Lucifer
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Lucifer er et latinsk navn som betyr "lysbærer". Populært har navnet blitt brukt som en betegnelse på Satan.
Innhold |
[rediger] Lucifer
Lucifer er tradisjonelt en fallen engel, opprinnelig nærmest Gud, men deretter identifisert med Djevelen.
Navnet Lucifer er latin, sammensatt av to ord, lux (= lys, genitiv lucis) og ferre (=bære, å bringe), i betydningen «lysbæreren». Opprinnelig var navnet knyttet til planeten Venus.
Lucifer opptrer i gresk mytologi som Phosphoros, «den som bringer daggry», og er benyttet av poeter for representere Morgenstjernen.
Ordet «Lucifer» finnes ikke i de fleste moderne oversettelser av Bibelen. Lucifer er Hieronymus' direkte gjengivelse i hans latinske oversettelse av Bibelen, Vulgata (på 300-tallet), fra den tidligere greske oversettelsen Septuaginta. I den sistenevnte betyr phosphoros bokstavelig «lysbæreren», en frase fra Jesajas bok 14:12. Her mener mange at det er benyttet for å referere til den babylonske kongen ved en av hans populære og ærbødige titler. Imidlertid har mange tolket det dithen at teksten også kan referere til Djevelen. I Peters brev og Johannes' åpenbaring brukes også ordet Lucifer om Kristus, Vera lucifer, den sanne morgenstjerne.
I henhold til perspektivet til den kristne tradisjonen på 400-tallet ble Lucifer sett på som Guds nestkommanderende. Lucifer var plassert høyest i himmelens hierarkiske system, men ble motivert av stolthet og grådighet til å gjøre opprør mot Gud, og ble kastet ut av himmelen, fulgt av en tredjedel av englene. Denne tradisjonen ble tatt i bruk i middelalderens religiøse diktning, og videreført av Dante og Milton. Som en følge av dette har populærkulturen, identifisert navnet med Satan, jamfør Sandman.
Enkelte mener at disse trosforestillingene står i motsetning til den lære som Jesus Kristus sto for ved å forfremme Satan og Lucifer til posisjoner og makt som ikke er støttet av Bibelen. Moderne konsepter av Satan og Lucifer kommer fra fiktive skjønnlitterære verk som Dantes Den guddommelige komedie og John Miltons Det tapte paradis snarere enn fra Bibelen selv.
[rediger] Lucifer i litteraturen
- «Heller å regjere i helvete enn å tjene i himmelen» («Better to reign in Hell than serve in Heav'n».) — Det tapte paradis.
Lucifer er en hovedperson in John Miltons (1667) protestatiske episke verk Det tapte paradis. Milton presenterte Lucifer sympatisk, som en ambisiøs og stolt engel som utfordrer Gud og utløser krig i himmelen, kun for å bli beseiret og kastet ned. Lucifer må deretter utnytte sin retoriske evner til å organisere helvete. Han er støttet av Mammon og Beelzebub. Senere kommer Luicfer til paradisets port hvor han med hell frister Eva, hustru til Adam, til å spise frukt fra Kunnskapens tre – kunnskapen om godt og ondt.
Lucifers opptreden i fiksjoner gir en hentydning av det esoteriske.
- Lucifer opptrer i Joost van den Vondels Lucifer (1654)
- I Miguel Serranos Nos, Boken om oppstandelsen (1980), er Lucifer identifisert som kongen av de hvite gudene
- I Arthur C. Clarkes romanserie om Romodysseen (1968-1997), er planeten Jupiter gjendøpt til Lucifer etter dens transformasjon som Jordens andre sol.
- Lucifer er en figur i den grafiske tegneserieromanen The Sandman (1988-1996) av Neil Gaiman.
- Lucifer er en hovedfigur i en rekke med tegneserier ved tittelen Lucifer som utkom første gang (1999 av Mike Carey.
- Lucifer er en hovedfigur i Catherine Webbs romaner Waywalkers (2003) og Timekeepers (2004), under navnet Sam Linnifer.
- Lucifer er også et dikt av poeten Mihai Eminescu fra Romania, kalt for Luceafarul (Morgenstjernen)
- Lucifer er identifisert ved navnet «Memnoch» i Memnoch the Devil, av Anne Rice 1995)
- Lucifer dukker opp i Margit Sandemos Sagaen om isfolket (1982-1989)
