Demografisk overgang

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Den demografiske overgangsmodellen er en modell som brukes for å beskrive hvordan et land eller en region gjennom et historisk forløp gjennomgår en overgang fra høye fødsels- og dødsrater til lave. Modellen deler fødsels- og dødsratene inn i fem ulike faser:

Fasene er følgende:

• Fase 1 – Her er både fødsels- og dødsraten høy og sterkt svingende for eksempel på grunn av epidemier og sult. Dessuten mangler ofte land med så stor dødelighet det meste av det vi kaller materiell utvikling.
• Fase 2 – Dødsraten viser en fallende tendens for eksempel på grunn av bedre folkehelse og at de smittsomme sykdommene er på vei ut. Fødselsraten er fortsatt høy.
• Fase 3 – Fødselsraten begynner å falle på grunn av ting som for eksempel familieplanlegging. Tilveksten er fortsatt høy, men avtakende. Dødsraten begynner å stabilisere seg.
• Fase 4 – Her er både fødsels- og dødsratene lave. Det materielle ressursgrunnlaget er solid i samfunnet i denne fasen.
• Fase 5 – På grunn av at fødselsraten har sunket de siste årene har gjennomsnittsalderen blitt høyere. Dette gjør at fødselsraten her kan bli mindre enn dødsraten.

I Norges tilfelle var både fødsels- og dødsraten høy helt fram til 1800-tallet (fase 1). I 1789 ble det faktisk målt en høyere dødsrate enn fødselsrate. Dødeligheten begynte å avta rundt 1820 (fase 2), mens fødselsraten avtok rundt 1870-1880 (fase 3). Denne fasen varte fram til rundt 1930-tallet. Dødsraten ble mindre og mindre i dette tidsrommet. Den totale tilveksten til det norske samfunnet på denne tiden ble enda mindre på grunn av ting som for eksempel stor utvandring til USA og andre land.

Fra 1930-tallet var folk mer bevisst på barnebegrensing og fødselsraten sank. Mellom 1940 og 1945 ble vi offer for andre verdenskrig. Umiddelbart etter økte fødselsraten betraktelig på grunn av utsatte fødsler, gjenforeninger og generelt gleden over at krigen var over. Ting som krig er en ”uforutsett forstyrrelse” i modellen og kan føre til uregelmessigheter i slike perioder. Fødselsraten var stor i perioden fram mot 1970, men avtok da sterkt fram mot 1980. Dagens fødselsrate er stigende, men fortsatt ligger vi under reproduksjonsnivået. Dette er på grunn av at dødsraten, som sank på 1950 og 1960 tallet, steg igjen fram mot våre dager på grunn av en eldre befolkning.

Den demografiske overgangen er noe alle I-land har til felles. Disse landene viser en tydelig forbindelse mellom den demografiske overgangen og overgangen fra jordbruksøkonomien til industri og urbanisering (selv om afrikanske land som Uganda har en tilsvarende overgang uten den industrielle biten, sannsynligvis på grunn av rask urbanisering uavhengig av økonomisk utvikling).

Øst i Asia begynner nyindustrialiserte land som Thailand og Sør-Korea å bevege seg mot fase 4 i den demografiske overgangsmodellen. De fleste U-land, som for eksempel Afghanistan (som preges av høy dødsrate, særlig blant spedbarn), befinner seg i fase 2 og 3. Man tror ikke det er realistisk at alle land gjennomfører den demografiske overgangen på samme måte som i I-landene. Hvis man ser på U-landene i dag, så er ikke utviklingen alltid lik det som har skjedd i de fleste I-land. Alle land, også de fattigste landene, i verden har hatt en nedgang i dødsraten. Utviklingen har gått mye kjappere enn den gjorde for I-landene i den tilsvarende fasen på 1800-tallet. De vises også at de fleste U-landene har en nedgang i fødselsraten, og har hatt en vesentlig kortere fase 2, enn hva tilfellet var i I-landene.

Kilder: •Solerød, H. (2003): Mennesker og ressurser. 2.utg. Gyldendal, Oslo. (Kap. 5)