Månen

Månen er jordens eneste naturlige satellitt. Den har ikke noe annet formelt navn enn månen, selv om den noen ganger betegnes som Luna (Latin for måne) for å skille den fra typebetegnelsen måne. Ordet måned kommer av måne.

Middelavstand fra månen til jorden er 384 403 kilometer. Månens diameter er 3 476 kilometer.

I 1969 var Neil Armstrong og Edwin (Buzz) Aldrin de første menneskene på månen.

[rediger] Månens to sider

Månens bakside (NASA)

Månen vender alltid samme side mot jorden. Den siden vi kan se kalles «forsiden», mens den siden som vender vekk kalles «baksiden». På grunn av små variasjoner i banen rundt jorden kan vi likevel se ca. 59 % av månens overflate fra jorden.

Forsiden er dekket av omkring 30 000 kratere med en diameter på over 1 kilometer. Månens største krater, og det største kjente krater i hele solsystemet er Sydpol-Aitkenbassenget. Dette krateret ligger på baksiden, nær sydpolen, og er omtrent 2240 km i diameter og 13 km dypt.

[rediger] Månen og himmelkulen

I forhold til fiksstjernehimmelen foretar månen et fullt omløp på omkring fire uker – dette kalles månens sideriske omløpstid. I løpet av en time flytter månen seg et stykke på himmelen svarende til dens vinkelutstrekning sett fra jorden på omkring 0,5°.

Månen forblir alltid innenfor et bånd som kalles Dyrekretsen, som strekker seg omkring 8º på begge sider av ekliptika. Månen krysser ekliptika omtrent annen hver uke, dette skjer i månebanens såkalte knutepunkter. En betingelse for at sol- eller måneformørkelse kan inntreffe, er at månen befinner seg i nærheten av et knutepunkt. Tiden som forløper mellom to på hverandre følgende passaser av det oppstigende knutepunktet, kalles månens drakonitiske omløpstid.

[rediger] Månens opprinnelse

En rekke teorier om månens opprinnelse har blitt fremkastet gjennom årenes løp, men den som for øyeblikket virker mest troverdig er teorien om en kollisjon mellom to planeter i solsystemets barndom for rundt 4,5 milliarder år siden. Den ene var jorden og den andre en hypotetisk planet ikke mindre enn Mars kalt Theia (denne planeten omtales også iblant som Orpheus). Ved sammenstøtet smeltet de to planetene sammen til en enkelt mens store mengder flytende materie sprutet ut fra jorda og ut i rommet. Noe ble trukket tilbake av gravitasjonen, men det meste endte opp i bane rundt jorden som en glødende ring av lava. Det tok imidlertid ikke lang tid før denne materien begynte å samle seg i en større enhet som ble det vi i dag kjenner som månen.

[rediger] Myter

Tidligere trodde man at fullmånen kunne forårsake såkalt månesyke, og at følsomme mennesker lettere kunne tippe over i denne perioden.
En stund var man overbevist om at månens bakside var befolket av måneboere.

[rediger] Hva vi vet om månen

I oldtiden var det i mange kulturer alminnelig å tro at månen døde hver natt, og steg ned i underverdenen. I andre kulturer trodde man at månen jaget solen og omvendt. I middelalderen mente noen at den var en «perfekt kule», og andre at det var hav på månen. Så sent som på 1200-tallet mente man at månen hadde en atmosfære, i det minste i populære science fiction - fortellinger.

Som paralleller til betegnelsene geografi og geologi for studiet og beskrivelsen av jorden, snakker man om månens selenografi og selenologi (dannet av Selene, den greske månegudinnen).

[rediger] Fakta om månen

Animasjon av månens faser.

Månen er faktisk ikke rund, men er formet som et egg med en av endene pekende mot Jorden. Månen oppfattes allikevel som rund, ettersom den bestandig har samme side mot Jorden.
Månen fjerner seg med en fart på 3,8 centimeter i året fra Jorden. Da månen ble skapt skal avstanden til Jorden ha vært bare 22 530 kilometer, mens i dag er gjennomsnittlig avstand 384 400 kilometer.
Tidevannet skyldes at månen og solen med sin tyngdekraft trekker vannet i havet mot seg.

Kilder: SPACE.com og NASA

Solsystemet