Muslinger
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den. Mangler som er blitt anført: Teksten mangler lenker.| Muslinger | |
|---|---|
 «Acephala» fra Ernst Haeckel’s Artforms of Nature, 1904 |
|
| Vitenskapelig(e) navn: |
Bivalvia, Pelecypoda, Lamelibranchiata |
| Norsk(e) navn: | muslinger, skjell |
| Hører til: | bløtdyr, protostomier, bilaterier |
| Antall arter: | ca. 15 000 |
| Habitat: | ferskvann, elver og havet |
| Utbredelse: | hele jorda |
| Delgrupper: |
|
Muslinger (Bivalvia) er en klasse av bløtdyr som omfatter mer enn 7 500 – 10 000 nålevende og 20 000 fossiler som delt opp i 105 familier. I Norge finnes det ca. 200 marine arter og 23 ferskvannsarter. De fleste muslinger ernærer seg ved å filtrere plankton ut av vannet.
Innhold |
[rediger] Vitenskapelig historie
Det vitenskapelige navnet Bivalvia (Linné, 1758) kommer av at det er et todelt kalkskall som omslutter hele kroppen, og den eneste måten det kan forsvare seg er ved å lukke igjen skallene. Bi betyr dobbel, og valvia fløydører. Navnet Lamellibranchia (Blainville, 1824) er det mest brukt i vitenskapelig litteratur, navnet kommer av gjellene. Andre navn: Pelecypoda = gullfot, eller Acephale = de hodeløse (Cuvier, 1798). Men det er Linnés sitt forslag som det vitenskapelige navnet for muslinger som brukes i dag.
[rediger] Beskrivelse
[rediger] Bløtdyret
Hodet er kraftig redusert inni skjellet. Bløtdyret blir dekket av kappen og de omliggende gjellene og et vanligvis enslig kjønnsorgan; gonaden. Sirkulasjonsystemet med hjerte er åpent. Typiske muskler er de to lukkemusklene som lukker sammen skjellhalvdelene, muskelen som trekker tilbake foten og muskelen som trekker tilbake kappen. Foten hos muslingene er bevegelig og utstyrt med slimkjertler.
[rediger] Redusert hode
På grunn av hvordan livet opprinnelig var, ved å grave i sediment, er hodet, med unntak av munnen, tilbakevokst. I sammenligning med andre bløtdyr, er tentakler, tenner og radula tilbakevokste. Munnkjertlene er også i en stor grad redusert. Rett attmed munnåpningen sitter det er par munnpalper som transporterer partikler til munnåpningen i dets originale form.
[rediger] Kappe
Kappen omslutter de andre bløtdelene og består av tre folder som har 3 forskjellige oppgaver. Den ytre folden (ligger inn mot kalkskjellet) er sekretorisk og ansvarlig for skalldannelsen. Skalldannelsen skjer ved påleiring av ytterkanten. Den midtre folden har sansefunksjoner og er dekket med lyssensetive tentakler, hos svømmende muslinger (kamskjell og filskjell) har punktøyne som gir mer nøyaktig informasjon om område runde. Hos noen arter i arkskjellfamilien kan ha over 200 øyne. Den innerste folden er muskulær og elastisk, og regulerer vanninnstrømmningen til kappehulen.
Opprinnelig var kapperanden parallel med skallekanten (integripalliat). Muslingene har 3 åpninger: 2 ånderør i bakenden av skjellet, hvor i det ene oksygen og næring kommer inn, filtrert i gjellene, og avfallstoffene slippes ut igjen i det andre. Den tredje åpningen er for foten.
Hos gravende muslinger kan de rørlignende kappeåpningene (siphon) forlenges ut av skallet og opp til overflaten, slik at de kan forsørge seg med næring.
Sandmuslingen (Mya arenaria) lever nedgravd nede i substratet i fjæra, og for næring gjennom siphonen. Blir de skyllet opp av substratet, dør de. I motsetning, lever blåskjell (Mytilus edulis) oppe på substratet og har derfor ikke en siphon. Blir blåskjellet dekket med sand eller mudder, dør de.
I kapperanden hos kjempemuslingen (Tridacna) lever alger (zooxantheller) i symbiose, i kapperanden blir de beskyttet av muslingen og får fotosyntese produkt fra algene til egen fornytelse.
[rediger] Gjellene
Gjennom evolusjon har gjellene blitt utviklet fra å være enkle pusteorganer til mere komplekse respirasjonsorganer som brukes til å ta opp oksygen og filtrere ut næring. Gjellene er besatt med små flimmerhår som virvler inn næringspartikler. Flimmerhårene produserer et slim slik at partiklene setter seg fast, og fører det til munnen.
[rediger] Blodsirkulasjon
Blodsirkulasjonssystemet hos muslinger, er som hos de fleste bløtdyr, åpen. Hjertet har to forkammer og et hovedkammer.
[rediger] Foten
Foten hos muslingene er opprinnelig flat og økseformet, men har etter tid blitt tilpasset hver enkelt muslingart etter deres levesett. Foten kan være bjelke-, tunge- og markformet. Svømmende og fastsittende muslinger har ofte en tilbakedannet fot.
Bak foten sitter det en byssuskjertel som produserer byssustråder, den fins hos alle unge muslinger, men blir tilbakedannet eller forsvinner helt desto eldre de blir. Hos noen muslinger produserer også voksne byssustråder for å feste seg til underlaget (f.eks blåskjellfamilien (Mytilus), arkskjellfamilien (Arca) og kamskjell (Pecten).
[rediger] Skallet
Skallet består av to skall, et høyre og et venstre som omringer bløtdyret. Skallene holdes sammen ved umbo med en lås og et låsbånd (ligament). Farger og former er svært variable. Skallene blir laget av kappen, en hudfold inni skjellet. Som lager 3 forskjellige lag: det fargede periostracum, prismelag og det indre kalklag. Begge halvdeler lukkes sammen med to interne lukkemuskler.
[rediger] Materie
Skallet består av tre lag. Ytterst ligger et hornlag (periostracum), det består av organisk kitin og kan ha forskjellige farger. I midten et tykkere kalklag, der kalsiumkarbonat er arrangert i små rektangulære prismer. Innerst et relativt tynt lag av perlemor.
[rediger] Låsbånd
Skallhalvdelene holdes sammen ved et låsbånd som er laget av et ikke-forkalket kitin. Låsbåndet er veldig elastisk og virker motsatt i forhold til lukkemusklene. Selv etter muslingens død kan man finne “gapende” skjell hvor låsbåndet er intakt og holder skjellene sammen.
[rediger] Lås
Låsen hindrer at skallhalvdelene skal skli fra hverandre. Låstennene består av tannformede forhøyninger og motstående groper for tennene skal gripe inn i. Det finnes ulike typer låser og gir grunnlag for en systematisk oversikt.
[rediger] Muskelavtrykk
Avtrykket fra lukkemuskel og retraktormuskelen (kappelinjen) spiller en viktig rolle for systematikk og artsbestemmelse. Opprinnelig var det 2 like store lukkemuskler, men det har gjennom evolusjon oppstått arter med forskjellige størrelser på lukkemusklene (anisomyar eller heteromyar) og arter med kun en lukkemuskel (monomyar).
Kappelinjen hos arter som lever oppå substratet har en buet linje (integripalliat), mens de som lever nede i substratet har en bukt på kappelinjen (sinupalliat). Størrelsen på kappebukta viser hvor langt nede i substratet arten har levd.
[rediger] Bevegelse og forankring
Følgende bevegelses- og forankringsmetoder er observert tatt i bruk:
- Bevege seg ved hjelp av foten:
- Den mest brukte måten hos muslingene er å bruke foten til å forflytte seg. Denne kroppsdelen kan bli strukket (hos for eksempel hjerteskjell) til tre ganger sin egen lengde. På grunn av foten kan muslinger krype eller hoppe (Acanthocardia tuberculata kan hoppe 20 cm høyt ved hjelp av foten.) Men for å kunne å bevege seg på denne måten må de ha et passende substrat, fordi muslinger ikke har en ekte krypefot slik hos sneglene.
- Bevege seg ved å svømme:
- Noen muslinger kan ved å klappe sammen skallene svømme fritt rykkvis over korte strekninger. Når de klapper sammen skallene lager de en vannstrøm, og forflytter seg med samme prinsipp som en vannjet. Filskjell svømmer godt, noen av kamskjellene også. Kamskjellene kan også kontrollere retningen ved hjelp av ørene, og finjustere retningen ved hjelp av punktøyne.
- Forankring med byssus-tråder:
- Noen skjell (blåskjellfamilien (Mytilus), arkskjellfamilien (Arcidae) og sadelskjell (Anomia ephippium)) spinner et sekret fra byssuskjertelen på foten sin, en så kalt byssustråd, hvor den fester seg selv og underlaget sammen. Den bruker å ha rimelige mange tråder festet til underlaget. Blåskjell kan ved å bruke et sekret oppløse byssustråden, slik at den kan forflytte seg.
- Fastvokst til underlaget:
- Ekte østers (Ostreidae) er det mest kjente eksemplet. Andre fastvokste: Chama, Pseudachama, noen Anomia-arter og Spondylus.
- Beskyttet av substrat:
- En stor del muslinger lever skjult for det blotte øye. De fleste lever nedgravd i et sand eller mudder (hjerteskjell, sandskjell, trauskjell osv), men et fåtalls kan arter bore seg inn i stein og tre, ved hjelp av omdannende skjell (steinboreskjell, treboreskjell og pælemark).
[rediger] Forplantning
De fleste skjell er særkjønnet; dvs at det finnes hann- og hunnkjønn individer. Forplantingen skjer ved at egg og spermier, som produseres i gonaden, skytes ut i vannet hvor befruktningen og den påfølgende larveutviklingen skjer. Utskytningen kan hos kjempemuslingen (Tridacna) hormonelt samkoordineres. Larveutviklingen består av 2 stadium. Trochophora-larvene er gjennomsiktige og er like tykke som et hårstrå. De er bekledt med flimmerhår som de bruker å svømme og fange mat med. I veligerstadiumet har larvene utviklet et tynt skall, men de lever fortsatt frittsvømmende. Når larvene er klar for å slå seg ned, går de gjennom en metamorfose, og lever resten av sitt liv på eller i bunnen. Hos blåskjell, østers og andre kolonilevende arter holder det unge skjellet i nærheten av en koloni.
Ferskvannsartene har utviklet annen forplantings- og utviklingsmetode. Disse artene lever i områder med store forandringer i levevilkår, i motsetning til sine slektninger i havet som har nesten konstant like levevikår året rundt. Hos de fleste ferskvannsmuslinger fullfører larvene sitt trochophora- og veligerstadium i morens kappehule.
Hos elvemuslingene (Unionacea) tilbringer trochophora-larvene tiden i moren, og forlater moren når de når veliger-stadium. De kalles da glochidier og kan ikke svømme, men har en klebrig tråd festet etter seg, og når de kommer nær en fisk kleber de seg fast og lever parasittisk av fisken. Når de ser ut som en liten musling, faller de til bunnen, og lever der for resten av livet.
[rediger] Dyrking
Blåskjell, kamskjell og østers blir dyrket langs Norskekysten. I 2005 ble 2 921 tonn blåskjell og 603 tonn kamskjell eksportert til utlandet.
[rediger] Grupper
Det er to grupper av muslinger i ferskvann: de store muslingene (Perlemusling og Dammuslinger) og de små muslingene (Kulemuslinger og Ertemuslinger).
Muslinger finnes både i fersk- og saltvann over det meste av Jorden.
[rediger] Se også
[rediger] Litteratur og lenker
- Eline Benestad Hågvar. Det zoologiske mangfold, 2. utg.. Universalforlaget, 1998.
- Frank Emil Moen & Erling Svensson. Dyreliv i havet, 2. utg.. Kom Forlag, 2000.
