Ingebrigt Christopher Grøndahl
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ingebrigt Christopher Grøndahl (født i London 19. september 1882, død 1970) var en norsk litteraturhistoriker og statsstipendiat.
Grøndahl ble født i London som sønn av sjømannspresten Anders Grøndahl. Hans skolegang foregikk vekselvis i England og i Norge. Han tok artium i 1900 og ble cand.philol. i 1907. Han underviste deretter ved Paradise House School i London, hvoretter han 1910-1916 var assistent ved Biologisk stasjon i Bergen. Fra 1918-1942 var han lærer i norsk ved University College i London, kombinert med oppdrag for aftenskoler og folkeakademi. Han tiltrådte denne stillingen igjen 1945-48.
Han reiste meget som ung: vinteren 1903-04 i Normandie, i 1906 til Kina, Egypt og Armenia. Gjennom arbeidet i Bergen reiste han i 1911 og 1912 med Bjørn Helland-Hansen i Lappmarken, og 1912 med Nansen til havområdene rundt Svalbard.
Hans forfatterskap omfatter blant annet: Norwegian self-taught : by the natural method : with phonetic pronunciation : Thimm's system (u.å.), Henrik Wergeland : the Norwegian poet (1919), Chapters in Norwegian literature : Being the substance of public lectures given at the University College, London during the sessions 1918-1922 (1923, sammen med Ola Raknes), Landmarks of English literature : A brief survey for the Norwegian school (1936, flere senere utgaver) og Mysticism in modern English literature (1941). Han redigerte antologien I ånd og sannhet : Mystikerens syn på tilværet (1952). I England omfatter hans forfatterskap bl.a. bidrag til Norwegian Club Year Book, bidrag til boken Towards a Philosophy of Faith (1948) og «The Source and Purpose of Poetry» i boken Christocracy (1948).
Han ble utnevnt til statsstipendiat i 1950. Gift 1935 med Harriet, født Wendelborg. Paret fikk to døtre, og en sønn som døde to uker etter fødselen.
