Margaret Thatcher
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Margaret Thatcher Storbritannias statsminister |
|
 |
|
| Navn | Margaret Hilda Thatcher |
| Regjeringstid | 4. mai 1979 - 28. november 1990 |
| Forgjenger | James Callaghan |
| Etterfølger | John Major |
| Født | 13. oktober 1925 |
| Politisk parti | De konservative |
| Førstedame | Denis Thatcher |
| Religion | Den anglikanske kirke |
| Visestatsminister | William Whitelaw (1979-1989) Geoffrey Howe (1989-1990) |
Margaret Hilda Thatcher, baronesse Thatcher (født 13. oktober 1925, Grantham, Lincolnshire, England) er en britisk politiker. Hun var den første kvinnelige leder for det britiske konservative partiet (Toryene) og Storbritannias første kvinnelige statsminister (1979 - 1990).
Hun satt som representant i Underhuset fra 1959 og frem til 1992. I Edward Heaths regjering var hun utdanningsminister fra 1970 til 1974.
Margaret Thatcher ble valgt til leder av det britiske konservative partiet den 11. februar 1975. Under hennes ledelse vant partiet flertall i Underhuset i tre etterfølgende parlamentsvalg:
- 3. mai 1979 (339 av 650 seter, 43.9 % av stemmene)
- 9. juni 1983 (397 av 650 seter, 42.4 % av stemmene)
- 11. juni 1987 (376 av 650 seter, 42.2 % av stemmene)
Thatcher reformerte partiets politiske ideologi fra tradisjonell konservativisme til en radikal økonomisk liberalisme, basert på monetarisme og tilbud og etterspørsel i et fritt marked. Inspirert av blant annet økonomene Friedrich Hayek og Milton Friedman, gjennomførte hun omfattende privatiseringer av statseide bedrifter, omfattende skattelettelser og store nedskjærelser av den britiske velferdsstaten som hun oppfattet som sosialisme.
Dette skapte tildels sterke reaksjoner blant egne partifeller. Blant annet ble tidligere statsminister Edward Heath en bitter fiende av Thatcher resten av sitt liv.
Som monetarist innledet hun sin økonomiske politikk med å øke styringsrenten for å hindre inflasjon. Dette førte til en umiddelbar dobling av arbeidsledigheten fra 1 million til 2 millioner. På partiets landsmøte i oktober 1980 ble det spekulert i om regjeringen måtte se seg tvunget til å endre sin radikale politikk, og foreta en såkalt «U-sving». Svaret til Thatcher var entydig og kompromissløst:
 |
Til dem som holder pusten mens de venter på medienes favorittfrase - U-svingen - har jeg bare en ting å si: Dere kan snu hvis dere ønsker. Denne damen snur ikke. (To those waiting with bated breath for that favourite media catch-phrase—the U-turn—I have only one thing to say: you turn if you want to; the Lady's not for turning).[1] |  |
At dette ikke var tomme ord, ble bekreftet i budsjettet i 1981, da merverdiavgiften ble økt midt i en nedgangs-konjunktur, på tross av advarsler i et åpent brev av 364 ledende økonomer. I januar 1982 var inflasjonen under kontroll og styringsrenten ble senket igjen, mens arbeidsledigheten fortsatte å øke til den nådde 3.6 millioner i 1983.
Fra 1986 til 1990 raste arbeidsledigheten nedover, og i 1999 var den lavere enn da Margareth Thatcher overtok som statsminister (Pissarides, s. 33). Det britiske Arbeiderpartiet anklaget regjeringen for å ha «skapt» massiv arbeidsledighet i perioden 1979-1983. Thatcher på sin side svarte med at hun ikke hadde «skapt», men synliggjort skjult arbeidsledighet ved å oppheve ulønnsomme tiltaksjobber som hadde vokst frem under tidligere regjeringer.
Thatcher huskes spesielt for sin harde linje i gruvearbeider-streiken mellom 1984 og 1985. Denne streiken ble utløst av regjeringens forslag om nedleggelse av et stort antall gruver, og å privatisere de resterende 15 gruvene. Det sistnevnte ble da også gjort i 1994, under den etterfølgende regjeringen til John Major.
Thatcher huskes også for Falklandskrigen (1982).
Var med å avslutte Den kalde krigen sammen med Mikhail Gorbatsjov og George Bush, blant annet ved at de tre var enige om å gi den vest-tyske kansleren Helmut Kohl tillatelse til å gjenforene Tyskland. Hun ble kalt «The Iron Lady». I 1991 ble hun tildelt Presidentens frihetsmedalje av president George H.W. Bush.
[rediger] Note
[rediger] Referanser
- Margaret Thatcher: The Downing Street Years, HarperCollins, 1993, ISBN 0-00-255354-6
- Margaret Thatcher: The Path to Power, HarperCollins, 1995, ISBN 0-00-255050-4
- Patrick Cosgrave: Margaret Thatcher - A Tory and her Party, Hutchinson, London, 1978, 1979, ISBN 00-913-13805. Norsk oversettelse: Margaret Thatcher, NÅ forlag 1979, ISBN 82-505-02108
- Christopher A. Pissarides: Unemployment in Britain: A European Success Story, Centre for Economic Performance, London School of Economics, IZA and CEPR, 17. oktober 2003
| Forgjenger: James Callaghan |
Storbritannias statsminister |
Etterfølger: John Major |
| Forgjenger: Edward Heath |
Leder for det britiske konservative parti |
[rediger] Eksterne lenker
