Isle of Dogs
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Koordinater: 51.492° N 0.016° V
Isle of Dogs | |
Status: | Sted i Indre London |
Bydel: | Tower Hamlets |
Administrativt grevskap: | Stor-London |
Seremonielt grevskap: | Stor-London |
Tradisjonelt grevskap: | Middlesex |
Postkode: | E14 |
Isle of Dogs er ei lavtliggende, u-forma halvøy som dannes av en av Themsens slynger i det østlige London. Isle of Dogs ligger i sin helhet i bydelen Tower Hamlets.
[rediger] Historie
Halvøya var et tynt befolka sumpland inntil det på 1200-tallet, da det foregikk en del drenering og oppdyrking. På 1300-tallet ble det reist et kapell nær dagens Chapel House Street. Kapellet betjente trolig pilgrimer på veg mellom Canterbury og Waltham Abbey. En katastrofe inntraff da Themsen under en flom i 1488 oversvømte halvøya, som dermed for lange tider ble liggende udyrka. I middelalderen gikk halvøya under navnet Stebunhethe (Stepney) Marsh. Hvorfor den fra slutten av 1500-tallet ble hetende Isle of Dogs, er ikke klart. Både Isle of Ducks, Isle of Dykes (på grunn av diker mot Themsen) og Isle of Docks har vært foreslått som forklaring. En annen forklaring er at Henrik VIII - som hadde et slott på andre sida av Themsen i Greenwich - hadde hundene sine her.
På 1600-tallet ble Isle of Dogs på nytt tatt i bruk til jordbruksformål, da hollandske nybyggere anla diker, drenerte og begynte med storfehold. Likevel hadde området bare to innbyggere - fergemannen og kvegdriveren - da de første dokkene ble anlagt tidlig på 1800-tallet. West India Docks åpna i 1802, så fulgte East India Docks i 1806 og Millwall Dock i 1868. Etter hvert strakte dokkene seg nesten tvers over halvøya og etterlot den sørligste delen praktisk talt som ei øy.
Et stort antall havnearbeidere bosatte seg i løpet av 1800-tallet på Isle of Dogs, og i 1901 var folketallet kommet opp i 21 000. I 1840 åpna London and Blackwall Railway og knytta det tidligere isolerte samfunnet til London. Forbindelsen med bydelene på andre sida av elva ble kraftig forbedret ved gangtunnelen til Greenwich i 1902.
Havneanleggene og lagerhusene fikk snart følge av industrier av mange slag; Isle of Dogs trakk til seg pottemakerier, sementfabrikker, jernverk og støperier, skipsverft og entreprenørfirmaer, og var omkring 1900 blant de mest industrialiserte delene av London.
Side om side med fabrikkene og verkstedene levde arbeidsfolk i fuktige, knapt beboelige hus med myrjorda tytende opp mellom golvsborda. Befolkninga på Isle of Dogs var kjent som et sterkt og uregjerlig folkeferd med en generell skepsis til utenforstående, og i 1920 stengte en gruppe beboere de to vegene som forbandt halvøya med Poplar og erklærte Isle of Dogs' uavhengighet.
Under andre verdenskrig var dokkene og industrien på Isle of Dogs et hovedmål for Luftwaffe, mange sivile ble drept og det meste av lagerhusa og dokkene satt ut av drift for lang tid. Etter krigen ble dokkene gradvis reparert, fulgt av en større oppgradering i 1967. På det tidspunktet var imidlertid utviklinga i ferd med å løpe fra Isle of Dogs. Dokkene var ikke forberedt på overgangen til kontainertransport, og utover på 70-tallet ble de mer og mer utidsmessige. I 1980 stengte de siste dokkene, og en fra før fattig befokning ble etterlatt i enda større trøstesløshet. Lokalsamfunnet satte med en spektakulær aksjon søkelyset på områdets problemer. 3. mars 1970 erklærte de Ilse of Dogs som uavhengig republikk med sin egen valgte president.
Skiftende regjeringer lanserte utover på 1970-tallet planer for en fornyelse av området, men lokale myndigheter hadde problemer med å enes om utviklinga. Først i 1981, da Margaret Thatcher ga London Docklands Development Corporation fullmakter til å overstyre lokale myndigheter, begynte ting å skje. Det ble klargjort grunn for ny boligbygging og nye næringsbygg, og det ble gjort forbedringer i infrastrukturen, først og fremst ved bygginga av Docklands Light Railway og seinere ved forlengelsen av Jubilee-linjen.
Mest gjennomgripende har utviklinga vært i det området som heter i dag kalles Canary Wharf, og som omfatter East og West India Docks. Her ble det i perioden 1987 til 1991 bygd til sammen nesten en halv million m² kontor- og kjøpesenterareal, det meste som høyhus. I dag arbeider 78 000 mennesker på Canary Wharf, og Canary Wharf har forandra Londons skyline for alltid.