble krevd at enhver arbeidsfør som gikk ledig tok arbeid fra det offentlige. Rikets økonomiske grunnlag var handelen, Konstantinopel var plassert på et viktig knutepunkt både for handelsveiene øst–vest og nord–sør, og Trapisunt var en viktig havn for handelen med østen. De eksakte handelsrutene varierte med årene grunnet kriger og ustabile politiske situasjoner

Råsilke ble brakt til riket fra Kina og India og det ble laget fine brokader og klær som ble solgt til høye priser over hele verden. Keiseren hadde monopol på silkehandelen, råsilken ble raffinert gjennom keiserlige fabrikker og solgt til autoriserte grossister. Senere ble silkeormene smuglet inn i keiserriket og silkehandelen ble mindre betydelig. Andre eksportvarer var gull, smykker, emaljerte verker og utskåringer i elfenben og halvedelstener, det ble produsert vin som ble eksportert nordover. Pelsklær, slaver, tømmer, metaller og rav ble importert fra nord og tørket fisk ble importert sørfra.

På 1000-tallet begynte forandringer som etter hvert skulle underminere den bysantinske økonomien. Italienerne anskaffet selv silkeormer, noe som førte til at det keiserlige monopolets verdi ble kraftig redusert. Korsridderne forandret handelsrutene til fordel for de italienske statene, og tyrkernes territoriale anneksjoner førte til at Konstantinopel ble tvunget til å finne nye måter å fylle matreservene. Av politiske og militære grunner ble keiseren tvunget til å gi de italienske kjøpmenn reduksjoner i beskatningen. Plyndringen av Konstantinopel av korsfarerne i 1204 var en økonomisk katastrofe for keiseren, selv om Palaiologos-dynastiet gjenvant byen klarte de aldri å stable økonomien på beina igjen

[rediger] Lov og viten

Østromerriket spilte en viktig rolle innenfor videreføringen av den klassiske viten til den islamske verden og til renessansens Italia. Keiserrikets rike tradisjon for nedtegnelse av historien bevarte den gamle kunnskapen som var grunnlaget for kunst, arkitektur, litteratur og tekonolgiske fremsprang. Sannsynligvis er det trygt å hevde at hadde det ikke vært for det bysantinske grunnarbeidet, og emigrasjonen av greske lærde til vesten etter rikets fall, ville renessansen ha hatt vanskelig for å blomstre.

Keiser Justinians lovskrifter, Corpus Juris Civilis, og revisjonene senere keisere gjorde (spesielt under det makedonske dynasti) utgjorde grunnlaget for utviklingen av juss som et vitenskapsfag. Lovskriftene la veien til rette for et mer utviklet system for ankerett, og et system for maritim lov som en fortsatt kan se innflytelsen av i dag. Bysantinsk lovverk har sannsynligvis bidratt mer mot de moderne lover enn dets forgjenger, romersk lov.

[rediger] Administrasjon

Østromerriket skilte seg fra datidens andre stater på det punktet at det la vekt på å ha et halvprofesjonelt byråkrati i stedet for monarkens direkte styre. Den bysantinske administrasjon ble delt inn i tre grupper; den palatinske, den provinsielle og den sentrale. Innenfor dette kan systemet igjen deles i flere undergrupperinger. Juridiske og finansielle embeder ble fordelt blant de tretten permanente statsdepartementene i den sentrale administrasjonen.

Riket bidro sterkt til utviklingen av politikk og regjeringssystemer som en vitenskap. Det bysantinske byråkratiet ble forbilde dor mange av de systemer som de moderne nasjonalstater senere utviklet.

[rediger] Litteratur

[rediger] Engelsk

• Georg Ostrogorsky. "History of the Byzantine State", 2nd edition, New Brunswick (NJ) 1969. (George Ostrogorsky, Георгије Острогорски)
• Warren Treadgold. "A History of the Byzantine State and Society", Stanford, 1997.
• Helene Ahrweiler, "Studies on the Internal Diaspora of the Byzantine Empire", Harvard University Press, 1998.
• John Julius Norwich, "Byzantium", 3 Volumes, Viking, 1991.
• Runciman, Steven "Byzantine Civilisation" ,Edward Arnold (Publishers) Ltd., 1966.
• Edward Gibbon, «The Decline and Fall of the Roman Empire», J.M. Dent and Son Ltd., 1776.

[rediger] Tysk

• Johannes Karayannopulos und Günter Weiß: Quellenkunde zur Geschichte von Byzanz (324-1453), 2 Bde., Wiesbaden 1982.
• Anna Komnene: Alexias, dt. Übersetzung von Diether Roderich Reinsch, DuMont, Köln 1996. ISBN 3-7701-3492-3
• Mer tysk litteratur

[rediger] Eksterne lenker

• Salmonsens konversationsleksikon (dansk)
• Byzantium: Byzantine studies on the Internet
• What, If Anything, Is A Byzantine? by Prof. Clifton R. Fox
• Orthodox Empire
• 12 Byzantine Rulers by Lars Brownworth of the private Christian Stony Brook School (grades 7-12). Audio lectures.
• 18 centuries of Roman Empire by Howard Wiseman (Maps of the Roman/Byzantine Empire throughout its lifetime)
• Rome & Romania, 27 BC–1453 AD (Detailed maps of Rome/Byzantium and its neighbors)
• Byzantine Glory — the mosaic of Byzantine History and Culture
• The Economic History of Byzantium