U2 (band)
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
- For andre betydninger av navnet, se U2 (andre betydninger)
U2 er et irsk rockeband bestående av Bono (Paul David Hewson) vokal og gitar, The Edge (David Howell Evans), gitar, piano og vokal, Adam Clayton, bass og Larry Mullen jr. på trommer. Siden midt på 1980-tallet har bandet vært et av verdens mest populære band. De har solgt anslagsvis 170 millioner plater på verdensbasis. I tillegg har de gjort seg bemerket med sitt sterke engasjement innenfor politiske saker og miljøvern.
[rediger] Historie
[rediger] Dannelse og gjennombrudd (1976–1980)
U2 ble dannet i Dublin i Irland etter at 14 år gamle Larry Mullen jr. hengte opp en lapp på skolen hvor han søkte etter bandmedlemer til sitt nye band. Resultatet ble en sekstett bestående av Mullen på trommer, Adam Clayton på bass, Paul Hewson på gitar og vokal, og brødrene Dick og Dave Evans og Ivan McCormick på gitar. Alle var elever ved Mount Temple High School i Dublin. Bandet kalte seg «Feedback», og gjorde seg mest bemerket med at det bare var Mullen og Evans-brødrene som behersket instrumentene sine. Etter kort tid endret gruppen navn til The Hype, da uten McGomrick. Selv om U2 blir regnet som et irsk band, er både Evans-brødrene og bassist Adam Clayton født i England.
Paul Hewson fikk tidlig kallenavnet «Bono Vox» av sine omgangsvenner, som hadde en tradisjon å gi hverandre forskjellige navn. Selv om kallenavnene ofte ble byttet ut etter kort tid, er Hewson fortsatt best kjent som Bono. Navnet kom fra et skilt i en lokal butikk som solgte høreapparater. Det latinske uttrykket var ment å bety god stemme, men den riktige latinske skrivemåten for dette uttrykkket er vox bona. Dave Evans ble kalt «The Edge» av Bono. Opprinnelsen til dette er litt mer vag, men den mest populære teorien er at det kommer fra måten han spiller gitar på. Eller en hentydning til Evans' skarpe hjerne.
Etter 18 måneder med øvinger og et navneskift til «The Hype», deltok de i en talentkonkurranse i Limerick i Irland den 17. mars 1978. De vant, og premien var 500 GBP og muligheten til å spille inn en demo. Like etter ble bandet redusert til en kvartett. Dick Evans sluttet frivillig for å bli med i gruppen Virgin Prunes, mens Ivan McCormick måtte slutte siden han var for ung til å komme inn på mange steder de spilte. Adam Clayton, som hadde fungert som manager siden han droppet ut av skolen, overlot manageransvaret til Paul McGuinness, som fortsatt er hos bandet.
Men det var på tide med nok et navneskifte, og en venn av bandet, Steve Averill, foreslo at de heller skulle kalle seg U2. Dette var et mye kulere navn, med henvisninger både til et spionfly og en ubåt, pluss at det hadde en innbydende klang (You too - dere også).
I september 1979 ga de ut sin første EP, Three, som gikk til topps i Irland. I desember dro bandet på turné i England, men klarte ikke å engasjere hverken publikum eller kritikere.
[rediger] Boy og October (1980–1982)
Bandet ble signet av Island Records i mars 1980, og i oktober samme år ble debutalbumet Boy sluppet. Det ble veldig godt mottatt, og blir av mange regnet som et av rockens bedre debutalbum. Albumet ble fulgt opp med mange spillejobber rundt i England, og Bono fremstod for mange som en karismatisk og energisk frontfigur. Året etter kom oppfølgeralbumet October, der bandet viste seg fra en mer åndelig side. Bono, The Edge og Mullen var på det tidspunkt kirkegjengere i menigheten Shalom, og la ikke skjul på det. Bandet var på randen av oppløsning, siden de ikke visste om de kunne kombinere religionen med rocketilværelsen. Etter lange diskusjoner bestemte de seg for at dette var fullt mulig, og har siden alltid stått åpent frem med sin tro.
Bandets kristne profil har avfødt debatter om hva slags band dette er i konfesjonell henseende: katolsk eller protestantisk? Denne litt merkelige diskusjonen har hatt en særlig interesse i Irland med sin brogede historie hva gjelder forholdet mellom trossamfunnene. Svaret er ikke entydig uansett hvordan man betrakter det; noen av medlemmene kommer fra katolsk foreldrebakgrunn, andre fra protestantisk. Bonos foreldre tilhørte hvert sitt samfunn, og han har selv svart at han oppfatter det som om han «sitter på gjerdet».
[rediger] War (1983)
I 1983 kom U2 tilbake etter den interne krisen med det politisk tunge albumet War. Med klare antikrigssanger som «The Refugee», «Seconds» og ikke minst «Sunday, Bloody Sunday» (som handlet om Bloody Sunday i Derry 1972), viste U2 at det var mulig å blande rock og et politisk budskap. Den første singelen fra albumet, New Year's Day, ble deres første hit-single. Den kom på en tiendeplass i Storbritannia, og klarte nesten å nå Top 50 i USA. På MTV i USA ble videoen til singelen spilt hyppig, som gjorde at bandet fikk et fotfeste der. Bandet begynte nå å spille konserter både i Europa og i USA, og ble utsolgt over alt. 21. august 1983 spilte U2 på Kalvøyafestivalen utenfor Oslo, og i Arbeiderbladet ble konserten beskrevet bl.a. slik: «U2 vil bli stående som den store positive overraskelsen fra årets festival. Et gnistrende godt band som mestret scenen nesten til det perfekte. De dro opp stemningen blant publikum og oppnådde enorm respons». (Bent Inge Bye, Arbeiderbladet, 22. august 1983) Under War-turnéen spilte de inn livealbumet Under a Blood Red Sky. Konserten ble også utgitt på video.
[rediger] The Unforgettable Fire og Live Aid (1984–1986)
I 1984 gikk U2 i studio igjen, denne gang med nye produsenter (Brian Eno og Daniel Lanois). Albumet ble et vendepunkt for U2 når det gjaldt det musikalske uttrykket deres. The Edge lagde et mye bredere lydbilde ved hjelp av effekter enn han hadde gjort tidligere, rytmeseksjonen ble løsere og ikke så bombastisk som den hadde vært, samt at Bonos tekster ble mer komplekse og subtile. Sangene hadde fortsatt det politisk budskapet fra tidligere, men lytteren fikk det ikke dyttet like mye ned i halsen som før.
Den første singelen fra albumet, Pride (In The Name Of Love), er en sang om den amerikanske menneskerettighetsforkjemperen Martin Luther King. Sangen kom inn på Top 5 i Storbritannia og Top 50 i USA. «Bad», som aldri kom som singel, men som er en av deres beste sanger til dags dato, tar for seg det økende heroinmisbruket i Dublin.
Et av bandets mest magiske øyeblikk, og som var det første steget til å bli verdens største band, var deres opptreden på Live Aid i 1985. Bandet var ikke blant de som forventet å trekke det største publikumet på forhånd, men ble et av konsertens høydepunkter. Under en 13 minutters versjon av sangen «Bad», vandret Bono ut blant pubikum og danset med en fan.
Rolling Stone magazine døpte U2 80-tallets band, og sa at for en økende mengde rock and roll-fans har U2 blitt et av de bandene som betyr mest. Kanskje til og med det eneste bandet som betyr noe.
[rediger] The Joshua Tree og Rattle and Hum (1987–1989)
I 1987 ga U2 ut det kritikerroste albumet The Joshua Tree. Albumet debuterte på førsteplass i Storbritannia, og klatret snart til samme plassering i USA. To av singlene, With Or Without You og I Still Haven't Found What I'm Looking For, gikk rett til topps på de amerikanske hitlistene. Albumet førte til at bandet ble det fjerde rockebandet som kom på forsiden av Time Magazine. De tre foregående var The Beatles, The Band og The Who. Bandet ble av magasinet døpt «Rock Hottest Ticket».
De la ut på en verdensturné som solgte ut stadioner over hele verden. Under turnéen ble flere av bandets konserter filmet og tatt opp, og kom senere med på albumet og filmen Rattle And Hum. Resten av Rattle And Hum ble av bandet regnet som en hyllest til den amerikanske musikkarven, og flere av sangene ble spilt inn i legendariske Sun Studio i Memphis, Tennessee. Både albumet og filmen fikk en heller blandet mottakelse av publikum og kritikere, og etter den siste konserten i 1989 bestemte bandet seg for å ta en liten pause og samtidig prøve å finne ut hvor veien videre skulle gå.
[rediger] Achtung Baby, Zoo TV og Zooropa (1991–1994)
Etter en liten pause møttes bandet i Berlin for å spille inn et nytt album med produsentene Brian Eno og Daniel Lanois. Oppholdet i Berlin var så fullt av konflikter at bandet nesten brøt opp på grunn av uenigheter om den nye musikalske retningen. Bono og The Edge ville utforske en mer elektronisk tilnærming til musikken, mens Adam Clayton og Larry Mullen jr. ville holde seg til stilen som gjorde de foregående albumene så gode. Med bare et fåtall sanger spikret, bestemte bandet seg for å dra tilbake til Dublin for å spille inn albumet ferdig der. Og i november 1991 kom det eksperimentelle og indistruelle Achtung Baby. Albumet ble hyllet av både publikum og kritikere, og styrte U2 i en ny retning musikalsk.
I 1992 la bandet ut på en ny verdensturné. Turnéen var et gigantisk multimediashow, kjent som Zoo TV. Publikum ble møtt med et utall antall TV-skjermer, flyende Trabanter og Bonos nye scenepersonligheter «The Fly», «Mirrorball Man» og «MacPhisto». Bandet ville med turnéen gjøre narr av de selvhøytidlige rockeheltene som U2 hadde blitt sett på som.
Under en pause i turnéen, gikk bandet tilbake i studio for å spille inn en EP. Men prosjektet vokste i størrelse, og i 1993 ble albumet Zooropa utgitt. Stilen på albumet var en videreførelse av Achtung Babys lydbilde, og var veldig elektronisk i sin utførelse. I 1995 spilte bandet inn et album med Brian Eno under navnet The Passengers. Bortsett fra sangen «Miss Sarajevo», der den kjente tenoren Luciano Pavarotti medvirket, fikk albumet Original Soundtracks No. 1, svært lite oppmerksomhet. I ettertid har Larry Mullen jr. uttalt at han var svært misfornøyd med resultatet, bortsett fra nettopp «Miss Sarajevo».
[rediger] Pop og Popmart (1996–1998)
I 1996 begynte U2 arbeidet med deres åttende studioalbum, Pop. Bandet ville nok en gang fornye seg, og eksperimenterte mye med musikkprogrammering og sampler. Arbeidet med albumet tok mye lengre tid enn forventet, og bandet hadde tidlig planlagt datoene på turnéen som skulle følge albumet, og måtte dermed gi fra seg et album de ikke var ferdig med. Til tross for det uferdige preget, debuterte albumet på førsteplass på lister i 28 forskjellige land. Veldig mange anmeldere var fra seg av begeistring for albumet, mens publikum i USA følte at bandet hadde gått for lang vekk for hva U2 engang var. I Europa ble derimot Pop og Popmart tatt veldig godt i mot.
Popmart, turnéen som fulgte albumet, dro ideene fra Zoo TV enda lengre: scenen besto av en gigantisk bue, inspirert av McDonald's-logoen, en 45 meter lang videoskjerm og en ti meter høy discokule-sitron. Ideen bak Popmart var å gi et spark mot dagens konsumenthverdag. Bono har selv uttalt at showet kanskje var litt overdrevet, men at det så utrolig bra ut på TV. Turnéen ble den turnéen som spilte inn nest mest penger i 1997, med en inntekt på 80 millioner USD, bare slått av Rolling Stones' Bridges To Babylon-tour. Men den kostet 100 millioner USD å produsere, så de gikk i pluss kun takket være effektsalget.
U2 var fortsatt et veldig politisk band, og i 1998 spilte de en støttekonsert i Belfast for The Good Friday Agreement. Senere samme år spilte de på irsk TV i forbindelse med en innsamlingsaksjon til støtte for ofrene av Omagh-bombingen, som tok livet av 29 mennesker. På slutten av året kom deres første best of-samling ut.
[rediger] All That You Can't Leave Behind og Elevation (2000–2001)
På nyåret 1999 gikk U2 i studio igjen med Brian Eno og Daniel Lanois. Etter den overveldende overdrivelsen som hadde vært Popmart, ville bandet igjen fokusere på klassiske rockesanger. Under arbeidet med albumet, jobbet de også sammen med Salman Rushdie, som skrev teksten til «The Ground Beneath Her Feet», en sang basert på boken med samme navn. Sangen endte med en knippe andre U2-sanger opp på filmmusikken til The Million Dollar Hotel, en film basert på en historie av Bono.
I oktober 2000 kom All That You Can't Leave Behind, og ble varmt mottatt av publikum, som så på det som et steg tilbake til lydbildet fra The Joshua Tree. Albumet debuterte på førsteplass i 22 land, og førstesingelen Beautiful Day ble en verdensomspennende hit. Elevation-turnéen som fulgte albumet, var en nedstrippet affære i forhold til de to foregående turnéene. Turnéen var mindre omfattende enn forgjengerene, og bandet prioriterte denne gangen Nord-Amerika, hvor de spilte 80 av sine 113 konserter.
Bono fortsatte sine kampanjer for arbeidet mot HIV/Aids, og på slutten av 2002 kom deres andre best of-samling.
[rediger] How to Dismantle an Atomic Bomb og Vertigo (2004–2005)
I 2004 slapp U2 sitt hittil siste album, How to Dismantle an Atomic Bomb. Med dette albumet ville U2 vise at de fortsatt var et rockeband, og slapp den rocka «Vertigo» som førstesingel. Singelen nøt massiv spilletid på radiostasjoner før den ble sluppet for salg. Albumet ble sluppet i november 2004, og debuterte på førsteplass i 32 land. Bandet gjorde en mengde TV-opptredener for å promotere albumet, samtidig som de inngikk et partnerskap med Apple og deres iTunes. «Vertigo» ble brukt i en TV-reklame for iTunes, og alle bandets album (pluss noen ekslusive live-opptak og samlinger) ble lagt ut for salg på tjenesten. Det var også mulig å få kjøpt en egen U2-iPod.
Vertigo-turnéen som fulgte ble en gedigen salgssuksess. Til tross for høye billettpriser verden over, ble alle datoene utsolgt nærmest umiddelbart. Turnéen var veldig politisk ladet, der Bono under hvert show holdt taler om hvordan pubikum måtte støtte kampen mot fattigdom i verden. Bandet opptrådde også under Live 8-konserten i London, der de blant annet fremførte «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» sammen med Paul McCartney. Vertigo-turnéen startet i San Diego, California 28. mars 2005, og ble avsluttet 11. desember 2006 på Aloha Stadium i Honolulu på Hawaii, etter 131 konserter verden over.
[rediger] U2 i Norge
U2 har besøkt Norge i forbindelse med flere av sine turnéer. Første gang U2 holdt konsert i Norge, var 21. august 1983, på Kalvøya-festivalen. Konserten var en del av andre del av deres War-turné, men siden de bare fikk lov å spille en time av arrangørene, ble denne opptredenen noe amputert i forhold til resten av turnéen. Men de kom tilbake halvannet år senere, og 23. januar 1985 holdt de konsert i Drammenshallen. Konserten var en del av The Unforgettable Fire-turnéen, og det meste av materialet som ble spilt var fra dette albumet.
Så tok det nesten åtte år før de igjen plugget inn gitarene på norsk jord. Norge ble oversett på både Joshua Tree- og Lovetown-turnéen, men da rockesirkuset Zoo TV ankom Europa var Valle Hovin et av stoppene. Et publikum som ble varmet opp av P.J. Harvey og Stereo MC's, fikk se gruppen fremføre sanger fra Achtung Baby blandet med deres største hits, live-overføringer fra et krigsherjet Sarajevo og en telefonsamtale med fiskeriminister Jan Henry T. Olsen om hvalfangst. Sceneshowet besto, som beskrevet, av en mengde TV-skjermer. Denne effekten ble litt ødelagt av Oslos sommersol, og Bono kommenterte fra scenen at det var som å se TV på en strand. Konserten var neppe en av turnéens beste, men det var den største konserten i Oslo det året.
Også på neste turné besøkte bandet Valle Hovin. Sommersolen var igjen med på å ødelegge litt av det visuelle åpningsmessig (konserten ble holdt 6. august 1997), men det som gjør at medlemmene av bandet aldri vil glemme denne konserten var at discositronen ikke fungerte. Som en del av showet, skulle bandet bli kjørt ut blant publikum i en gigantisk speilkledt sitron. Sitronen skulle så åpne seg, og bandet skulle komme ut og begynne å spille «Discotheque». Men i Oslo nektet sitronen å åpne seg, slik at den måtte kjøres tilbake og bandet måtte entre scenen på tradisjonelt vis. Som en bonus fremførte Bono «Mystery Girl» som sluttnummer, den eneste gangen på turnéen.
På den neste turnéen, Elevation-turnéen, ble Oslo veiet og funnet for lett av mangel på en stor nok innendørsscene.
Men når U2 skulle turnére etter How to Dismantle an Atomic Bomb, sto igjen Oslo på turnéplanen. 27. juli 2005 spilte U2 for 40 000 publikummere på et Valle Hovin som hadde blitt utsolgt på 20 minutter. Før konserten møtte Bono statsminister Kjell Magne Bondevik og utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson for å diskutere bistandspolitikk, og under konserten takket sangeren publikum for at de lot politikerene bruke pengene deres. Konserten ble avsluttet med at Bono telte ned til «Vertigo» på norsk, og den ble hyllet i avisene dagen etter, med terningkast 6 over alt. Konserten ble dagen etter i VG karakterisert som den viktigste konserten på norsk jord noensinne [1]. Mot slutten av låta «Beautiful Day» sang Bono en strofe fra a-has «The Sun Always Shines on TV» som en bonus-låt. Da «Beautiful Day» ble lansert, ble den påpekt av det britiske magasinet Q Magazine som et plagiat av nevnte a-ha-låt [2].
[rediger] Diskografi
[rediger] Studioalbum
- Boy (oktober 1980)
- October (oktober 1981)
- War (mars 1983)
- The Unforgettable Fire (oktober 1984)
- The Joshua Tree (mars 1987)
- Rattle and Hum (oktober [[1988)
- Achtung Baby (november 1991)
- Zooropa (juli 1993)
- Pop (mars 1997)
- All That You Can't Leave Behind (oktober 2000)
- How to Dismantle an Atomic Bomb (november 2004)
[rediger] Livealbum
- Under a Blood Red Sky (oktober 1983)
- Live From Boston 1981 (kun som nedlasting) (2004)
- U2 Love: Live From The Point Depot (kun som nedlasting) (2004)
[rediger] Samlealbum
- The Best of 1980–1990 (1998)
- The Best of 1990–2000 (2002)
- U218 Singles (2006)
[rediger] EP-er
- Three (1979)
- Wide Awake in America (1985)
- PopHeart (1997)
- 7 (2001)
- Exclusive (Stuck in a Moment Acoustic) (kun for nedlasting) (2003)
- Early Demos (kun for nedlasting) (2004)
- Live From Under The Brooklyn Bridge (kun for nedlasting) (2004)
[rediger] Singler
- «Three» (1979)
- «Another Day» (februar 1980)
- «11 O'Clock Tick Tock» (mai 1980)
- «A Day Without Me» (august 1980)
- «I Will Follow» (oktober 1980)
- «Fire» (juni 1981)
- «Gloria» (oktober 1981)
- «A Celebration» (september 1982)
- «New Year's Day» (januar 1983)
- «Two Hearts Beat as One» (mars 1983)
- «Sunday, Bloody Sunday» (mars 1983)
- «Pride (In The Name Of Love)» (september 1984)
- «The Unforgettable Fire» (april 1985)
- «With or Without You» (mars 1987)
- «I Still Haven't Found What I'm Looking For» (mai 1987)
- «Where the Streets Have no Name» (august 1987)
- «In God's Country» (november 1987)
- «One Tree Hill» (november 1987)
- «Desire» (september 1988)
- «Angel of Harlem» (desember 1988)
- «When Love Comes To Town» (april 1989)
- «All I Want Is You» (juni 1989)
- «The Fly» (november 1991)
- «Mysterious Ways» (desember 1991)
- «One» (februar 1992)
- «Even Better Than the Real Thing» (juni 1992)
- «Who's Gonna Ride Your Wild Horses» (september 1992)
- «Numb» (juni 1993)
- «Stay (Faraway, So Close!)» (september 1993)
- «Lemon» (september 1993)
- «Hold Me Thrill Me Kiss Me Kill Me» (juni 1995)
- «Discotheque» (februar 1997)
- «Staring At The Sun» (april 1997)
- «Last Night on Earth» (juli 1997)
- «Please» (september 1997)
- «Mofo» (desember 1997)
- «If God Will Send His Angels» (desember 1997)
- «Sweetest Thing» (oktober 1998)
- «Beautiful Day» (oktober 2000)
- «Stuck In A Moment You Can't Get Out Of» (januar 2001)
- «Elevation» (juli 2001)
- «Walk On» (november 2001)
- «Electrical Storm» (oktober 2002)
- «Vertigo» (november 2004)
- «Sometimes You Can't Make It On Your Own» (februar 2005)
- «City Of Blinding Lights» (juni 2005)
- «All Because Of You» (oktober 2005)
- «The Saints Are Coming» (med Green Day)(november 2006)
- «Windows In The Skies» (januar 2007)
[rediger] Videoer/DVD-er
- Under a Blood Red Sky (1984)
- The Unforgettable Fire Collection (1985)
- Rattle and Hum (1989)
- Achtung Baby: The Videos (1992)
- Zoo TV: Live From Sydney (1994)
- Popmart: Live From Mexico City (1998)
- The Best of 1980–1990 (1999)
- Elevation 2001 – Live in Boston (2001)
- The Best of 1990–2000 (2002)
- U2 Go Home: Live From Slane Castle (2003)
- Vertigo 2005//U2 Live from Chicago (2005)
- Zoo TV: Live from Sydney DVD (2006)
- U218 – Videos (2006)
[rediger] Fanklubbutgivelser
- Melon (kun utgitt gjennom fanklubben) (1995)
- Hasta La Vista, Baby! (kun utgitt gjennom fanklubben) (2000)
- U2.communication (kun utgitt til medlemer av U2.comfanklubben) (2005)
- ZOO2LIVE (kun utgitt til medlemer av U2.comfanklubben) (2006)
[rediger] Eksterne lenker
- Offisiell hjemmeside
- U2 Norway
- U2 Interference
- U2 weblog
- @ U2
- U2 Exit
- U2 Here
- U2 Tours
- macphisto.net - fanside med nyhetsoppdateringer
- AchTOON - online tegneserie med månedlige oppdateringer
- U2 musikkanmeldelser
- U2Wanderer - Side med flott diskografi osv.
| U2 |
|---|
| Bono | The Edge | Adam Clayton | Larry Mullen |
| Studioalbum |
| Boy | October | War | The Unforgettable Fire | The Joshua Tree | Rattle And Hum | Achtung Baby | Zooropa | Pop | All That You Can't Leave Behind | How to Dismantle an Atomic Bomb |
| Live-album |
| Under a Blood Red Sky | Hasta La Vista, Baby! | Live From Boston 1981 | U2 Love: Live From The Point Depot | U2 Go Home: Live From Slane Castle |
| Samlealbum |
| Melon | The Best Of 1980-1990 | The Best Of 1990-2000 | Unreleased And Live |
| EP-er |
| Three | Wide Awake in America | PopHeart | 7 | Exclusive (Stuck In A Moment Acoustic) | Early Demos | Live From Under The Brooklyn Bridge |
