Lockerbie-saken
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.Lockerbie-saken refererer til aksjonen der en bombe førte til at Pan Am Flight 103 på strekningen Frankfurt–London–New York–Detroit eksploderte og styrtet fra 31–000 fots høyde (9, 448 km.) over det sydlige Skottland, nær byen Lockerbie, den 21. desember 1988. 270 mennesker døde, inkludert 11 innbyggere i Lockerbie.
I oktober 2002 tok libyske myndigheter på seg ansvaret for aksjonen, og betalte en større erstatning.
Pan Am Flight 103 på strekningen Frankfurt–London–New York–Detroit ble sprengt idet den passerte over den skotske byen Lockerbie 21. desember 1988, da 340-450 gram plastisk sprengstoff ble detonert i dens fremre bagasjerom. Dette utløste en serie hendelser som førte til en rask ødeleggelse av flyet. Vinder i opptil 100 knop spredte passasjerer og flydeler på en 141 km lang strekning over et område på 1360 km2. 270 mennesker fra 21 ulike land omkom inkludert 11 personer på bakken.
Også kjent som Lockerbie-bombingen ble den kjernen i Stor-Britannias største etterforskning ledet av dets minste politistyrke. Bombingen ble regnet som et angrep mot et symbol på USA, og siden 189 av de omkomne var amerikanere ble det stående som det dødeligste angrepet på amerikanske sivile frem til 11. september 2001.
Etter en tre-årig felles etterforskning mellom det skotske politiet og amerikanske FBI, som involverte 15 000 vitneforklaringer, ble det 13. november 1991 tatt ut tiltale for drap mot Abdel Basset Ali al-Megrahi, en libyansk etterretningsoffiser og sikkerhetssjefen for Libyan Arab Airlines (AAB), og Lamin Khalifah Fhimah, LAAs basesjef for Luqa Airport på Malta.
FNs sanksjoner mot Libya og vedvarige forhandlinger med Libyas leder Oberst Muhammar Gaddafi sikret utlevering av de siktede på 5. april 1999. De siktede ble overlatt til skotsk politi via Nederland, som ble valgt som nøytral grunn. 31. januar 2001 ble Megrahi dømt for drap av en rett bestående av tre skotske dommere, og dømt til 27 års fengsel. Fhimah ble frikjent. Megrahis anke mot dommen ble forkastet 14. mars 2002, og en ytterligere anke til Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen ble erklært ugyldig i juli 2003. Han soner nå straffen i Greenock fengsel utenfor Glasgow, der han fortsetter å bedyre sin uskyld.
Innhold |
[rediger] Passasjerene
PA 103 var Pan American Worlds andre daglige flyvning på ruten Frankfurt-London-New York-Detroit. Den hadde startet som PA 103A fra Frankfurt Internasjonale flyplass i Vest-Tyskland, og ble betjent av et Boeing 727 for turen til Heathrow flyplass i London. 47 av de 89 passasjerene ombord PA 103A byttet fly på Heathrow til et Boeing 747, som skulle fortsette flighten til JFK flyplass i New York under kallesignalet PA 103.
747-maskinen hadde ankommet denne morgenen fra San Francisco. Det ble i to timer voktet av sikkerhetspersonell fra Pan Am, men sto ellers uten oppsyn.
Det var 243 passasjerer ombord og 16 crew-medlemmer, ledet av kaptein James MacQuarrie. 35 studenter fra Syracuse University var med på hjemreisen etter et studierelatert opphold i London. En familie på fem var på vei fra New Delhi til Detroit, inkludert treårige Suruchi Rattan Dixit. De skulle opprinnelig reise på en annen flight som forlot Frankfurt tidligere på dagen, men et av barna hadde blitt akutt syk med pusteproblemer og flyet hadde derfor snudd i lufta. Familien ble overført til PA 103 istedet.
Suruchi bar en rød kurta og salwar for reisen - altså en kjole som gikk til knærne og tilhørende bukse. Hun vil for alltid bli husket for en lapp som ble funnet sammen med blomster utenfor rådhuset i Lockerbie:
"Til den lille jenta i den røde kjolen som ligger her som gjorde reisen min fra Frankfurt så morsom.
Du fortjente ikke dette. Måtte Gud være med deg, Chas".
Det var minst fire etterretningsagenter fra USA på passasjerlisten, med rykter om en femte. Tilstedeværelsen av disse mennene på PA 103 skulle senere gi grobunn for mange konspirasjonsteorier, blant andre der disse var sagt å skulle være terroristenes mål. De fire var Matthew Gannon, CIAs nestsjef for stasjonen i Beirut, major Chuck "Tiny" McKee, tilknyttet Defense Intelligence Agency (DIA) i Beirut og to menn som man antar var hver deres livvakt. De fire mennene hadde flydd sammen fra Kypros den morgenen. Man tror at major McKee var i Beirut for å finne de amerikanske gislene som ble holdt av Hozbollah på den tiden. Etter bombingen av PA 103 lekket kilder nær etterforskningen til journalister at et kart hadde blitt funnet i Lockerbie som viste mistenkte oppbevaringssteder for gisler, tegnet av McKee. Dette funnet ble aldri bekreftet i retten.
Også ombord var også 20-årige Khalid Nazir Jaafar, som hadde flyttet med familien fra Libanon til Detroit der hans far driftet et bilverksted. På grunn av hans libanesiske bakgrunn, og fordi han var på vei hjem etter å ha besøkt slektninger der, dukket Jaafars navn ofte opp både i etterforskningen og i de senere konspirasjonsteoriene.
[rediger] Helsingfors-advarselen
7. desember sendte det amerikanske luftfartsverket (FAA) ut en sikkerhetsadvarsel. Der ble det sagt at 5. desember hadde en mann med arabisk aksent ringt den amerikanske ambassaden i Helsinki, Finland og fortalt at en Pan Am flight fra Frankfurt til USA skulle bli sprengt innen de neste to ukene av noen i tilknytning til Abu Nidal-organisasjonen. Han sa at en finsk kvinne skulle bære bomben ombord som en uvitende kurér. Innringeren bommet med bare to dager.
Advarselen ble på daværende tidspunkt tatt alvorlig av de amerikanske myndighetene. Advarselen ble sent til utenriksstasjoner og såvels som til alle amerikaske flyselskap, inkludert Pan Am. Pan Am hadde på den tiden en "sikkerhetsgebyr" på fem dollar som de krevde av alle passasjerer, og lovte et fullstendig tilfredsstillende sikkerhetsprogram (The Independent: 29. mars 1990). Papiret med advarselen ble funnet av sikkerhetsteamet hos Pan Am i Frankfurt dagen etter bombingen under en haug med andre papirer på noens kontor (Cox and Foster: 1990). En av de ansatte i Frankfurt som jobbet med å søke gjennom baggasje med røntgenmaskin, fortalte ABC News at hun først lærte hva Semtex var under intervjuet med ABC, 11 måneder etter bombingen. 13. desember ble advarselen postet på oppslagstavler i USAs ambassade i Moskva og etterhvert distribuert til hele den amerikanske befolkningen der, blant andre journalister og businessfolk. Et resultat av dette var angivelig at mange byttet flyselskap fra Pan Am, hvilket ga mange ledige seter på PA 103 som ble solgt billig.
Etterforskerne av PA 103 konkluderte senere med at advarselen var falsk og en underlig tilfeldighet.
[rediger] Siste kontakt med PA 103
Den siste flighten var satt opp til en avgang 18:00, og la ut fra gaten 18:04. På grunn av en forsinkelse, ikke uvanlig på Heathrow i rushtiden, tok flyet av først 18:25 i retning nordvest ut av Heathrow. Deretter satte piloten kursen mot Skottland. Klokken 18:56 nådde flyet grensen og fant marsjhøyden på 31 000 fot.
Klokken 19:00 ble PA 103 plukket opp av Shanwick Oceanic Control i Prestwick, Skottland, der flyet trengte klarering for å begynne turen over atlanterhavet. Flygeleder Alan Topp tok kontakten idet flyet gikk inn i skotsk luftrom.
Kaptein James McQuarrie svarte "God kveld Skotsk, Clipper 103. Vi er på nivå 310". Førstestyrmann Raymond Wagner sa "Clipper 103 ber om hav-klarering". Disse ordene var de siste som ble hørt fra flyet.
[rediger] Eksplosjonen
Klokken 19:01 fulgte Alan Topp flight 103 nærme seg Solway Firth og 19:02 krysset flighten dens nordre kyst. På Topps skjerm ble flight 103 vist som en liten grønn firkant med et kryss i midten som inneholdt transponderkoden. Denne koden ga Topp informasjon om tiden og høyden til flyet. Den siste koden han så for flight 103 fortalte ham at det lå på 31 000 fot med en retning av 316 grader i 313 knop.
46,9 sekunder over 19:02 forsvant koden og krysset i midten av firkanten. Topp prøvde å kalle opp kaptein McQuarrie og ba en nærliggende KLM-flight om å gjøre det samme, men ingen fikk svar. Topp trodde først at flyet hadde gått inn i en såkalt stillhetssone, en dødsone der mål er usynlige for radar. Men åtte sekunder senere dukket det opp fire firkanter der det skulle vært bare én, og disse spredde seg utover og dekket et område som Topp visste var over 1,5 kilometer stort.
Ett minutt senere traff vingeseksjonen inneholdende over 90 tonn drivstoff bakken i Sherwood Crescent, Lockerbie. Den britiske geologitjenesten i sørlige Skottland registrerte seismisk aktivitet som målte 1,6 på Richters skala idet alle spor etter to familier, flere hus og den seksti meter lange høyrevingen forsvant. En British Airways-pilot, kaptein Robin Chamberlain, var på vei med ruten Glasgow-London nær Carlisle da han kalte opp Oceanic Control og rapporterte massive branner på bakken. Ødeleggelsen av PA 103 fortsatte på Topps skjerm som nå var full av grønne firkanter som bevegde seg østover med vinden.
[rediger] Ofrene
Passasjerer og crew
Alle 243 passasjerer og 16 crewmedlemmer ble drept. En skotsk undersøkelseskommisjon som åpnet 1. oktover 1990, fant at idet cockpiten brøt av ville vindkast i tornadostyrke blåse igjennom flykroppen, rive klær av passasjerene og forvandle gjenstander som serveringsvogner til dødelige prosjektiler.
På grunn av den plutselige endringen i lufttrykket ville de naturlige gassene inni passasjerenes kropper ekspandere opptil fire ganger deres normale volum, og forårsake lungene til å utvide seg og så kollapse. Mennesker og gjenstander som ikke var festet fast ble blåst ut av flyet og inn i vinder på 210 km/t og en lufttemperatur på -45,5 °C, og et fall som varte i omtrent to minutter. Noen passasjerer ble sittende i flykroppen i setene deres og landet i Lockerbie festet fast med setebeltet.
Selv om de ville ha mistet bevisstheten på grunn av oksygenmangelen, mente rettsmedisinere at noen av passasjerene kom til bevisshet idet de nådde mer oksygenholdige lavere høyder. Rettspatolog Dr. William G. Eckert var blant dem som undersøkte resultatene av obduksjonene. Han mente at flight crewet, noen av flyvertene samt 147 andre passasjerer overlevde eksplosjonen og lufttrykkendringen, og kunne ha vært i live idet de traff bakken. Ingen av disse passasjerene viste tegn på skade etter selve bomben eller dekompresjonen og oppløsingen av flymaskinen. En mor ble funnet holdende på babyen hennes, to venner holdt hender, en god del passasjerer klemte på krusifiks. Dr. Eckert fortalte det skotske politiet at spesielle merker på pilotens tommel indikerte at han hadde holdt fast på stikka idet han gikk ned, og kan ha vært i live da han landet.
Kaptein McQuarrie og flight crewet, ei flyvertinne og en del av førsteklassepassasjerene ble funnet fortsatt fastspent i setene deres inni neseseksjonen der den landet på et jorde ved kirken i landsbyen Tundergarth. Flyvertinnen var i live da hun ble funnet av en bondes kone, men døde før hjelp kom til stedet. En mannlig passasjer ble også funnet i live, og helsemyndighetene mener at han kunne ha overlevd dersom han hadde blitt funnet før.
Innbyggerne i Lockerbie
På bakken ble 11 innbyggere i Lockerbie drept da vingene, fortsatt festet til en del av selve flykroppen, traff Sherwood Crescent nummer 13 i en hastighet på over 800 km/t og eksploderte. I et krater 47 meter langt og 12 meter bredt fordampet flere hus og deres grunnmurer, mens 21 andre hus ble så skadd at de måtte rives. Fire medlemmer av en familie, Jack og Rosalind Somerville og deres barn, døde da huset deres i Sherwood Crescent nummer 15 eksploderte. En ildkule reiste seg over husene og bevegde seg mot den nærliggende motorveien mellom Glasgow og Carlisle (A74) og brente biler i den sørgående filen, hvilket medførte at både gjennomreisende og fastboende trodde at det hadde skjedd en nedsmelting i atomanlegget i Chapel Cross like ved. Det eneste huset som ble stående igjen i Sherwood Crescent tilhørte pater Patrick Keegans, Lockerbies romersk-katolske prest.
I mange dager levde innbyggerne i Lockerbie med synet av døde kroppen i hager og gater, mens kriminalteknikere jobbet med å fotografere og merke plasseringen av hver kropp for å senere avgjøre posisjonen og styrken til eksplosjonen i flyet ved å koordinere de enkelte passasjerenes opprinnelige sitteplass og hvor de landet.
I strid med myndighetenes råd om å ikke reise til Lockerbie ankom mange av passasjerenes pårørende, de fleste fra USA, innen få dager for å identifisere deres kjære. Frivillige fra Lockerbie etablerte og bemannet 24-timers kantiner der pårørende, soldater, politifolk og sanitetspersonell fikk gratis måltider, drikke og noen å snakke med. Kvinnene i byen vasket, tørket og strøk alle klesplagg som ble funnet, slik at så mange gjenstander som mulig kunne bli gitt til de pårørende så snart politiet bestemte at de ikke hadde kriminaltekninsk verdi. BBCs skotske korrespondent, Andrew Cassel, meldte på 10-årsmarkeringen for bomben at innbyggerne i Lockerbie hadde åpnet sine hjem og hjerter for de pårørende, og at bånd ble knyttet som fortsetter idag.
