Keith Moon
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Keith John Moon (født 23. august 1947 i Alperton, Brent (distrikt), London, død 7. september 1978 i London) var trommeslager i det engelske rockebandet The Who.
Innhold |
[rediger] Innflytelse og spillestil
Samtidige trommeslagere og perkusjonister, som Neil Peart, Mitch Mitchell, Ringo Starr, John Bonham og senere vår egen Michael Krohn holder fram Keith Moon som en viktig inspirasjonskilde. Han spilte som om menneskehetens framtid avhang av hans prestasjoner der og da, og hadde slik en sjelden energisk teknikk, nærmest hyper og anarkistisk, tilsynelatende ute av kontroll, noe som også gjorde ham til et viktig visuelt punkt i The Whos opptredener.
[rediger] Bakgrunn
Som barn var var Keith Moon svært hyperaktiv og rastløs. Han var ikke akkurat noen mønsterelev på skolen, men allerede i ung alder vakte hans musikalske evner oppmerksomhet blant lærerne.
Moon har framhevet at på den tid han gikk inn i musikken, tidlig på 1960-tallet, var det amerikansk rock and roll som var de flestes inspirasjon, mens han selv var mer inspirert av West Coast-musikk og The Beach Boys. Som så mange i sin samtid, framhever han Brian Wilson og hans måte å skrive musikk, bruken av harmonier mer enn melodiene. Surfesanger stod tross alt ganske langt unna for en gutt oppvokst i Londons arbeiderstrøk.
I 1964, i en alder av 17 år var Moon på en konsert med The Who. Bandet og plateselskapet hadde på dette tidspunktet funnet ut at de trengte en annen trommeslager og sagt opp sin daværende trommeslager Doug Sandom. I mellomtiden ble rekkene fylt opp med en studiomusiker. Moon kontaktet bandet etter konserten og sa han var en bedre trommeslager. Han hoppet opp på scenen, improviserte en audtion ved å overta trommesettet og hamret løs slik at pedalen til stortrommen brakk. Han fikk jobben.
[rediger] I The Who
Moon ble kalt «Moon the Loon» og fungerte som gruppens muntrasjonsråd, og det manglet aldri på srø innslag. Særlig var dette viktig i de periodene forholdet mellom Daltrey og Townshend var på det mest anspente. The Whos spillestil var så full av improvisasjoner og hans primære oppgave var ikke som så ofte ellers for trommeslagere, å sørge for at bandet holdt takten. Slik fikk også Moon som musiker anledning til å utvikle sin egen stil i bandet. I stedet for å følge John Entwistles bassgang (f. eks ved å slå på 2 og 4 i 4/4-takt) kan man høre at han ofte i stedet følger vokalen, noe som er sterkt medvirkende til å skape den hamrende rytmen. Slik sett er det hevdet at Moon mer spilte den rollen som keyboardet tradisjonelt spiller i en gruppe. Dette særlig tydelig på f eks mot avslutningen av A Quick One, While He's Away («You are forgiven-seksjonen») fra konsertalbumet Live at Leeds, da bandet slår over til 6/8-takt og dette bæres tydelig og sikkert av Entwistles bass, slik at Moons trommer i stedet kan bygge opp og utløse nummerets klimaks sammen med Roger Daltreys vokal og Pete Townshends sologitar. På sangen «Happy Jack» er Moons trommer i stor grad hovedstemmen.
Moon startet først med et enkelt trommesett, for senere å spille på et dobbelt sett. Tidlig i bandets karrière utviklet de stilen med å knuse instrumentene mot slutten av enkelte, store konserter, og her viste Moon særlig gode evner. Hans destruktive stil gikk også utover hotellrom, egne og venners hjem. Etterhvert gikk hans destruktive livsstil, som også inkluderte misbruk av alkohol og andre rusmidler, utover hans musikalske prestasjoner, og han trengte stadig mer tid på å «spille som Keith Moon» igjen. Da bandet tok pause i årene 1975-1978 la han betydelig på seg.
[rediger] Utenfor The Who
Keith Moon sies på denne tiden å være opphavsmann til navnet Led Zeppelin. Under en samtale med vennen Jimmy Page i forbindelse med oppstarten av bandet, antydet Moon at de kom til å mislykkes. Advarselen som ble fremført lød: «You are going to sink like a lead Zeppelin!»
I 1974 ga han ut sitt eneste soloalbum, en samling pop covers Two Sides of the Moon. Merkverdig nok stod Moon på dette albumet mest for vokalen, med sin svært begrensede stemme, mens trommespillingen blir på bortsett fra to låter overlatt til venner som Ringo Starr og studiomusikeren Jim Keltner.
Han spilte noen mindre roller i flere filmer, blant annet i rockoperaen Tommy og i Monty Pythons Life of Brian.
7. september 1978 hadde han vært sammen med sin svenske venninne Annette Walter-Lax og spist middag med Paul McCartney og kona Linda. Han døde sovende den påfølgende natten av en overdose med Clomethiazole, et medikament han tok mot sitt alkoholmisbruk. Det ble slått fast at dette ikke var selvmord, snarere «accidential misadventure», altså at han mistet oversikt over hvor mange piller han hadde tatt.
Selv om The Who fortsatte etter Keith Moon, blir det hevdet, også av de gjenværende medlemmene, at mye av The Who døde med Keith Moon.
