Christian Frederik

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Christian VIII Frederik (født 18. september 1786 i København, død 20. januar 1848 sammesteds), av den oldenborgske slekt, var valgt konge av Norge fra 17. mai til 10. oktober 1814. Som Danmarks kronprins besteg han også den danske tronen i 1839.

Han ble født som sønn av arveprins Frederik, halvbror til den sinnssyke Christian VII, den 18. september 1786 på Christiansborg slott. Da Frederik VI ikke etterlot seg sønner, var arveprinsens sønn Christian Fredrik ifølge Kongeloven nærmeste arving til tronen. Han var konge av Danmark fra 1839 til 1848.

I 1806 giftet han seg med sin kusine Charlotte Frederikke, men deres ekteskap ble ulykkelig. Charlotte Frederikke fødte i 1808 en sønn, den senere Frederik VII. Da Christian Frederik fikk kjennskap til at prinsessen hadde et forhold til sin franske sanglærer, Edouard du Puy (Ungdom og galskap), ble ekteskapet opphevet. Charlotte Frederikke ble forvist til Horsens og fikk forbud mot å noensinne se sønnen igjen. du Puy ble forvist til Sverige.

I mai 1813 sendte Frederik VI prins Christian Frederik til Norge som stattholder, med henblikk på å styrke den norske lojaliteten mot kronen. Denne hadde lidd under Danmarks skjebnesvangre allianse med Napoleon. Ved Kielfreden den 14. januar 1814 ble Frederik VII tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige. Dette hadde vært en betingelse Sverige satte for å gå med i alliansen mot Napoleon.

Men Christian Frederik valgte å stille seg i spissen for en norsk uavhengighetsbevegelse. I februar 1814 foretok han en rundreise i innlandet opp til Trondheim for å lodde stemningen, og sammenkalte deretter til det kjente Notabelmøtet eller Stormannsmøtet på Eidsvoll. Her ble Christian Frederik enig med landets ledende menn om å kalle sammen den grunnlovgivende Riksforsamlingen på Eidsvoll samme år, og underskrev 17. mai 1814 en norsk grunnlov. Samme dag ble han valgt til norsk konge, men måtte etter en kort krig med Sverige inngå Mossekonvensjonen av 14. august. Han måtte frasi seg Norges trone og returnere til Danmark etter å ha sammenkalt et oveordentlig Storting og lagt makten i dets hender. Til gjengjeld skulle Norge få beholde grunnloven, men med de forandringer som var nødvendige for å inngå en løs personalunion med Sverige. Stortinget forhandlet samme høst med svenske utsendinger, vedtok 4. november den reviderte Grunnloven, og valgte samme dag Sveriges konge Karl II til norsk konge.

Prins Christian Frederik forlot Norge 10. oktober og vendte tilbake til Danmark. I 1815 giftet han seg med Caroline Amalie av Augustenborg. Samme år ble han utnevnt til guvernør over Fyn og Langeland. Fra 1818 til 1822 var paret på en lengre utenlandsreise, og fikk anledning til å møte Europas ledende statsmenn. Christian Frederik fikk også anledning til å dyrke sine vitenskapelige og kunstneriske interesser. I 1831 ble han medlem av statsrådet. Han viste der stor forståelse for de nasjonalliberales sak, og den oppvåknende danske nasjonalfølelse i hertugdømmene.

Etter Frederik VIIs død 13. desember 1839 arvet den da 53 år gamle prinsen tronen. Under navnet Christian VIII satte han ved den siste kroning i Danmarks historie selv kronen på sitt eget hode. Danmark hadde på denne tiden fortsatt en eneveldig styreform, og kongen ga etter sin kroning en forfatning. De danske liberale husket hans innsats i Norge, og mange forventet at han ville gi en fri forfatning. Deres forventninger ble ikke innfridd. Kongen så det slesvigske problemet vokse, og forsøkte med kompromissløsninger. I 1840 utstedte han en forordning om at dansk skulle være retts- og forvaltningsspråk i de delene av Slesvig hvor det allerede var kirke- og skolespråk.

Den liberale opposisjonen mot eneveldet vokste i de følgende år. En av de mest fremtredende ledere i denne kampen var den veltalende juristen Orla Lehmann, medstifter av Dagbladet Fædrelandet i 1839 og medlem av Københavns borgerrepresentasjon i 1840. I 1841 holdt han en oppildnende tale i Nykøbing Falster, for å få med bøndene i kampen. Han ble fengslet i tre måneder, noe som økte hans popularitet. I 1846 var han medstifter av Bondevennernes Selskab. 20. mars 1848 var han hovedtaler ved Casinomøtet, der han på vegne av Københavns borgerrepresentasjon kom med en henvendelse til kongen om en fri forfatning. Kongen rakk aldri å svare på dette, da han 20. januar 1848 døde av blodforgiftning etter en årelating. Han ble bisatt i Roskilde domkirke.

Forgjenger:  Frederik VI	Konge av Danmark (1839–1848)	Etterfølger:  Frederik VII
	Konge av Norge (1814–1814)	Etterfølger:  Karl II
Forgjenger:  Friedrich Landgraf zu Hessen-Kassel	Stattholder i Norge (1813–1814)	Etterfølger:  Marcus Gjøe Rosenkrantz

[rediger] Stamtavle

Christian Frederiks stamtavle i tre generasjoner

Christian Frederik	Far: Arveprins Fredrik av Danmark	Farfar: Fredrik V	Farfars far: Christian VI
			Farfars mor: Sophie Magdalene av Brandenburg-Kulmbach
		Farmor: Juliana Maria av Brunswick-Wolfenbüttel	Farmors far: Ferdinand Albrecht II av Braunschweig-Wolfenbüttel
			Farmors mor: Antoinette Amalie av Braunschweig-Blanckenburg
	Mor: Sophie Frederikke av Mecklenburg	Morfar: Louis von Mecklenburg-Schwerin	Morfars far: Christian Ludvig II von Mecklenburg-Schwerin
			Morfars mor: Gustava Karoline von Mecklenburg-Strelitz
		Mormor: Charlotte Sophie av Sachsen-Coburg-Saalfeld	Mormors far: Franz Josias av Sachsen-Coburg-Saalfeld
			Mormors mor: Anna Sophie von Schwartzburg-Rudolstadt

[rediger] Eksterne lenker