By
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
En by er et tett befolket og bebygd område av en viss størrelse eller viktighet. Å gi en allmenngyldig definisjon av begrepet by er meget vanskelig. Definisjonen på en by varierer fra land til land, og har endret seg gjennom ulike perioder i historien.
En by har ofte vært – og er ofte – en egen administrativ enhet, men noen steder er byen et sentrum i en større administrativ enhet.
For å kvalifisere seg til begrepet by bør bebyggelsen være av bymessig art, det vil si at offentlige rom som gater og torg er begrenset av bebyggelse og parker. Byen kjennetegnes også av at det ved siden av boliger finnes tjenesteytende næringer som handel og håndverksbedrifter. Ofte vil man finne bedrifter innen industri og transport, og sentralstaten vil være representert med ordensmakt, domstol og skattekontor. Jordbruk skal ikke dominere i yrkesmessig sammenheng.
Videre er det i mange land et krav at byen skal ha en formell hjemmel fra en myndighet, et charter. Dette kan være forekomst av en eller annen definert byfunksjon, slik som en domkirke med biskopsete. Eller det kan være kongelig priviligiebrev, eller et vedtak i lokale politiske eller administrative organer. I USA kalles det siste incorporation. I Norge har kommuner med mer enn 5000 innbyggere siden 1997 kunnet ta i bruk betegnelsen by for hele kommunen eller en del av kommunen. I Danmark er alle tettbebyggelser med en viss maksimumavstand mellom husene og et minimum folketall på 200 mennesker å anse som en by (dette tilsvarer den norske og svenske definisjonen på et tettsted.
Hvis ikke mesteparten av disse kriteriene oppfylles (men noen av dem), brukes begrepet tettsted.
Ethvert sted med tettbebyggelse og minst en sentralfunksjon kalles ofte tettsted.
Innhold |
[rediger] Byens karakter
Historisk sett er bybegrepet knyttet til handelsvirksomhet. Den europeiske byen var gjennom lang tid defineret med kjøpstadsrettigheter, gitt av landets myndigheter. Fra 1850 til i dag er slike begrensninger i næringsvirksomhet opphevet, mens begrepet by og de fysiske rester av det gamle samfunnet stadig består.
Kommunikasjonsforhold er et viktig aspekt ved byen. En by må ha intern kommunikasjon og forbindelser til sitt omland. Utviklingen av transport fra apostlenes hester til bil har betydd enormt for utviklingen av byer.
Bybegrepet er knyttet til en urban kultur som står i motsetning til det rurale, til bondekulturen og landbruksbefolkningen. Eksponentene for urban kultur ser vanligvis på seg selv som eksponenter for noe forfinet.
Også byfolk trenger mat, men arealene i en by er ikke store nok for tilstrekkelig matproduksjon. En by er derfor som regel avhengig av mattilførsel utenfra. Ofte har byene vokst fram i gode jordbruksområder, der ressursene i byens nære omgivelser var gode nok til også å fø en stor bybefolkning. Mattransport til markedet i byen har vært en viktig del av byens kommunikasjonssystem.
Byer er bygget omkring et sentrum med hovedgate. Ofte er det sentralbanestasjon og handlegate som utgjør sentrum i en by.
Det er ikke nødvendigvis antallet innbyggere som avgjør om et sted er en by. I Ungarn finnes det landsbyer med 50 000 innbyggere - og landsbyer er jordbruksbebyggelse og ikke by. Ved siden av det som er nevnt i innledningen har en by gjerne husene bygd slik at de danner gaterom og torgrom. Dette gjelder i mindre grad mange av USAs byer, der parkeringsplasser rundt hver bygning gjør byrommet dårlig definert. I en by er det også flere håndverkere og utsalgssteder å velge mellom, ofte innen samme bransjer. Det finnes ofte politi, domstoler, fengsler, overnattings- og serveringssteder. Gjerne parker, og kanskje et foreningsliv som innebærer flere ulike klubber og foreninger.
Bilismen har ført til en ny type byer som sprees utover større arealer. En by kan heller ikke spres utover et for stort område i forhold til befolkningens størrelse, slik vi har sett det fra mange steder i USA, og etterhvert ellers i den vestlige verden. Det er bygget kjøpesentre for å gi innbyggerne muligheten til å handle i et kontrollert bymessig miljø, men det egentlige byrommet har klare fordeler fremfor dette. Blant annet estetisk variasjon, større fleksibilitet, blandingen av virksomheter som bensinstasjon, sykkelverksted, restaurant, dagligvarebutikk, gullsmed, park, trykkeri, bank, NAV-kontor, kirkegård, havn osv. En av byens sterkere kvaliteter har brakt byen på mote igjen, nemlig byens nærhet til alt.
[rediger] Byens historie
Man regner Ur fra ca 10 000 f.Kr. som den første byen. Det fantes byer i det som er dagens Pakistan med teglstensbygninger, innlagt vann og avløp for 5 000 år siden (Mohenjo-Daro). Enkelte flere tusen år gamle byer finnes ennå i dag, slik som Istanbul, Jeriko, Bagdad, Damaskus, Jerusalem og Roma.
[rediger] Byer i Norden og andre land
Byer er som oftest egne politiske enheter, eller de er enheter som utgjør byen med omland. Inntil for ganske få år siden (i Norge til 1960, Sverige til 1970 og Finland til 2000) ble byenes interesser regnet som så spesielle at byene bare styrte over selve byen, og aldri over omlandet, slik det fortsatt er i mange land.
Kirken er en viktig faktor i vestens byer. Ved siden av at noen byer har en del av sin opprinnelse i klostre eller kirker, kalles byer med domkirke gjerne «stiftsby». I England er det tradisjonelt slik at byer med domkirke (cathedral) kalles for «city», mens andre byer kalles «town». I USA har hver delstat et lovverk om «hamlet», «village», «township», «town» og «city».
[rediger] Byer i Norge
Det er usikkert hvilken by som er Norges eldste, men lenge ble Tønsberg regnet som landets eldste. Nyere arkeologiske utgravinger tyder på at Kaupang er Norges første bybebyggelse, og mye tyder på at Trondheim er Norges eldste by som fremdeles eksisterer.
Det føres ingen statistikk i Norge for steder eller kommuner som kaller seg byer. SSB fører statistikk for byer og tettsteder, og det er definisjonen på et såkalt tettsted som brukes. Et tettsted defineres uavhengig av kommune- eller fylkesgrenser. De tre største kommunene med bystatus i Norge etter innbyggertall er Oslo, Bergen og Trondheim. Oslo er også den største byen (tettstedet) regnet etter utstrekning, og strekker seg over flere kommuner. Den største bykommunen etter areal er Tromsø. Tettstedet Oslo strekker seg langt ut over den administrative byen eller kommunen Oslo, mens tettstedet Tromsø bare utgjør en liten del av kommunen Tromsø. Tettsteder vokser og de vokser sammen, slik som dobbeltbyene Fredrikstad/Sarpsborg og Stavanger/Sandnes.
Tidligere hadde man flere typer tettsteder med ulike typer juridiske krav og lovgivning. En by kunne være bergstad, ladested eller kjøpstad. Ofte har man regnet at kun byer med kjøpstadsrettigheter var ordentlige byer. Det var en omstendelig prosess å få slike rettigheter, fordi det var mange ulike krav en by med formell bystatus måtte tilfredsstille.
Et kommunestyre kan i dag selv vedta å kalle kommunen for by hvis dersom kommunen har minst 5000 innbyggere, bymessig tettsted med handels- og servicefunksjoner og konsentrert bebyggelse (kommuneloven § 3). Bystatus medfører i dag ingen rettslige konsekvenser, og gir ingen privilegier.
Begrepet bykommune brukes ofte , men har ingen formel betydning i administrativ sammenheng. Det betyr enten en kommune hvor i allefall kommunesenteret hadde bystatus fra gammelt av, en kommune som selv har vedtatt at den vil kalle seg by eller bykommune, eller en kommune som har et sterkt urbant preg.
[rediger] Statistisk bybegrep
Statistisk sentralbyrå fører ingen spesiell statistikk over de formelle byene. Men SSB har et godt utviklet verktøy for å lage bystatistikk, det vil si statistikk i forbindelse med urbanisering. Byrået bruker et spesielt statistisk bybegrep til å lage statistikk over tettsteder. Alle Wikipedias gode og dårlige forsøk på å lage oversikter over norske byer bygger på tall fra SSBs statistikk for tettsteder. SSBs begrep kalles også for det dynamiske bybegep fordi tettstedenes grenser har vært justert fra folketelling til folketelling etter 1950. Nå justeres tettstedsgrensene årlig.
[rediger] Landsby og by
Landsbyer og byer må ikke forveksles. Landsbyer er basert på følgende forhold: Bonden hadde,-grunnet arv og prinsippet om likeverdig jord (ulik kvalitet på jorden i ulike områder),- flere små jordstykker(teiger). Slik sett bygget man ofte bolighusene langs en vei(gate)på små boligtomter. Etterhvert ble også driftsbygningene bygget bak disse husene, slik sett fikk ofte landsbyene en vanlig gate, og en fegate. Landsbyer har eksistert i de fleste samfunn. Selv om det finnes driftsbygeninger i byer også, så kjennetegnes en landsby på at den ofte ikke har mer enn én eller to sentralfunksjoner, eller ingen.
Slik sett finnes det landsbyer i Ungarn med 50 000 innbyggere.
Med sentralfunksjoner forstås administrasjon (av området, og eventuelt området rundt), handel, representasjon av sentralmyndighet (skattekontor), kommunikasjonsknutepunkt, religiøst møtested, servicebedrifter (f.eks. arkitektkontor og restaurant), rettspleielokaler (tingsted) og fast representasjon av myndighetenes utøvende makt (politi).
I Norge har mange bygder et bygdesenter som ligner litt på landsby, og litt på by. Bygdesenteret har ofte både tre og fire sentralfunksjoner, men bebyggelsen er oftest ikke bymessig. Likevel har mange kommuner valgt å kalle sine bygdesentre for by. Elverum (Leiret) er kommunesentrum i Elverum kommune, og de valgte å kalle seg by etter eget vedtak. Elverum tilfredsstiller det vi kan kalle kravene til en by.
Det gjør også Asker sentrum i Asker kommune, Sandvika i Bærum kommune og noen andre steder i Norge som ikke har valgt å kalle seg by. At Asker og Sandvika vil omnevnes bygdesentre er politisk vedtatt i disse kommunene, og setter retten til å kalle seg by i et merkelig lys, da betydelig mindre bymessige steder i dag kaller seg by i Norge. Noen vil hevde at begrepet by mange steder brukes i reklameøyemed for handelstanden på et sted.[trenger referanse]
I Sverige og Finland forsvant mange landsbyer under storskiftene på 1700-tallet, med unntak for Skåne, Halland og Blekinge i Sverige.
