Bystatus
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bystatus innebærer at en kommune, et tettsted, et område e.l. kalles for «by». Det formelle innholdet som følger med bystatus varierer fra land til land, og gjennom historien. At et sted har status som by betyr at de har oppnådd denne status gjennom en allmenn aksept (sedvane) (i de fleste land frem til renessansen), eller at de fikk det som en fyrstelig/kongelig gunstbevisning/markedsplan. I de tilfellene der en enhet selv erklærer seg for by å være, da snakker vi om bynavn/bybenevnelse, da status ikke er noe man kan gi seg selv, men noe man har, eller har fått tildelt av noen utenfor enheten.
Innhold |
[rediger] Norge
I Norge ble bystatus opprinnelig gitt av Kongen i form av kjøpstadsrettigheter, til tettsteder som gjerne lå ved havner hvor trelast og fiskeprodukter ble utskipet. Stedene fikk navn som ladested eller kjøpsted. Kjøpstadsrettigheter innebar utvidet selvstyre, med rettsvesen og forvaltning, og enerett til å drive næringsvirksomhet i det omkringliggende området. En viktig hensikt med å regulere næringslivet på denne måten var kontroll med skatteoppkreving til staten.
Fra ca. 1850 er denne reguleringen av næringslivet mer og mer opphevet, og med det er også kjøpstadsrettigheter og formell bystatus knyttet til dette forsvunnet. (Det man i dag kjemper for er Vinmonopolutsalg). I dag kan kommunestyret selv vedta at hele kommunen eller et eller flere tettsteder i kommunen skal kalles for by.
I dag er det feil å nytte begrepet bystatus om de "nye byene" (fra 1995)i Norge, bynavn er mer korrekt. Dette fordi en enhet ikke selv kan regulere sin status. Fra loven [1]kan vi lese:
5. Kommuner med over 5000 innbyggere kan ta i bruk benevnelsen by, dersom kommunen har bymessig tettsted med handels- og servicefunksjoner og konsentrert bebyggelse. Departementet kan fravike bestemmelsen i første ledd dersom tungtveiende grunner tilsier det. Endret ved lov 10 jan 1997 nr. 8 (i kraft 1 mars 1997).
[rediger] Engelsktalende land
Generelt for engelsktalende land er at man har flere typer byer – town og city, samt flere betegnelser for tettsteder og bygder som township, village og hamlet. Begrepene oversettes ofte som henholdsvis «småby» og «storby», samt bygdesentrum, landsby og bygd. men størrelsen er ikke alltid en indikasjon på status. Flere byer som har status som city er små etter dagens målestokk, og fikk sin status i en tid hvor de var store relativt sett, eller som en slags belønning. Man finner også eksempler på towns som er store, men som av forskjellige grunner ikke har oppnådd den høyere statusen. Dette gjelder for eksempel noen av de nye byene i England, som ble opprettet på 1960- og 1970-tallet for å tett befolkede storbyer; enkelte av disse har vokst seg store men flere har ennå ikke fått hevet sin status.
[rediger] Storbritannia
Bystatus innvilges av monarken i et kongelig charter. For å oppnå status som city kreves det normalt noe spesielt, som for eksempel at det ligger en katedral i byen. Byer som fikk status som city i middelalderen kan være små; den minste er St David's i Wales, med omkring 2000 innbyggere (2004), som er city nettopp fordi den er en katedralby. På den annen side er det ikke et absolutt krav at man har en katedral; dette gjelder f.eks. Milton Keynes. For å oppnå status som town, i motsetning til landsby (village eller hamlet) var kriteriet normalt at det fantes et etablert marked.
I Skottland brukes fortsatt betegnelsen burgh på enkelte historiske byer. Disse har samme status som en town ellers i Storbritannia.
I flere engelske byer har man en spesiell situasjon hvor et distrikt har fått status som city, mens det fortsatt eksisterer flere byer (towns) og landsbyer innenfor denne enheten. De gamle enhetene har da gjerne et visst selvstyre, tilsvarende det bydeler kan ha andre steder, mens storbyen har et overordnet ansvar.
[rediger] USA
I USA tar geografiske enheter bynavn i ulike grader ved å erklære seg som byer, landsbyer osv. gjennom å bruke delstatenes "Rules of incorporation". Det er en direkte videreføring fra England og det europeiske kontinent hvor laugene i byene sendte en representant hver til et byråd, som igjen forsøkte å utvirke handels- eller skatteprivilegier fra fyrsten. Middelalderens bystater var et godt eksempel på at man i visse tilfeller endog erklærte seg selvstendige. Dette viser at byene er opprinnelig et dynamisk verktøy i en nasjons utvikling, under merkantilismen forsøkte fyrstene å monopolisere bydannelser, og det merkelige begrepet "bystatus" kom til. Nå var bynavnet en fyrstegave.
