Eduard von Simson
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Martin Eduard Sigismund Simson, fra 1888 von Simson (født 10. november 1810 i Königsberg, død 2. mai 1899 i Berlin) var en preussisk og tysk jurist og liberal politiker.
[rediger] Liv
Simson ble født i en jødisk familie, og konverterte i 1823 til protestantismen. Fra 1826 til 1829 studerte han jus ved Albertina-universitetet i Königsberg, hvor han var medlem av Corps Littuania. Han tok til slutt den juridiske doktorgrad. Etter lengre studiereiser i Europa (Berlin, Bonn, Paris) avtjente han militærtjenesten, og ble i 1831 privatdosent og 1833 professor i romerrett ved Albertina. Fra 1846 fulgte en karrière som dommer i Königsberg og Frankfurt an der Oder, og fra 1869 var han president for appellasjonsretten i Frankfurt, og fra 1879 til 1891 første president for den tyske riksretten i Leipzig.
Fra 18. mai 1848 til 20. mai 1849 tilhørte Simson Frankfurtparlamentet, som representant for Königsberg. Han satt i en rekke komitéer og var fra desember 1848 til mai 1849 president for parlamentet. Han var formann for keiserdeputasjonen, som tilbød den tyske keiserkronen til den preussiske kongen Fredrik Vilhelm IV.
Mellom 1849 og 1867 var han med enkelte avbrudd medlem av det preussiske parlamentet. Fra 1867 til 1877 var han så medlem av Riksdagen i Det nordtyske forbund og deretter den tyske Riksdagen. I 1867 ble han valgt til den første presidenten for Det nordtyske forbunds riksdag, og i 1871 til den første presidenten for den tyske Riksdagen.
I 1870 var han formann for keiserdeputasjonen til Vilhelm I i Versailles. Vilhelm aksepterte å bli tysk keiser, og dermed ble Tyskland samlet til en nasjonalstat.
Med tildelingen av Den sorte ørns orden ble Simson i Charlottenburg opphøyet i den arvelige preussiske adelstanden 18. mars 1888 av den liberale Fredrik III, med våpenbrev av 28. mai samme år. Han var æresborger av Leipzig, hvor en gate, en bro og en plass ble oppkalt etter ham. Fra 1885-1899 var han president for Goethe-selskapet. Hans yngre bror Georg Bernhard Simson var også jurist og medlem av Frankfurtparlamentet. Eduard von Simsons sønn Bernhard von Simson var historiker.
[rediger] Litteratur
- Genealogisches Handbuch des Adels, Adelslexikon, bd. XIII, bd. 128 i hele verket, C. A. Starke Verlag, Limburg (Lahn) 2002
[rediger] Eksterne lenker
- Litteratur av og om Eduard von Simson i det tyske nasjonalbibliotekets katalog
- Protokoll der Wahl Simsons zum ersten Präsidenten des Reichstags des Norddeutschen Bundes 1867
| Forgjenger: Heinrich von Gagern |
President for Frankfurtparlamentet (1849)
|
Etterfølger: Theodor Reh |
| Forgjenger: første president |
Riksdagspresident |
Etterfølger: Maximilian von Forckenbeck |
| Forgjenger: første president |
President for den tyske Riksretten |
Etterfølger: Otto von Oehlschläger |
