Johannes Hevelius

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Johannes Hevelius

Johannes Hevelius (polsk Jan Heweliusz; tysk Johann Hewelke, Johannes Höwelcke eller Johannes Hewel), (født 28. januar 1611, død 28. januar 1687) var en astronom og borgermester fra Danzig (Gdańsk). Han er kjent for å være grunnleggeren av forskningsområdet selenografien (Månens topografi).

Han var sønn av Abraham Hewelke (1576-1649) og Kordula Hecker (1576-1655). Han ble født i en familie av velstående bryggere av bøhmisk avstamning. Etter å ha fullført gymnaset studerte han jus i Leiden i 1630, og reiste senere i årene 1632-1643 til Sveits, London og Paris, hvor han ble kjent med flere astronomer, blant annet Pierre Gassendi (1592-1655). I 1634 kom han tilbake til hjembyen Danzig for å fullføre jusstudiene og samtidig arbeide på familiens bryggeri. Det var også da han fattet større interesse for astronomi. I 1635 giftet han seg med Katharine Rebeschke, som var hans nabo. Etter hennes død 1662 giftet han seg på ny i 1663 med Elisabetha Koopman, som han fikk fire barn med. I 1639 bygde han sitt eget astronomiske observatorium. Observatoriet ble blant annet besøkt av Polens dronning Maria Gonzaga i 1660 og Polens konge Jan III Sobieski i 1678, som støttet åpent (og økonomisk) Hevelius’ arbeid. Gjennom sitt liv innehadde Hevelius også administrative stillinger – han var rådsmann og senere borgermester i Danzig.

Hevelius’ kart over Månen

Hevelius konstruerte selv sine sikteinstrumenter og bestemte stjerneposisjoner med det blotte øye med stor nøyaktighet, som overgikk Tycho Brahe og de optiske teleskopers målinger. Han laget det første detaljerte kart over Månen (Selenographia 1647), og er av den grunn blitt kjent som selenografiens grunnlegger. Navnene han satte på mange av objektene på måneoverflaten brukes helt frem til i dag. Hans Cometographia (1688) inneholder beskrivelsen av mange kometer, som Hevelius selv oppdaget 9 av. I 1673 ble første del av hans verk Machina coelestis utgitt, med beskrivelser av hans observatorium og instrumenter; den andre delen – dedikert til den polske kongen Jan III Sobieski – ble utgitt i 1697 og omfatter Hevelius’ observasjoner.

Hevelius med sin kone Elisabetha

Hevelius laget en katalog med 1564 stjerner (datidens mest komplette), og et kart over stjernehimmelen. Han oppdaget og innførte 7 nye stjernebilder: Scutum Sobiescianum (Sobieskis skjold – til ære for den polske kongen Jan III Sobieski; forandret i 1922 av IAU til Scutum – Skjoldet), Canes Venatici (Jakthundene), Lacerta (Firfislen), Leo Minor (Den lille løve), Lynx (Gaupen), Sextans (Sekstanten) og Vulpecula (Reven). Hans største verk Prodromus Astronomiae (utgitt av hans kone Elisabetha i 1690) inneholder både stjernekatalogen og kartet over stjernehimmelen (Firmamentum Sobiescianum sive Uranographia). I 1652 tok Hevelius i bruk pendeluret, 2 år før den nederlandske fysikeren Christian Huygens.

Hevelius var en av sin tids fremste og mest anerkjente astronomer. I 1664 ble han medlem av det engelske Royal Society, og i 1666 fikk han tilbud om å lede det nybygde observatoriet i Paris, men takket nei. Hevelius gjennomførte mange observasjoner av Månen, planetene og Solen. I 1644 observerte han planeten Merkurs faser. Hans observasjoner av Solen ble publisert som tillegg i hans verk Selenographia, Cometographia og Machinae Coelistis. Hevelius utnyttet sine egne observasjoner av solflekkene til å bestemme Solens rotasjonshastighet med større nøyaktighet enn sine forgjengere. Han gav navnet faculae (entall facula) til de lyse områdene rundt solflekkene, og denne betegnelsen brukes også i dag. Hevelius oppdaget også Månens lengdegradslibrasjon.