Embetsmannsstaten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.

Artikkelen inngår i serien om

Norges historie

Epoker

Steinalder
(–1800 f.kr)

Bronsealder
(1800–400 f.kr)

Tidlig jernalder
(400 f.kr–500 e.kr)

Merovingertiden
(500–793)

Vikingtiden
(793–1066)

Tidlig middelalder
(1066–1184)

Høymiddelalder
(1184–1319)

Senmiddelalder
(1319–1537)

Fra reformasjon til enevelde
(1537–1660)

Fra enevelde til Kiel-freden
(1660–1814)

Embetsmannsstaten
(1814–1884)

Unionen går i oppløsning
(1884–1905)

Fra venstrestat til kriseforlik
(1905–1940)

Krig og okkupasjon
(1940–1945)

Arbeiderpartistaten
(1945–1972)

Oljeindustri og deindustrialisering
(1972–)

Embetsmannsstaten er historikeren Jens Arup Seips betegnelse på det politiske system i Norge fra 1814 til 1884. Mens de fleste europeiske land i denne tiden ble styrt av adel og kongemakt, var Norge styrt av en utdannelseselite av jurister, prester og offiserer som hadde dansk språk, tysk-klingene slektsnavn og latin-artium som fellesnevner. Sverre Steen har hevdet at "før 1814 styrte embetsmennene i Kongens navn, etter 1814 i Stortingets navn". Med dette mente han at den utenlandske kongemakten hadde liten reell innflytelse på styret, beslutningene ble tatt på lavere nivå av statsansatte embetsmenn.

Seip deler Embetsmannsstaten inn i tre epoker:

1814-1836/40 Etableringsfasen. Mangelen på konkurrerende eliter og de sterke rettighetene embetsmennene hadde garantert seg selv i Grunnloven, førte til at Embetsmennene inntok en ledende rolle i samfunnet. Bøndene valgte i denne tiden embetsmenn (prester, sorenskriver etc), ikke bønder, til å representere dem i Stortinget.

1840-1870 Gullalderen. Staten ble ledet av aktive planliberalister som Frederik Stang og Anton Martin Schweigaard. Staten begynte å utbygge kommunikasjoner, næringslivet opplevde høykonjunktur og landbruket begynte moderniseringen ("Hamskifte").

1870-1884 Embetsmannstatens fall. Stortinget begynte i 1869 å møtes hvert år (ikke hvert 3.) noe som gav større innflytelse til embetsmennenes opposisjon: bønder og lærere, sakførere og funksjonærer. Etter riksretten i 1884 blir regjeringen en politisk valgt Stortingskomité, i steden for å være et upolitisk topporgan i embetshierarkiet. Embetsmennene danner partiet Høire, mens embetsmenennenes opposisjon danner alliansen Venstre.

Periden etter 1884 omtaler Seip som Venstrestaten.