Iolo Morganwg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Edward Williams (1747 - 1826), best kjent under hans bardiske kallenavnet Iolo Morgannwg, var walisisk dikter og litterær falskner, samt håndskriftsamler, dialektforsker og murer. Han er mest kjent for å han skapte den moderne Eisteddfod-tradisjonen med den druidiske Gorsedd, samt for hans mange falsknerier av walisiske middelalderdikt, blant annet 16 dikt han påsto var skrevet av den kjente middelalderdikteren Dafydd ap Gwilym. Falskneriene ble først avslørt av G. J. Williams i arbeider fra 1919 og utover.

[rediger] Liv

Han vokste opp i grevskapet Morgannwg i Sør-Wales, og levde et omflakkende liv med bl.a. lengre opphold i London (1773-1781 og 1791-1795). I London kom han i kontakt med det walisiske miløet i byen, blant annet mesenen Owen Jones (også kjent som Owain Myfyr) og leksikografen William Owen Pughe. Av disse fikk han i oppdrag å finne historiske håndskrifter i forskjellige private samlinger rundt omkring i Wales som kunne publisere i de først moderne utgavene av walisisk middelalderlitteratur - som ble utgitt i London. Mot slutten av hans liv bodde han mye hos sønnen Taliesin Williams i Merthyr Tydfil.

[rediger] Personlighet og interesser

Iolos livsstil kan karakteriseres som eksentrisk, men fullt i tråd med de idéhistoriske periodene han levde under: følsomheten og romantikken. Han interesserte seg for middelalderpoesi og walisisk historie, med et særlig blikk for grevskapet Morgannwgs rolle i den walisiske litteraturhistorien - hvilket han mente hadde blitt neglisjert til fordel for bidrag til den nord-walisiske poesien. Han samlet både på arkaiske ord og dialektord, og hjalp leksikografen John Walters med hans ordbok. Han var en tidlig walisisk nasjonalist, og den første til å sette fram tanken om et walisisk universitet, en nasjonalbibliotek og en nasjonalmuseum. Han interesserte seg for det før-kristne presteskapet druidene, og fikk i stand det første druidemøtet eller gorsedd i modern tid, holdt på Primrose Hill i 1792, og det første moderne diktermøtet eller eisteddfod, hold i Caerfyrddin i 1819. Samtidig var han framstående unitarer, som skrev mange av Unitarkirkens walisiske salmer. Han var med i det kortlivde Madog-manien på 1790-tallet, altså teorien om at den walisiske Prins Madog hadde oppdaget Amerika på 1170-tallet, og at det fantes en stamme med walisisk-snakkende urbefolkning i Nord-Amerika. I den forbindelse planla han en reise til Amerika som ikke ble noe av. Han var pasifist, han var mot slaveriet, og han anså det å ri hester å være dyreplageri - inspirert av Rousseau forsøkte han også å leve av gress i noen dager sammen med noen venner. Forskjellige forklaringer er blitt framsatt for hvorfor han ble litterære falskner: blant annet en overdreven nasjonal eller regional patriotisme, og påvirkningen fra hans store forbruk av laudanum (som han tok for å bøte hans astma).

[rediger] Mottakelse og betydning

Iolos bidrag til litteraturhistorien er tvetydig. Diktene presentert under eget navn (han skrev både på engelsk og walisisk) har blitt karakteristert som uinteressante. Falskneriene var meget vellykkete, fordi Iolo mestret til det fulle middelalderens walisiske meter, samtidig som han grunnholdninger var typiske for epoken han skrev i, hvilket gjorde tekstene enda mer tilgjengelige for - og populære blant - samtidens lesere. På mange måter kan de sammenlignes med andre nasjonalromantiske falsknerier fra samme periode, f.eks. de til Thomas Chatterton og William Henry Ireland i England, James Macpherson i Skottland, Václav Hanka i Böhmen og (senere) Vicomte Hersart de la Villemarque i Bretagne. I kontrast til Macpherson, presenterte Iolo sine falsknerier som walisiske originaler og ikke engelske oversettelser, dermed har han blitt mye mindre kjent utenfor sitt hjemland. I Wales ble flere biografier over Iolos skrevet på 1800-tallet som fokuserte på både hans eksentriske livsstil og på hans bidrag til den walisiske kulturen. Bestørtelsen ble stor på 1920-tallet da det ble kjent at gorsedd-en var en konstruksjon og at Iolo hadde forfalsket betydelige deler av det som walisere tenkte på som den walisiske litteraturen, og avsløringene var lenge kontroversielle utenfor akademiske kretser. Etterhvert har Iolo igjen fått annerkjennelse for hans grunnleggende innsikter innenfor walisisk litteraturhistorie og leksikografi. Han brukes aktiv som foregangsperson og kilde innenfor flere former for moderne druidisme.