Liu Shaoqi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Liú Shàoqí eller (Wade-Giles:) Liu Shao-ch'i (刘少奇, født 24. november 1898 i Yinshan i Hubei i Kina, død 12. november 1969 i fengsel i Kaifeng) var en av Det kinesiske kommunistpartis og Folkerepublikken Kinas ledere. Han var Folkerepublikken Kinas president fra 27. april 1959 til 31. oktober 1968.

[rediger] Liv og virke

Han ble født inn i en rik bondefamilie i provinsen Hunan, ikke langt fra Mao Zedongs hjemtrakter, og gikk på samme skole som Mao i Changsha. Han dro så til Sovjetunionen der han fikk universitetsutdannelse i Moskva på Universitetet for Østens arbeidere. I 1921 sluttet han seg til det kinesiske kommunistparti som nettopp var stiftet, og etter hjemkomsten året etter ledet han en rekke streiker blant jernbanearbeiderne. Fra 1925 til 1926 ledet han flere politiske kampanjer og streiker i Hunan og Shanghai. I 1927 ble han valgt til kommunistpartiets sentralkomite.

I 1932 ble Liu Shaoqi partisekretretær i provinsen Fujian. To år etter var han med under Den lange marsjen og støttet Mao Zedong under Zunyi-konferansen. I 1936 var han partisekretær i Nord-Kina, og ledet de antijapanske bevegelser der. Han ble valgt til kommunistpartiets generalsekretær i 1943 (nummer-to-stillingen etter partiformannen, dvs. Mao). Under den kinesiske borgerkrig s avjørende fase var han partiets nestformann.

Etter opprettelsen av Folkerepublikken Kina arbeidet Liu mest på det økonomiske område. Han gikk inn for statsplanlegging og utvikling av tungindustri. Han var derfor skeptisk til «Det store spranget» som Mao lanserte i 1958. Da hans søster gjorde ham oppmerksom på den store hungersnød som utviklet seg på landsbygda i 1960 ble han en sterk motstander av Maos politikk, og resultatene av Maos prosjekter svekket vesentlig hans begeistring for ortodoks kommunisme av sovjetisk merke.

I kjølvannet av de katastrofale resultatene av «Det store spranget» overtok han etter Mao som Folkerepublikkens formann, om han ble av mange ansett som den mest sannsynlige til å overta etter Mao. Hans mer moderate politikk bidra til å berge Kina ut «Det store spranget»s avgrunn.

Liu Shaoqi foretrakk og fremmet Deng Xiaopings resultatorientert lønn, større lønnsforskjeller og andre tiltak som ville bøte på problemene med kollektivisert landsbruk og kollektiviserte fabrikker.

Senere i 1960-årene hadde imidlertid Mao gjenoppbygget sin stilling i partiet, og i 1966 satte han i gang kulturrevolusjonen som et grep for å knuse sine motstandere i Partiet, særlig Liu Shaoqi og Deng Xiaoping, men også mange andre. De ble fordømt for å følge «kapitalismens vei». Liu ble brennemerket som forræder, og den største kapitalistveifølgeren i partiet. I juli 1966 ble han fortrengt som partiets viseformann av Lin Biao. I 1967 var Liu og hans hustru Wang Guangmei under husarrest i Beijing.

Liu ble fjernet fra alle sine partiverv og utstøtt av partiet i oktober 1968, og forsvant fra den offentlige scene. Bare etter Maos død i 1976 ble det avslørt at Liu Shaoqi hadde blitt satt i isolasjonscelle under skrekkelige forhold i Kaifeng, og at han ble undratt legetilsyn slik at han i 1969 døde av ubehandlet diabetes og lungebetennelse.

Etter at Deng Xiaoping kom til makt i 1978 ble Liu politisk rehabilitert (i februar 1980), og fikk en forsinket statsbegravelse.