Ballade
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
En ballade betegner vanligvis en sang i rolig tempo som forteller ei historie. Ordet kommer fra det provençalske ballada, som betyr dansevise, og antyder at balladene opprinnelig har vært dansa til.
Innhold |
[rediger] Historikk
Ballade er blitt fellesbetegnelsen på de episke visene som i høy- og seinmiddelalderen kom på moten over store deler av Europa. Balladen fikk en noe ulik utforming i ulike språkområder, og en skiller gjerne mellom sju balladeområder: det nordiske, det britiske, det tyske, det romanske, det vestslaviske, det russiske og Balkan. Felles for alle ballader er at de har vært sunget til dans, at de forteller en historie, men med lyriske innslag, at tekstene inneholder faste poetiske vendinger som gir dem formelpreg, og at det benyttes vandrestrofer som kan gjenfinnes (med variasjoner) i vidt forskjellige ballader. I mange balladeområder har strofene omkved, som antyder at de har vært sunget i vekselsang mellom en forsanger som har sunget selve strofen, mens de dansende har falt inn som et kor på omkvedet.
Balladene kan ikke entydig knyttes til en kulturell elite i samfunnet. Det ser ut til å være en generell tendens at de i en tidlig historisk fase har vært motediktning i adelige og høyadelige kretser, og at de derfra har spredt seg til alle lag av folket. Da nasjonalsinnede forskere og folkeminnesamlere utover på 1800-tallet begynte å interessere seg for de gamle balladene, viste det seg at de beste tradisjonsbærerne var å finne hos samfunnets underklasse.
Gjennom hele balladens historie har det vært en vekselvirkning mellom skriftlig og muntlig formidling. Selv om balladene stort sett har vært en muntlig tradert sangkunst, finnes det i mange land trykte og håndskrevne visebøker med ballader. Det er sannsynlig at mange ballader er blitt nedtegna etter først å ha levd på folkemunne, for deretter igjen å spres muntlig fra nedskriftene.
At balladene stammer fra middelalderen, må ikke forstås som at hver enkelt vise har en slik høy alder. Visene er blitt til på ulike tidspunkt fra middelalderen og framover, men i en form som har holdt seg uforandra. Balladestrofen har hatt ulik utforming innafor de ulike balladeområdene. Vanligst har vært to- eller firelinja strofer med eller uten omkved og med enderim. Rimet kan være helrim eller assonans.
Stoff til de historiene som balladen forteller, fant dikterne i eldre heltediktning, i romaner, krøniker eller i de bibelske fortellingene. Etter hvert ble også balladeforma brukt til å dikte om samtidige begivenheter.
Balladene er i hovedsak anonym diktning. Fra noen land kjenner vi imidlerid navngitte forfattere; f.eks. skrev den franske dikteren Guillaume de Machaut over 200 ballader. Tidligere mente forskerne at det også for ballader av ukjent opphav måtte ha eksistert en urform som alle varianter sparang ut av, og at en ved å studere alle kjente varianter kunne nærme seg urforma. Dette synet er nå forlatt. Den utbredte bruken av formler og vandrestrofer som har vært kombinert fritt til stadig skiftende varianter gjør det fåfengt å lete etter en urform.
[rediger] Det nordiske balladeområdet
- Se spesialartikkel: Middelalderballade
Det nordiske balladeområdet omfatter Danmark, Sverige med det svenskspråklige Finland, Norge, Island og Færøyene. Ingen steder har balladen vært så populær som i Norden; herfra kjenner en ca. 700 ulike ballader. Danmark utgjør det rikeste delen av tradisjonsområdet med 540 ballader, Norge har 220 og Sverige 250. Mange viser finnes i ulike varianter i flere nordiske land.
Mange teorier har vært framsatt om opprinnelsen og alderen til den nordiske balladen. Den svenske balladeforskeren Bengt R. Jonsson hevder at formen er utvikla omkring 1300 av diktere som har vært nært knytta til det norske hoffet, og at forbildene har vært britiske og franske ballader.
Det finnes ikke et sikkert bevis for at det har vært dansa til ballader i Skandinavia, men alt tyder likevel på at det har vært skikken. Et sterkt bevis finnes på Færøyene, der det den dag i dag danses (lang)dans til ballader.
[rediger] Det britiske balladeområdet
En kjenner ca. 300 engelske ballader. Den engelske balladen ble skapt etter franske forbilder på 1300-tallet, og mange engelske ballader bygger direkte på franske forløpere. Andre henter stoff fra engelske eller franske romaner eller fra eldre krøniker. Kong Arthur og hans riddere har vært populært stoff; en annen gjennomgangsfigur er Robin Hood. En annen gruppe ballader er de religiøse carols.
Engelske ballader har oftest firelinja strofer uten omkved, men det finnes også en del med tolinja stofe og omkved. Engelske ballader er lengre enn de franske; 50 strofer er ingen sjeldenhet.
I Skottland har balladedikterne hatt en forkjærlighet for fortellinger med overnaturlig tilsnitt - tilsvarende de naturmytiske visene i Norden.
[rediger] Det romanske balladeområdet
Det er godt mulig at balladens opprinnelse er å finne i den sørfranske trubadurtradisjonen - i alle fall har selve ordet rot i det provençalske verbet ballare, «å danse». Et viktig navn i den franske balladens utvikling er Guillaume de Machaut (ca. 1300-1377), som dikta over 200 viser i en form som er blitt stående som den typiske franske balladen: Tre strofer à åtte eller ti linjer og med et omkved som viser til diktets grunnstemning eller bærende idé. Noe seinere ble Eustache Deschamps (1346-1407) et stort navn i fransk balladediktning; han skrev over 1000 ballader. Han fornya formen ved å innføre en envoi på slutten, dvs. en direkte henvendelse til tilhøreren. Et interessant navn er Christine de Pisant (1365-1430) som i Cent ballades d'Amant et de Dame (1405) innfører et til da ukjent likestillingsperspektiv i balladesjangeren. De hundre kjærlighetsballadene er skiftevis lagt i munnen på den mannlige og den kvinnelige elskende.
I det mer standsdelte Frankrike virker det som om det har vært et tydeligere skille mellom disse balladene skrevet for en kulturell elite og de anonyme, folkelige Chansons populaires, som lenge ble sett på med forakt i toneangivende kretser.
De franske balladene tok ikke stoffet sitt fra fortellende tekster i samme grad som de engelske, og er derfor overveiende kortere. Vanlig lengde er mellom 40 og 120 verselinjer. Både tolinja og firelinja strofer har vært i bruk; mest vanlig har tolinja strofe med omkved vært, mens den firelinja oftest var uten omkved.
I Spania brukte en ikke betegnelsen ballade. Her tok i stedet romancen balladens plass.
[rediger] Den tyske balladen
[rediger] Det vestslaviske balladeområdet
[rediger] Den russiske balladen
[rediger] Balladen på Balkan
[rediger] Nyere bruk av ordet ballade
Fra folkediktninga og folkesangen er balladen gått over i nyere populærmusikk, og er brukt av artister som Bob Dylan («Ballad of a Thin Man») og The Beatles («The Ballad of John and Yoko»). I jazz, pop og rock brukes betegnelsen ballade generelt om sanger i langsom takt.
I bluesen betegner balladen en sammensmeltning av bluesfølelse og bluesakkorder med Tin Pan Alleys 32-takters popsanger. Bluesballaden har en annen struktur enn konvensjonell blues. I stedet for tradisjonelle 12- eller 8-taktere har bluesballaden 32 takter med oppbygninga vers-vers-overgang-vers, men ellers med bluesskala og de vanlige tre akkordene. Gode eksempler på bluesballader er Percy Mayfields «Please Send Me Someone to Love», Buddy Johnsons «Since I Fell for You» og Clarence Carters «Slip Away». Bluesballader er også populære i countrymusikken, f.eks. hos Hank Williams («Your Cheating Heart») og Freddy Fender («Wasted Days and Wasted Nights»).
