Elton John

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Sir Elton Hercules John (født Reginald Kenneth Dwight 25. mars 1947 i Pinner, Middlesex, England) er en av de mest suksessrike britiske musikere, sangere og komponister. Singelen hans «Candle in the wind» slo Bing Crosbys «White Christmas» som tidenes mestselgende singel.

Den kanadiske filmskaperen David Furnish og John og inngikk registrert partnerskap den 21. desember 2005, samme dag som slike partnerskap ble lovlig i Storbritannia. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.

[rediger] Bakgrunn og oppvekst

Johns foreldre var Stanley og Sheila Dwight. John ble oppkalt etter sin onkel og fikk navnet Reginald Kenneth. Foreldrene ble skilt i 1961, og moren giftet seg med Fred Farebrother i 1971. Faren var mye borte, og John bodde det meste av oppveksten sammen med sin mor, bestemor og tante.

Da John var 13 år ville han være som Buddy Holly. Han prøvde å se ut som Holly, og brukte til og med briller som Holly, selv om synet var utmerket. John ble dog nærsynt med årene, og måtte begynne med briller.

Etter at moren og faren ble skilt, flyttet Sheila og Fred Farebrother inn i en leilighet i Northwood Hills i England. Senere delte John og Bernie Taupin rom i leiligheten.

[rediger] Musikken

Johns far, som var ansatt i Royal Air Force, forbød ham å lytte til eller spille amerikansk musikk, og ville at sønnen også skulle bli soldat i luftforsvaret, evt. bli ekspeditør i bank. John og moren tyvlyttet på plater med Elvis Presley og Buddy Holly, og John utviklet seg allerede i ung alder til å bli en dyktig pianist. Da han var 11 år vant han et stipend til Royal Academy of Music, og ble ved skolen til han var 15.

I 1960 dannet John og vennene hans bandet Corvettes, som senere ble Bluesology. John spilte keyboard og orgel i bandet og han skrev to av bandets melodier; «Come Back Baby» og «Mr. Frantic», som han også sang selv.

I 1967 forlot John Bluesology og begynte et samarbeid med Bernie Taupin, en ung lyriker fra Lincolnshire. Dette skjedde etter at begge fikk avslag på jobbsøknad hos Liberty Records. John fikk også lov til å drive innspillinger i Dick James Music studio gjennom en bekjent, Caleb Quaye, som senere var med som gitarist på de tre første albumene hans.

Til tross for manglende suksess på hitlistene ble promotoren Steve Brown spesielt interessert i de unge talentene. Han opp fordret Taupin og John til å gå sine egne veier, og ikke lage standarisert populærmusikk, slik de var blitt instruert til av Dick James. De første sangene som ble spilt inn etter dette var «Lady Samantha» og «All Across The Havens», og Steve Brown var produsent. Selv om «Lady Samantha» ikke ble noen listetopp, ble den mer populær enn noe John tidligere hadde utgitt.

Dette inspirerte duoen til å lage en sang til Englands Eurovision Song Contest i 1969. En av seks sanger skulle plukkes ut til å representere England i den internasjonale finalen. Det var kanskje like greit at sangen «I Can't Go on Living Without You» ikke ble Englands «Song For Europe». Istedenfor å representere England, gikk John i studio og fullførte innspillingene til albumet Empty Sky, som ble Johns første album.

Da Empty Sky kom ut i 1969 hadde John allerede gitt ut noen singler, bl.a. ovennevnte «Lady Samantha» med «All Across The Havens» som B-side. Akkurat denne singelen var den første som tiltrakk noen nevneverdig oppmerksomhet, og den frekventerte radiostasjonene en tid.

John hadde tidligere også vært med på tre mindre suksessfulle singler som pianospiller i R&B-gruppen Bluesology. Han skrev også sangene på de to første singlene, men da under sitt egentlige navn Reg Dwight. Albumet ble aldri noen stor suksess, og John har senere uttalt at utgivelsen bærer preg av at de to låtskriverne var unge og naive. Til tross for at albumet var kommersielt mislykket var det artistisk velutformet, og sannsynligvis viktig i modningsprosessen for denne kommende stjernen.

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.

I 1971 skiftet John navn fra fødenavnet sitt til Elton Hercules John etter sine venner i bandet, saxofonist Elton Dean og vokalist «Long» John Baldry.

Mot slutten av 1970 hadde Elton John bare såvidt begynt å slå igjennom i Storbritannia, selv om han allerede hadde gjort stor suksess i USA. Hans første britiske single, "Your Song" fra "Elton John"-albumet, ble sluppet i begynnelsen av 1971. I USA hadde både "Your Song" og "Border Song" nådd den amerikanske Billboard-listen allerede i 1970. I 1971 ble tre album utgitt i USA i rask rekkefølge; "Tumbleweed Connection" i begynnelsen av 1971, "Friends" i mars og "11-17-70" i mai. "11-17-70" er datoen albumet ble spilt inn. Albumet er et live-opptak fra et amerikansk radio-show, som senere ble redigert og utgitt som LP. "Madman Across The Water" ble utgitt i november 1971. "Madman" er sannsynligvis Elton Johns mest undervurderte album. Grunnen til dette kan være tidspunktet det ble utgitt. Elton hadde allerede gitt ut 2-3 album det samme året, dessuten var stilen til dette albumet en smule retrospektiv og lignet veldig på debutalbumet "Empty Sky." Selv om "Madman" ikke ble noen stor suksess, er to av sangene blitt covret av andre artister på cover-albumet "Two Rooms," og en tredje sang, "Tiny Dancer," er blitt brukt i soundtracket til filmen Almost Famous. Bon Jovi skrev følgende om hvorfor han valgte å covre "Levon" på "Two Rooms" albumet: "Every once in a while, I hear a song that I wish I had written. The first time I heard 'Levon,' I knew it was one of those songs."

Etter et hektisk år med fire utgivelser, tok det et halvt år før Eltons neste album ble utgitt. "Honky Châteu" kom ut i mai 1972. Dette albumet var det første som nådde helt til topps på albumlisten i USA. Det holdt førsteplassen i 5 uker, og ble også det første Elton-albumet som holdt seg inne på "Billboard" topp 200 listen i over et år. I Storbritannia ble det hans første album som nådde topp tre. Både "Rocket Man" og "Honky Cat" ble hitsingler, og "Honky Château" ble derfor det første albumet med to hitsingler i Storbritannia. De gode resultatene gjør 1972 til et av de viktigste årene i Eltons karriere, selv om han "bare" ga ut dette ene albumet dette året. Elton gjorde sin første store opptreden i USA på Troubadour i West Hollywood 25. august 1970. Han sang da Your Song, Sixty Years On, I Need You To Turn To, Border Song, Country Comfort, Take Me To The Pilot, Burn Down The Mission, Honky Tonk Woman og Bad Side Of The Moon. Neste dag skrev Robert Hilburn i Los Angeles Times: "Han vil bli en av rockens største og viktigste stjerner". 30 år senere har han solgt mer enn 150 millioner album over hele verden.

Elton fikk sin stjerne i Hollywood Star på Walk of Fame den 21. november 1975. I slutten av 70-tallet, innrømmet Elton at han var biseksuell i et intervju i Rolling Stone Magazine. Han innrømmet senere at dette var ett "kompromiss" og at han egentlig var homoseksuell.

Elton møtte Renate Blauel i 1982 da han spilte inn Two Low For Zero. Han fridde til henne 9. februar 1984, og de giftet seg fem dager senere på Valentines Day i Sydney i Australia i St. Marks Angelican Church. De ble skilt igjen i november 1988.

I 1990 la Elton seg frivillig inn på ett avvenningssenter for alkoholmisbrukere i Chicago, hvor han ble avvent for sitt store alkohol- og kokainmisbruk.

I 1992 opprettet Elton sitt Aids fond eller at hans nære venn Ryan White døde av aids. Alle inntekter fra salg av singler går til dette fondet.

I 1994 ble Elton tatt inn i Rock`n`Roll Hall of Fame, men han ga prisen til Bernie Taupin.

Elton møtte sin store kjærlighet, filmprodusent David Furnish i 1993 i et selskap. Den 36 år gamle kanadieren har ansvaret for Eltons filmselskap Rocket Pictures.

Elton har fire ulike hjem; Woodside i Windsor i England. En stor suite i Atlanta, Georgia som han kjøte i 1990. Enda et stort hus i England, samt et nytt hus i Mont Boron i Nice i Frankrike.

I 1997 sang Elton en omskrevet utgave av «Candle in The Wind» i Prinsesse Dianas begravelse. Denne sangen skrev John og Bernie sammen til Diana. B-siden på denne singelen, «About The Way You Look to Night», er tidenes mest solgte singel. Johns album The Big Picture feiret ikke bare hans tredveårsjubileum som artist. Det var også et jubileum for samarbeidet mellom John og hans faste tekstforfatter gjennom 30 år, Bernie Taupin.

I 1998 fikk Elton tittelen Knight Bachelor av dronningen. Dette gjør ham til Sir Elton John, CBE. Denne fikk han for «Utstrakt musikalsk og veldedig virksomhet». Den offisielle seremonien ble holdt på Buckingham Palace. I 1995 ble Elton Commandor Of The British Empire.

1999 var året da Tim Rice og John utga musikken til Disneymusikalen «Aida». Musikken ble fremført av ulike artister med bl. a. John selv, Tina Turner, Leanne Rhymes, Sting, Janet Jackson, Spice Girls og Boyz II Men. Dessverre solgte denne CD-en veldig dårlig.

Elton ble operert og fikk lagt in pacemaker i juli 1999 etter et hjerteinfarkt. Han hvilte ut i sitt hjem i Nice, og bestemte seg for å trappe ned på turnevirksomheten.

John sier selv at «Den eneste effekten jeg har hatt av dette hjerteinfarktet er at jeg må ha med meg et kort som forklarer hvorfor alarmen alltid går når jeg passerer sikkerhetssjekken på flyplasser».

[rediger] Diskografi

• Empty Sky (DJM Records, 1969)
• Elton John (DJM Records, 1970)
• Tumbleweed Connection (DJM Records, 1970)
• 11-17-70 (UNI, 1971)
• Friends - the movie (Paramount, 1971)
• Madman Across the Water (DJM Records, 1971)
• Honky Chateau (DJM Records, 1971)
• Don`t Shoot Me I`m Only the Piano Player (DJM Records, 1971)
• Goodbye Yellow Brick Road (DJM Records, 1973)
• From My Song Book (DJM Records, 1973)
• Caribou (DJM Records, 1974)
• Elton John`s Greatest Hits (DJM Records, 1974)
• Captain Fantastic and the Brown Dirt Cowboy (DJM Records, 1975)
• Rock of the Westies (DJM Records, 1975)
• Blue Moves (DJM Records, 1976)
• Here and There (DJM Records, 1976)
• A Single Man (Rocket Records, 1978)
• Victim of Love (Rocket Records, 1979)
• The Thom Bell Sessions (Rocket Records, 1979)
• 21 at 33 (Rocket Records, 1980)
• The Fox (Rocket Records, 1981)
• Jump Up! (Rocket Records, 1982)
• Too Low For Zero (Rocket Records, 1983)
• Breaking Hearts (Rocket Records, 1984)
• Ice On Fire (Rocket Records, 1985)
• Leather Jackets (Rocket Records, 1986)
• Live In Australia With The Melbourne Symphony Orchestra (live) (Rocket Records, 1987)
• Reg Strikes Back (Rocket Records, 1988)
• Sleeping With the Past (Rocket Records, 1989)
• Two Rooms (Rocket Records, 1991)
• The One - Elton John (Rocket Records, 1992)
• Duets (Rocket Records, 1993)
• Lion King - soundtrack (Rocket Records, 1994)
• Reg Dwight`s Piano Goes Pop (Rocket Records, 1994)
• Made In England (Rocket Records, 1995)
• The Big Picture (Rocket Records, 1997)
• Elton John and Tim Rice`s Aida (Rocket Records, 1999)
• The Muse - soundtrack (Rocket Records, 1999)
• One Night Only - The Greatest Hits (Rocket Records, 2000)
• Road to Eldorado (Rocket Records, 2000)
• Songs from the West Coast (Rocket Records, 2001)
• Peachtree Road (Rocket Records, 2004)
• Captain Fantastic and the Brown Dirt Cowboy live (Rocket Records, 2005)
• The Captain and the Kid (Rocket Records, 2006)

[rediger] Eksterne lenker

• (en) IMDb om Elton John