Johnny Cash
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
John R. Cash (født 26. februar 1932, død 12. september 2003) var en av tidenes mest betydningsfulle amerikanske countryartister. Stilen spenner over et vidt spekter, med elementer av country, rock and roll, blues og spirituals. Cash var kjent for sin rike baryton-stemme.
Innhold |
[rediger] Biografi
[rediger] Oppveksten
Johnny Cash vokste opp under den amerikanske depresjonen på trettitallet, og fikk nærkontakt med jorden og naturen gjennom lange dager på bomullsmarkene og på gården. Han hadde et anstrengt forhold til sin strenge far, som til en viss grad kan ha klandret Johnny for at Johnnys bror og forbilde omkom i en ulykke på et sagbruk. Til gjengjeld hadde moren stor tro på Johnny, og var den første som oppdaget hans musikalitet, som hun kalte «gaven». Johnny begynte ikke å spille gitar før han var nærmere tyve år, stasjonert i militæret i Vest-Tyskland. Da han skulle ta sangtimer ble han sendt hjem etter tre øvelser med beskjed om å aldri la noen få forandre det spesielle uttrykket hans – en grov og ru baryton, upolert og firkantet, langt unna de glatte og velproduserte stemmene til mange av tidens populære musikere.
[rediger] Den tidlige karrieren
Cash begynte karrieren på det som skulle bli legendariske Sun Studios. Singelen «Folsom Prison Blues» ble berømt for linjene «I shot a man in Reno/Just to watch him die». I likhet med mange av sine samtidige artister hadde Johnny Cash et nært forhold til gospel, og sang religiøse sanger gjennom hele karrieren. Denne siden ble imidlertid tonet ned, fordi plateselskapet var redd for at det ville ha en negativ effekt på populariteten hans. Han insisterte likevel på å gi sin tiende tilbake til Gud, og derfor finner man minst én kristen sang på de fleste albumene hans.
Karrieren skjøt raskt fart, med et påfølgende hektisk turneliv med blant andre Carl Perkins, Elvis Presley, Roy Orbison, Waylon Jennings og Jerry Lee Lewis. Cash ble snart avhengig av amfetamin, et vanlig middel blant artister som levde under stort press. På femtitallet hadde man enda ikke oversikt over stoffets langtidsvirkninger, og man fikk amfetamin på resept. Alkohol ble en like viktig ingrediens, noe som førte til en rekke ulykker og skandaler. Cash innså etter hvert at han var avhengig, og June Carter har en stor del av æren for at han greide å rehabiliteres før han gikk under.
Allerede som gutt var Cash fascinert av The Carter Family, som han hørte på radio, og da spesielt June Carter, senere June Carter Cash. Hun ble med Cash på hans omreisende show og det utviklet seg en hemmelig kjærlighet – på den tiden var begge gift på hver sin kant, Johnny Cash med Vivian Liberto og June Carter med Carl Smith, men begge ble skilt. Etter mange år og gjentatte frierier sa June til slutt ja, på scenen, foran en fullsatt sal.
I sin andre selvbiografi, Cash (1997), som på enkelte punkter motsier hans første, Man in Black (1975), sier han at det er vanskelig å huske hva som er sant og hva som er legende – for ham handler det om grader av ærlighet.
[rediger] Mannen i svart
Cash var så kjent for sin sorte uniform at han skrev en egen sang om den, «The Man In Black». Der sier han at han kun går i sort i solidaritet med de utslåtte i samfunnet; de fattige, de fengslede, de som ikke har hørt eller lest om hva Jesus sa, de syke og ensomme, rusmisbrukere osv. Han avsluttet sangen med å si at han gjerne skulle gått kledd i en regnbue, men at inntil ting forandrer seg til det bedre, så går han kledd i sort. Den faktiske årsaken til uniformen er heller prosaisk: Da han skulle spille sin første konsert hadde ikke han og musikerne like dresser. Men alle hadde sorte skjorter og blå jeans, og slik ble det.
Cash ble kjent og aktet countryartist på femtitallet og hadde sin første storhetstid på sekstitallet. Det året The Beatles turnerte i USA solgte Cash flere plater og trakk flere til konsertene.
På sekstitallet økte også rusmisbruket, som kulminerte i en episode der han med vilje forvillet seg inn i en grotte, for aldri å komme ut igjen. Han fikk imidlertid en sterk opplevelse av at Gud ønsket ham i live og hadde en plan med livet hans, så han fant veien ut igjen og avruset seg. Gudstroen og kona June var de to tingene som holdt ham på plass, men begge deler med formidabel kamp.
[rediger] Den andre storhetstiden
Han elsket å opptre i fengsler, delvis på grunn av identifikasjonen med de innsatte, og delvis på grunn av den umiddelbare og rå responsen han fikk. Den mest berømte konserten holdt han i Folsom Prison i 1968, og innspillingen av denne ble en av hans definitive bestselgere. Det var for øvrig June Carter som skrev «Ring of Fire», en av hans største hits, og Cash var alltid litt sår for at nøkkellåtene i karrieren hans stort sett var skrevet av andre. Til gjengjeld sang han dem som om han eide dem.
Han fikk sitt eget program hos tv-kanalen ABC som het The Johnny Cash Show. Det gikk mellom 1969 og 1971, og hadde gjester som Bob Dylan, Neil Young, Joni Mitchell og The Monkees. Programmet var veldig populært den første sesongen, på grunn av fengselsalbumene og Cashs suksess med singelen «A Boy Named Sue». Programmet inneholdt også en historiedel, Ride This Train, hvor Cash tok toget til historiske steder i USA og fortalte hva som hadde skjedd der. Programmet ble tatt av sendeplanen i 1971 på grunn av dalende seertall.
I 1983 skulle han bli rusavhengig igjen, denne gangen av smertestillende piller i kjølvannet av en operasjon. Da ble et opphold ved Betty Fords rehabiliteringsklinikk veien ut, og han holdt seg rusfri livet ut. Da han senere gjennomgikk en hjerteoperasjon brukte han ikke smertestillende i redsel for å bli hektet igjen.
[rediger] Comeback, igjen
I 1985 gjorde han seg bemerket med gruppa The Highwaymen bestående av Cash selv, Kris Kristofferson, Willie Nelson og Waylon Jennings. Da var Cashs egen karriere i enda en bølgedal. Han var uenig med plateselskapet, og de trodde heller ikke på ham som salgsvare, og ønsket ikke å fornye kontrakten hans. Det gjorde imidlertid Rick Rubin i selskapet American (produsent for artister som Rage Against the Machine, Audioslave, Red Hot Chili Peppers), og med de såkalte American Recordings (fem album i perioden 1994-2004, derav et posthumt) var artistens siste tiår i rampelyset et faktum. Rick Rubin lot Cash få bestemme helt selv hva han ville spille. Etter tre dager og flere hundre sanger spilt inn i Rubins stue, med bare Cash og en kassegitar, ble American Recordings gitt ut i 1994.
Det kanskje første sikre tegnet på Cashs comeback var gjesteopptreden på U2s album Zooropa i 1993, der han sang «The Wanderer». Cash hadde alltid sunget både egne og andres sanger, men i denne siste perioden var det en rekke coverlåter som etter fem tiår som aktiv artist kom til å introdusere ham for et annet og langt yngre publikum, deriblant Depeche Modes «Personal Jesus» og Trent Reznors (Nine Inch Nails) «Hurt». Videoen til «Hurt» ble nominert i syv kategorier i 2003 MTV Video Awards. Da var Cash 70 år gammel.
De siste årene av sitt liv var Cash plaget av sykdom og komplikasjoner etter ulykker. Han framsto imidlertid som mer tilfreds og rolig enn noen gang tross kroniske smerter og lidelser. Mange mener endog at han leverte sine beste album i denne perioden. Cash pekte selv på Gud og alle velsignelsene han hadde fått, gleden og takknemligheten over familien og livet han hadde levd. De som sto nær ham visste at hans største frykt var å overleve kona June, derfor var det et hardt slag da hun døde 15. mai 2003. Etter det brukte han mest mulig tid i studio, der han kunne døyve sorgen gjennom musikken, inntil han fulgte sin kone 12. september 2003. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
I 2005 kom filmen Walk the Line som fortalte om Cashs liv fram til konserten i Folsomfengselet i 1968. Joaquin Phoenix spilte Johnny Cash og Reese Witherspoon hadde rollen som June Carter.
[rediger] Utvalgt diskografi
- For den komplette diskografien, se Johnny Cash discography på engelsk Wikipedia.
| Utgitt | Tittel | Plateselskap | Listeplassering i Norge |
|---|---|---|---|
| 1957 | Johnny Cash With His Hot and Blue Guitar | Sun | |
| 1958 | Johnny Cash Sings the Songs That Made Him Famous | Sun | |
| 1958 | The Fabulous Johnny Cash | Columbia | |
| 1959 | Hymns by Johnny Cash | Columbia | |
| 1968 | At Folsom Prison | Columbia | 42 uker på lista i 1968–1969 med 7. plass som beste plassering. |
| 1969 | At San Quentin | Columbia | 22 uker på lista i 1969–1970 med 6. plass som beste plassering. |
| 1970 | Hello, I'm Johnny Cash | Columbia | 5 uker på lista i 1970 med 7. plass som beste plassering. |
| 1970 | World of Johnny Cash | Columbia | 2 uker på lista i 1970 med 17. plass som beste plassering. |
| 1972 | A Thing Called Love | Columbia | 5 uker på lista i 1972 med 7. plass som beste plassering. |
| 1994 | American Recordings | American Recordings | |
| 1996 | Unchained | American Recordings | 3 uker på lista i 1996 med 20. plass som beste plassering. |
| 2000 | American III: Solitary Man | American Recordings | 4 uker på lista i 2000 med 11. plass som beste plassering. |
| 2002 | American IV: The Man Comes Around | American Recordings | 30 uker på lista i 2002–2006 med 4. plass som beste plassering. |
| 2002 | The Essential Johnny Cash | Legacy Recordings | 11 uker på lista i 2003, 2004 og 2006 med 6. plass som beste plassering. |
| 2003 | Unearthed | American Recordings | |
| 2006 | Personal File | Legacy Recordings | 3 uker på lista i 2006 med 21. plass som beste plassering. |
| 2006 | American V: A Hundred Highways | American Recordings | 15 uker på lista i 2006 med 3. plass som beste plassering. |
| 2007 | American VI | American Recordings |
[rediger] Hit-singler
Johnny Cash har hatt følgende hitsingeler som Nr 1 på de amerikanske country-hitlistene:
| Tittel | År som hit |
|---|---|
| «Get Rhythm» | 1956 og 1969 |
| «I Walk the Line» | 1956 |
| «There You Go» | 1957 |
| «Ballad of a Teenage Queen» | 1958 |
| «Guess Things Happen That Way» | 1958 |
| «Don't Take Your Guns to Town» | 1959 |
| «Ring of Fire» | 1963 |
| «Understand Your Man» | 1964 |
| «Folsom Prison Blues» | 1968 |
| «Daddy Sang Bass» | 1969 |
| «A Boy Named Sue» | 1969 |
| «Sunday Morning Coming Down» | 1970 |
| «Flesh and Blood» | 1971 |
| «One Piece at a Time» | 1976 |
[rediger] Eksterne lenker
