Idealisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Platon og Aristoteles på Rafaels maleri «Skolen i Athen» (utsnitt). Platon er avbildet pekende mot himmelen, «den høyere verklighet», ideene, for å illustrere hans idealisme.

Idealisme er en retningen innenfor filosofien som betegner et av de viktigste filosofiske spørsmål, forholdet mellom tenkning og virkelighet, og i motsetning til materialismen betrakter bevisstheten, ånden. Idealismen betrakter verden som noe som utgår fra ens bevissthet.

I vanlig språkbruk og innenfor politikkens retorikk betegner det å være idealistisk at man handler utifra visse idealer, det vil si at man ikke bøyer seg for faktiske forhold i verden, men forsøker å omforme verden i henhold til sine idealer.

[rediger] Idealismens opprinnelse

Idealismen ble utviklet i den greske antikken. En representant for den «objektive» idealismen var Platon som hevdet at den virkelige verden var ideenes verden, en spesiell verden hinsides alle følelser, mens den reelle verden var en skyggeverden, en verden som bare var en blek refleks av ideene. Den idealistiske tanken innenfor filosofien sammenfaller i retninger, subjektiv idealisme og «objektiv» idealisme.

Den subjektive idealismen har som grunn for det eksisterende et individ, et subjekts fornemmelser, forestillinger og medviten. Denne variantens fremste talsmann var den engelske biskopen og filosofen George Berkeley.

Den subjektive idealismen fornekter at det bak fornemmelsene finnes reelle og av menneskelige, uberoende ting som påvirker menneskelige sinn og som fremkaller visse fornemmelser hos menneskene. Til forskjell fra den subjektive idealismen tar den «objektive» idealismen ikke det personlige, subjektive medviten som grunn for det eksisterende uten en form for «objektiv» medviten, en «verdensfornuft», «den universelle vilje» og lignende. Dette eksisterer i henhold til de «objektive» idealistene selvstendig, uavhengig av menneskene. En «objektiv» idealist anser eksempelvis at når han snakker om reelt eksisterende epler og pærer og fører den sammen i fellesbegrepet «frukt» er denne abstraksjonen av den reelle virkeligheten med begrepet «frukt» selve grunnen for disse eplenes og pærenes eksistens. På samme måte utgår det fra at man uten fornemmelse ikke kan skaffe seg kunnskap om tingen, forvandler en subjektiv idealist fornemmelsen til den eneste eksisterende virkeligheten og fornekter at det skal finnes en ytre verden.

Ettersom ideer oppfattes som åndelige og ikke materielle kan det spores en sammenheng mellom den overnevnte betydning og betydningen innenfor metafysikken. Her betegner idealismen den filosofiske retningen som ser det sjelelige, åndelige og psykiske for det eneste eksisterende.