George Berkeley
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
George Berkeley (12. mars 1685 - 14. januar 1753), født i Kilkenny på Irland av en engelsk far, var en irsk filosof fra opplysningstiden som tilhører den britiske empiriske retning som står i motsetning til især den franske rasjonalisme. Som sådan knyttes han til filosofene John Locke og David Hume, som til sammen kalles for de engelske empirister.
Innhold |
[rediger] Biografi
Berkeley (uttales omtrent som ‘bargli’) ble utdannet ved Trinity college i Dublin, med en mastergrad i 1707 og doktograden i 1721. Avbrutt av lengre reiser i Europa var det også ved Trinity han jobbet, helt til han ble domprost i Derry i 1724.
Han reiste i 1728 med familien til Rhode Island. Meningen var at han skulle grunnlegge et universitet på Bermuda. Berkeley hadde samlet inn penger og monarkiet skulle skyte inn resten, men løftet ble aldri innfridd og han kom aldri til Bermuda.
Berkeley ga bort biblioteket sitt og gården sin på Rhode Island til Yale University som var blitt grunnlagt i 1701. Et av collegene der er oppkalt etter ham. Det samme gjelder byen Berkeley i California.
Han dro tilbake til London i 1731, og deretter til Irland og ble biskop i Cloyne i 1734. Han døde 67 år gammel i Oxford hvor han ligger begravet i katedralen Christ Church.
De fleste av fortidens berømte filosofer har forfatterskap som dekker store problemområder, men Berkeley huskes for en enkelt idé som ingen siden har vært helt i stand til å se bort i fra. Nemlig at det eneste bevisste vesener noensinne kan erfare, er bevissthetenens eget innhold. Det er det eneste vi vet eksisterer.
[rediger] Filosofi
Berkeleys filosofi er en ekstrem empirisme. Vi kan ikke si noe annet om objektene i verden enn at de sanses. Vi kan ikke si noe om hva de er bakenfor sansningen, jfr Immanuel Kant. En konsekvens er at den ytre verden egentlig ikke finnes annet enn som sanset, et syn som leder hen mot solipsisme. Treet må ble sanset av noen, ellers kan det ikke eksistere. Å være er å sanse, eller omvendt å være er at bli sanset. Hans hovedsetninger på latin er derfor Esse est percipi. Esse est percipere. At noe materielt skulle kunne bevirke noe sanselig og dermed åndelig er for Berkeley ikke mulig.
Når Berkeley ikke henfaller til solipsisme kommer det av to ting. For det første må vi anta at andre mennesker oppfatter omtrent det samme som en selv oppfatter av verden. Når man snakker om et gitt tre, vil enigheten om treets beskaffenhet, plassering osv være såpass lik at det ikke gir god mening å anta at det ikke er en felles virkelighet bakenfor sanseinntrykkene. For det andre, som en følge, vil treet da eksistere bare fordi det blir sanset hele tiden, uavbrutt. Og den som sanser er da Gud, hvis eksistens hele biskop Berkeleys filosofi dreide seg om å bevise fra begynnelsen av.
Berkeley mente at verden omkrig oss eksisterte nøyaktig slik som vi oppfattet den. Objektiv kunnskap er mulig ettersom verden omkring oss, slik vi oppfatter den, er det eneste som eksisterer. Det finnes ingen objektiv verden utenfor vår oppfattelse, i motsetning hva Platon mente. Han mente også at det eneste som går an å bevise empirisk er sinnet og at alt vi fornemmer kommer fra Gud. Denne tankerekken kalles for kunnskapsteoretisk idealisme.
I essayet An Essay Towards a New Theory of Vision argumenterer han for at det visuelt synlige ikke må innebære at materie og substans eksisterer i virkeligheten uten at alt kommer fra tanken og tanken kommer opprinnelig fra Gud. Berkleys kunnskapsidealisme kan sammenfattes slik:
- Vår oppfatninger av omverden er helt objektiv og til å stole på.
- Kunnskap om omverden kan oppnås via persepsjon.
- En feilkilde oppstår i møtet mellom vår persepsjon og vår mentale forestillinger.
- Vårt språk og vår mentale forestillinger kan være et hinder for kunnskap om omverden.
[rediger] Kritikk av Locke
I «A Treatise Concerning the Principles of Knowledge» (1710) angriper han blant annet John Locke. Her fremfører Berkeley sine argumenter mot abstrakte ideer. Han forkaster materielle årsaker, abstrakte allmenne ideer og troen på en materiell substans. Han beholder imidlertid den åndelige substansen.
Locke hadde helt rett, sa Berkeley, da han sa at det eneste vi noensinne kan tilegne oss direkte, er innholdet i vår egen bevissthet. Men hvis det er tilfelle, spør Berkeley, hvordan kan Locke hevde at eksistensen til bevissthetsinnholdet er forårsaket av ting som er fullstendig og fullstendig forskjellig fra det? Ting vi aldri kan få direkte tilgang til, det vil si materielle objekter.
Hvis det stemmer at vi har en indirekte tilgang til disse objektene via de sansebildene vi får av dem, hva betyr så dette? Folk forklarer det ved å si at våre sansebilder er «kopier» av objektene, men hva er det nå dette kan bety? Hvordan kan en erfaring som for eksempel en farve eller en lyd være en kopi av noe som ikke er en erfaring, eller hvordan kan den på noen som helst måte ligne noe slikt? Er det ikke slik at en farve bare kan være lik eller ulik en annen farve, og en lyd kan bare være lik eller ulik en anne lyd?
Hele denne tenkning avviste Berkely som feilaktig og direkte «tøv». I Berkelys verden er det bare subjektene og deres erfaringer som eksisterer. Han mente at vi ikke erfarer ting, men kvaliteter - persepsjon av kvaliteter - som for eksempel farve, og at disse kvalitetene står i relasjon til det erkjennende subjekt. For en som farver stoff vil dermed en farve bare ligne eller ikke ligne en annen farve.
Locke postulerer eksistensen av en uavhengig eksisterende, ikke-sansbar virkelighet som vi ikke engang kan bringe på begrep, som vi aldri kan få bevis for, og hvis eksistens ikke betyr noe fra eller til. Hvilke grunner har vi til å anta at en slik verden eksisterer?
Berkeley sier at vi vet at et subjekt har erfaringer fordi hver og en av oss er umiddelbart klar over at vi er et slikt subjekt, og vi er et subjekt som har erfaringer. Men vi vil aldri få tilsvarende grunner for å tro at disse erfaringene er knyttet til objekter som ikke er oss.
Berkely sier derfor at en konsekvent empirisme fører til den konklusjonen at det som eksisterer, er bevisstheten og dens innhold, eller subjekter og deres erfaringer. Det er ingen grunn til å tro på eksistensen av noe annet. Vi har ihvertfall ingen grunn til å tro på eksistensen av en treg, uavhengig materie - Lockes materielle substans - som Locke selv innrømmet at vi ikke kunne bringe på begrep. Idet Locke hevdet at det eksisterte noe hinsides grensene for all mulig erfaring, brøt han med empirismens grunnleggende prinsipp.
Dette er et foruroligende filosofisk argument, et argument som filosofer siden har hatt problemer med å håndtere. Berkeley var kristen og han kombinerte derfor denne oppfatningen med sin oveerbevisning om at virkeligheten er en del av guds bevissthet. Gud er en uendelig ånd som har skapt oss endelige ånder og som kommuniserer med oss via våre erfaringer.
Ifølge dette synet eksisterer alt som finnes, enten i vår bevissthet eller i guds bevissthet. Alt som eksisterer, er enten oss eller gud. Tenkere som ikke er religiøse har sett bort fra dette religiøse rammeverket; de har påpekt at Berkeley ikke hadde tilstrekkelige grunner for å postulere guds eksistens, og heller ikke eksistensen av et kontinuerlig eksisterende selv. Men resten av den filosofiske utfordringen er vanskelig å svare på.
1734 publiserte han en pamflett, Analysen, hvor han kritiserte basisen til blant annet Newtons forskning. Flere matematikere som James Jurin, Jacob Walton og Benjamin Robins utga motpamfletter. Det hele munnet ut i en disputt mellon James Jurin og Benjamin Robins.
1734 gav han også ut et skrift The Alciphron hvor han forsvarer den kristne doktrinen.
I 1744 gir han ut den lange diskusjonen i Siris om helsefordelene med tjærevann for det menneskelige legeme. Kuriøst er dette skriftet hans mest leste i samtiden.
[rediger] Skrifter
- 1709 - An Essay towards a New Theory of Vision
- 1710 - A Treatise concerning the Principles of Human Knowledge,
- 1712 - Passive Obedience
- 1713 - Three Dialogues between Hylas and Philonous
[rediger] Litteratur
- Berkeley, George (1998). «A treatise concerning the principles of human knowledge». Oxford: Oxford University Press.
