Józef Poniatowski
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Józef Antoni Poniatowski (født 7. mai 1763 i Wien i Østerrike, falt 19. oktober 1813 ved Leipzig i kongeriket Sachsen (Tyskland)) var offiser i flere lands styrker, og til sist feltmarskalk i Napoleon Bonapartes franske armé under Napoleonskrigene.
Han tilhørte en polsk familie, og begynte sin militære løpebane i østerriksk tjeneste i 1780. Han var med da den østerrikske keiserlige hær gikk i felten mot tyrkerne, og utmerket seg ved stormen på Sabac den 15. april 1788, da han ble hardt såret.
Han ble etter henvendelse fra sin onkel kong Stanislaw II Augustus Poniatowski av Polen overført til de reorganiserte polske styrker i 1789. Han begynte med generalmajors rang men ble snart forfremmet til generalløytnant. Da russiske tropper samme år truet med innmarsj, ble han utnevnt til kommandør for Ukraina-avsnittet med hovedkvarter ved Bracław ved elven Bug.
Poniatowski kjempet mot russerne i 1792 og tok aktivt del i Tadeusz Kosciuszkos antirussiske oppstand i 1794. Etter Polens tredje deling i 1795 trakk han seg tilbake og bodde i ti år som privat borger i Warszawa.
Etter Napoleon Bonapartes seier i slaget ved Jena og Preussens påfølgende tilbaketrekning fra landets polske provinser, ble Poniatowski tilbudt kommandoen for nasjonalgarden. Han satte i gang med å reorganisere den polske hær, og da Napoleon fikk opprettet storhertugdømmet Warszawa ble han det hertugdømmets krigsminister. Han førte et polsk korps under Napoleons angrep på Russland i 1812. Angrepet endte med katastrofe for den store franske invasjonshær, og mange polakker begynte å vakle i sin oppslutning om den franske keiser. Men Poniatowski forble lojal og organiserte en ny polsk hærstyrke på 13.000 mann, tidsnok til å kjempe ved siden av Napoleon under slaget ved Lützen (1813).
Under folkeslaget ved Leipzig 16.-19. oktober 1813 ble han utnevnt til feltmarskalk (marskalk av Frankrike) på grunn av sitt ekstraordinære heltemot i forsvaret av Leipzig. På slagets siste dag falt han. Da han tilslutt skulle trekke tilbake restene av sitt korps over en bro som førte over elven Elster, sprengte franskmennene ved en misforståelse i luften før alle var kommet i sikkerhet. Poliatowski var avskåret og nektet å overgi seg for overmakten. Med blodet rennende fra tallrike sår styrtet han i elven og kjempet der videre til døden.
