Det pavelige råd for fremme av kristen enhet
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Den romerske kurie: |
| Kongregasjonene |
| Domstolene |
| Rådene |
|
| Økonomi |
|
| Organer utenfor kurien |
| Kommisjonene |
|
| Bispesynoden |
|
| Kontorene |
|
Det pavelige råd for fremme av kristen enhet er en del av Den romerske kurie, som er Den katolske kirkes sentrale administrasjon. Det har ansvar for kirkens økumeniske arbeid, og i tillegg er Den hellige stols kommisjon for religiøse forbindelser med jødene underlagt rådet.
Rådet har sitt opphav i endringene i Den katolske kirkes syn på økumenikk som vant frem i Andre Vatikankonsil. Pave Johannes XXIII ønsket sterkt av kirken skulle bli mer aktiv i arbeidet for kristen enhet, og i 1960 opprettet han Sekretariatet for fremme av kristen enhet, med kardinal Augustin Bea som første president. Sekretariatets fremste oppgave var å invitere andre kirkesamfunn til å sende observatører til konsilet. Allerede under konsilets første sesjon i 1962 ble sekretariatet gitt samme status som konsilkommisjonene. Det fikk i oppgave å forberede dokumenter om økumenikk (Unitatis redintegratio), om ikke-kristne religioner (Nostra aetate), om religionsfrihet (Dignitatis humanae) og, sammen med doktrinekommisjonen, den dogmatiske konstitusjonen om guddommelig åpenbaring, Dei Verbum.
I 1963 ble sekretariatet delt i to seksjoner, en for kontakt med de ortodokse og de orientalske ortodokse kirker, og en for kontakt med de vestlige kirkesamfunnene.
Etter konsilet bekreftet pave Paul VI sekretariatet som en permanent del av Den hellige stols administrasjon. Pave Johannes Paul II omdefinerte det i Pastor Bonus (1988) til et pavelig råd, og det ble dermed en del av kurien.
[rediger] Presidenter
- Augustin Bea (1960–1968)
- Johannes Willebrands (1969–1989)
- Edward Idris Cassidy (1989–2001)
- Walter Kasper (2001–
