Hjalmar Schacht
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Dr. Hjalmar Horace Greeley Schacht (født 22. januar 1877, død 3. juni 1970) var en tysk økonom, riksbankpresident fra 1923 til 1930 og igjen fra 1933 til 1939 og næringsminister fra 1934 til 1937.
Han ble født i Tinglev i Sønderjylland, da tysk, som sønn av forretningsmannen William Leonhard Ludwig Maximillian Schacht og den danske baronessen Constanze Justine Sophie von Eggers. Hans foreldre, som hadde bodd flere år i USA, ønsket å kalle ham Horace Greeley Schacht, til ære for den amerikanske journalisten Horace Greeley, men gav etter for bestemorens ønske om at han skulle få et dansk navn, Hjalmar.
Schacht studerte medisin, filologi og statsvitenskap, før han tok doktorgraden i økonomi i 1899. Under en forretningsreise i 1905 sammen med styremedlemmer i Dresdner Bank møtte han den kjente amerikanske bankieren J. P. Morgan.
I 1916 ble han en av direktørene i Riksbanken. Han var i 1918 en av grunnleggerne av det liberale Deutsche Demokratische Partei, som han var medlem av til 1926. Hans kritikk mot beslagleggelsen av de tyske fyrstehusenes eiendom førte til at han meldte seg ut av partiet.
I 1923 ble han utnevnt til valutakommissær og senere samme år president for Riksbanken. Hans økonomiske politikk bidro til å redusere inflasjonen og stabilisere marken.
Han gikk av som riksbankpresident i 1930, men ble gjenutnevnt i 1933 etter at han i november året før hadde sammen med en del andre prominente finans- og nærlingslivsledere undertegnet en henvendelse til president Hindenburg om å utnevne Adolf Hitler til ny rikskansler, noe som også skjedde to måneder senere.
Videre var han fra 1934 til 1937 næringsminister. Her hadde han oppgaven med å sikre sysselsetttingen og opprustning, til tross for begrensede offentlige finanser. Dette ble gjort gjennom en utstrakt lånevirksomhet (som det neppe noen gang ville ha vært mulig å tilbakebetale) og tvungen arbeidstjeneste for arbeidsløse, særlig gjennom realiseringen av den store motorveiutbyggingen. Lånefinansieringen var særlig gjennom såkalte «MEFO-veksler», et ikke-eksisterende selskap (Metallurgische Forschungsgesellschaft) som utstede veksler som senere kunne innløses i penger. Videre fikk regimet hjelp av en generell konjunkturoppgang og av at det forrige regimet hadde i 1932 fått fritak fra å betale ytterligere krigserstatninger etter første verdenskrig.
Schacht var en personlig venn av Sir Montagu Norman, sjefen for Bank of England og medlem av Anglo-German-Fellowship. Han trakk seg som næringsminister fordi han var uenig i Hitlers økonomiske politikk og de omfattende militærutgiftene som han mente kunne forårsake økonomisk sammenbrudd da en skapte en etterspørsel det ikke ble produsert varer til å møte, samt på grunn av konflikter med Hermann Göring. På grunn av sin kritikk mot Hitler ble han avsatt som næringsminister 26. november 1937, men ble gjenutnevnt som riksbanksjef hvor han satt fram til 1939 deretter fminister uten portefølje i regjeringen, med lønn som riksbanksjef til han ble endelig avsatt i januar 1943.
Schacht holdt i 1935 en tale hvor han fordømte antisemittismen, og var meget kritisk til det han kalte «ulovlige aksjoner» mot jøder.
I 1944 ble han arrestert som medansvarlig for 20. juli-attentatet mot Hitler, og satt frem til krigens slutt i konsentrasjonsleirene Ravensbrück og Flossenbürg.
Etter krigen ble Schacht arrestert av allierte og tiltalt ved Nürnbergprosessen, hvor han ble frikjent.
I 1953 grunnla han banken Deutsche Außenhandelsbank Schacht und Co., som han ledet til 1963. Han var også aktiv som økonomisk rådgiver for utviklingsland. I 1965 var han en av grunnleggerne av Aktionsgemeinschaft Unabhängiger Deutscher, som i 1980 gikk opp i partiet De grønne.
Schacht skrev tre bøker i løpet av sitt liv. Han var også fra 1906 frimurer, og i 1914 tok han i en frimurerpublikasjon avstand fra nasjonalisme.
