Norges grunnlov

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Denne artikkelen inngår i serien
Norsk politikk

Kongeriket Norges Grunnlov ble vedtatt av Riksforsamlingen på Eidsvoll i Eidsvollsbygningen den 16. mai 1814; underskrevet og datert den 17. mai 1814. Samme dag ble Christian Frederik (kronprins av Danmark) valgt til konge. Etter en kortvarig krig med Sverige ble Norge tvunget inn i personalunion med Sverige. I henhold til Mossekonvensjonen av 14. august, abdiserte Christian Frederik 10. oktober, og Stortinget reviderte grunnloven for å muliggjøre unionen 4. november 1814. Disse endringene ble omstøtt ved oppløsningen av unionen 7. juni 1905 – begynnelsen på det moderne Norges uavhengighet.

Grunnloven var inspirert av USAs uavhengighetserklæring i 1776 og den franske revolusjonen i 1789 og påfølgende amerikansk og fransk konstitusjon, og var blant Europas mest radikale konstitusjoner på den tiden. Den var tydelig inspirert av opplysningstidens idealer, da særlig Montesquieus lære om maktfordeling. Grunnloven er den høyeste rettskilden i Norge. Andre bestemmelser som kommer i strid med den, må vike. Grunnloven inneholder bestemmelser om statsformen, om menneskerettigheter, om den lovgivende makt (Stortinget), den utøvende makt (regjeringen) og den dømmende makt (domstolene).

Grunnlovsdokumentene oppbevares i Stortingsarkivet.

[rediger] Grunnlovsendringer

Den 20. februar 2007 gjennomførte Stortinget omfattende grunnlovsendinger. Parlamentarismen, som siden 1884 har vært en uskreven sedvanerettsregel, ble nå innskrevet i Grunnloven. Videre opphevdes inndelingen av Stortinget i Odelstinget og Lagtinget i behandlingen av lovsaker; lovene skal i fremtiden vedtas av Stortinget i plenum. I tilegg forandres riksrettsordningen slik at Riksrettens sammensetning og saksbehandling blir mer tidsmessig og smidig.