Kappløpet om Afrika
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kappløpet om Afrika, uttrykket er en betegnelse på hvordan de europeiske stormaktene i tiden fra ca. 1870 til 1914 forsøkte å sikre seg størst mulig herredømme over områder i Afrika. Disse områdene ble erobret til kolonier gjennom - ofte - blodige kamper mot de lokale innbyggerne i området. Gjennom slike kolonikriger klarte de ulike stormakten i Europa å få politisk, økonomisk og militær makt over det meste av det afrikanske kontinentet.
Innhold |
[rediger] Årsakene til kappløpet om Afrika
Tiden fra 1870 til 1914 kalles ofte den nye imperialismen. Bakgrunnen for denne nye imperialismen er flere, de fleste historiker er enig om at et blanding av økonomiske interesser, maktkamp mellom stormaktene og nasjonalisme er de viktigste drivkraften bak imperialismen som gav seg utslag i det europeiske kappløpet om å erobre flest kolonier i Afrika.
[rediger] Økonomiske drivkrefter
Rundt 1870 innførte mange land vernetoll noe som gjorde eksport vanskelig og nye markeder viktig. Samtidig hadde 1800-tallets oppfinnelser og industrialisering skapt et stort behov for nye typer råvarer i de industrialiserte land, råvarer som ikke fantes i industrilandene. Videre skapte velstandsøkningen i Europa en større etterspørsel etter produkter som kaffe, kakao, sukker, tobakk m.m., disse varene fantes bare i koloniene (derav navnet kolonialvarer).
De ny-erobrede koloniene ble i stor grad utnyttet til råvareproduksjon og i liten grad ble infrastruktur som veier og jernbane utbygget. Imidlertid var dette i mindre grad gjeldende for de gamle koloniområdene som India, Australia og Canada som fikk nytte av den nye tiden. I koloniene ble de innfødte i stor grad undertrykt. Noen av de verste kolonistyrene var i Belgisk Kongo, kolonien ble nærmest drevet som Kong Leopold av Belgias private slaveanstalt og er beskrevet i boka: "Heart of darkness".
Eurosentrisme er ett begrep som blir brukt om holdningen folk i Europa hadde, spesielt omkring og etter den industrielle revolusjon, det gikk ut på å se Europa som det selvfølgelige midtpunkt i verden, og vurdere andre folk, levemåten og religionen ut i fra europeisk målestokk. Denne holdningen er selvsagt nedlatende og førdømmende.
[rediger] Europeisk maktkamp
Tiden mellom 1870 og 1914 var preget av en intens maktkamp og rustningskampløp i Europa. Denne maktkampen mellom de europeiske staten kuliminerte i første verdenskrig.
En del av maktkampen mellom stormaktene i Europa utspillte seg i Afrika. Ingen av stormaktene ønsket en konfrontasjon med hverandre, samtidig ønsket hver stat å styrke seg økonomisk og militært for å sikre seg mot en potensiell trussel fra de andre. Hver stormakt hadde sine egne rasjonelle grunner til å sikre seg kolonier, men summen av alle stormaktene frykt ble et urasjonell kappløp om makt som førte til en ukontrollert våpenkappløp og til sist første verdenskrig.
Storbritannia var en gammel kolonimakt med India som den viktigste kolonien. For britene var dermed målet fra 1870 å sikre seg strategiske støttepunkter mellom England og de ulike gamle koloniene (India, Hong-Kong, Australia, Canada m.fl.) og generelt ha mulighet til å om nødvendig kontrollere verdens sjøveier. Dermed skaffet britene seg makt over viktige strategiske punkter i Afrika: Suez-kanalen, Aden, og Sør-Afrika - og i tillegg andre områder i Afrika.
Tyskland ble samlet til en stat i 1871. Denne nye mektige staten i verden ønsket det tyskerne så på som sin rettmessige plass i solen. En måte å få en rettmessig plass som verdensmakt i verdenssamfunnet - i tillegg til sterk industri og militærvesen - var å ha kolonier til å sikre og kontrollere viktige natur resursser fra Afrika.
Frankrike hadde blitt ydmyket som et resultat av Tysklands samling, ikke bare hadde franskmennene avstått landområder til Tyskland etter den tysk-franske krig i 1871, men Frankrike hadde med den tyske samling fått en mektig nabo i øst isteden for de utallige smånasjonene som tidligere hadde vært ulike små tyske kongedømmer. Tyskland var og ble oppfattet som en trussel mot Frankrike, i alle fall økonomisk da tyskerne hadde større industri, en måte for franskmennene å dempe trusselen fra øst var å sikre seg råvarer gjennom kolonier i Afrika.
[rediger] Nasjonalisme
Sterk nasjonalisme var en svært dynamisk drivkraft i europeisk politikk. Nasjonalismen var delvis årsaken i at henholdsvis Tyskland og Italia var samlet til to store og mektige riker like rundt 1870-årene. Etter samlingen ble fortsettelsen på den nasjonalistiske bølgen å skaffe kolonier for å bevise for seg selv og andre statenes storhet.
Men også i Storbritannia og Frankrike var nasjonalisme en medvirkende drivkraft. I Storbritannia så enkelte på kolonier som en måte å dempe økonomiske svingninger og dermed hindre arbeidsløshet og minske misnøyen hos arbeiderklassen. Også i Frankrike ble erobring av nye kolonier sett på som et middel til å styrke nasjonen ved å sikre økonomisk stabilitet og slik hindre konflikter mellom fattig og rik.
[rediger] Berlinkonferansen - delingen av Afrika
I løpet av 1870-årene ble kappløpet mellom stormakten så intenst at europeiske statsleder fryktet at kolonikappløpet kunne føre til krig mellom europeerne.
For å unngå en europeisk krig kalte Otto von Bismarck sammen til en konferanse i Berlin. På Berlinkonferansen deltok ingen afrikanere, men derimot en rekke europeiske stater der i blant Sverige. De europeiske statslederne delte opp de resterende delene av Afrika mellom seg uten hensyn til etniske og geografiske forhold. Konferansen mål var å forhindre krig mellom de europeiske staten, dermed ble områdene fordelt under forutsetning av at kolonimakten skulle ha fullstendig kontroll gjennom erobring.
[rediger] Erobringer og kontroll
De europeiske maktene trengte som regel ikke store styrker for å erobre kolonier. For det første var de - som følge av den industrielle revolusjonen - særdeles bedre våpenteknisk utrustet. Videre brukte europerene splitt-og-hersk-taktikk ved å sette lokale stammekonger og høvdinger opp mot hverandre. Og til sist hadde man det gamle "kanonbåtdiplomati" kortet i ermet - krigsskip som la seg utenfor havnen og skjøt skremmeskudd for å vise at motstand var nytteløst.
[rediger] Kjente imperiebyggere
- Cecil Rhodes beskrev kappløpet om Afrika slik:
- «Nesten hele verden er oppdelt, og det lille som er igjen, blir nå oppdelt, beseiret og kolonisert. Tenk på stjernene vi har over oss om natten, disse uhyre verdener som vi aldri kan nå. Jeg vil erobre planetene om jeg kunne, jeg har ofte tenkt på det. Jeg blir lei meg når jeg ser dem så klart, og likevel så langt unna.»
