Paul von Rennenkampf

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Paul von Rennenkampf (født 1854, død 1918) var en russisk general. I likhet med flertallet av offiserene i den keiserlige russiske hæren var han etnisk tysk. Han hadde kommandoen på russisk side under slaget ved Tannenberg i 1914, og var generalguvernør i Petrograd (St. Petersburg).

[rediger] Bakgrunn

Familien Rennenkampf stammet formentlig opprinnelig fra området omkring Münster og Osnabrück i det nordvestlige Tyskland, men omkring 1600 dukker navnet opp i Riga dit mange tyskere var utvandret. I slutten av 1800-tallet var familien Rennenkampf en av de rikeste i hele Baltikum. Familien eide 21 gods i Estland, og var således landets femte største jordeier.

Paul von Rennenkampf ble utdannet på kadettskolen i Helsingfors og gikk i 1873 inn i hæren. Fra 1870 til 1882 gikk han på militærakademiet i Sankt Petersburg. Han klarte seg uallminnelig godt og besto avgangseksamen med det beste resultatet for sin årgang. Derfor kom han inn i generalstaben allerede samme år.

Her fikk han en serie spesialoppgaver, blant annet en post som spesiell stabsoffiser i det 14. armekorps, senere i Kazan militærdistrikt og hos kosakkere ved Don. I 1890 ble han utnevnt til oberst og ble deretter stabssjef i den 14. kavalleridivisjon. I 1895 fikk han kommandoen over det 36. Dragonregiment, hvor han ble inntil 1899. Både overordnete og underordnete betraktet ham som en intelligent og aggressiv offiser, på alle måter en glimrende kavalleri-offiser.

I år 1900 ble han utnevnt til generalmajor, fikk kommandoen over en kavalleri-brigade og kjempet mot Bokseropprøret, og erobret Tsitsihar og Kirin. Han deltok også i den russisk-japanske krig i 1904-1905. Her ble han kritisert for sin innsats i det nordøstlige Korea. Etter slaget ved Mukden i 1905 hevdet general Alexander Samsonov at Rennenkampf hadde unnlatt å komme ham til unnsetning. Etter den russisk-japanske krig deltok han i Sibir i nedkjempelsen av revolusjonen 1905. I 1913 ble han så utnevnt til kommandør for militærdistriktet Vilna.

Ved starten av den første verdenskrig fikk Rennenkampf kommandoen over 1. arme, som sammen med 2. arme skulle invadere Østpreussen. Etter Slaget ved Tannenberg, hvor 2. arme ble tilintetgjort og det etterfølgende slaget ved de masuriske sjøer, hvor 1. arme ble drevet ut av Østpreussen ble Rennenkampf utsatt for hard kritikk.

Da han også tapte slaget ved Łódź i november 1914 forlot han hæren. Rennenkampf trakk seg tilbake til Taganrog. Her ble han i 1918 tatt til fange av kommunistene. De oppfordret ham til å kjempe i borgerkrigen på deres side. Det avslo han, og han ble deretter henrettet.

[rediger] Hvorfor stoppet Rennenkampf?

Etter slaget ved Gumbinnen ble Rennenkampfs 1. arme stående i den østlige enden av Østpreussen. I nesten åtte dager foretok han seg stort sett ingenting, mens Samsonovs 2. arme ble nedkjempet bare 100 km borte. Denne passivitet er en av de store gåter i krigshistorien. Rennenkampf selv nådde ikke, å gi sin utredning. Derfor har det vært åpent for spekulasjoner.

Bilde til høyre har bidratt til ryktene. Paul von Rennenkampf (nr. 2 f.v.) hygger seg med sin stab i vertshuset «Dessauer Hof» i Insterburg. I det øyeblikk da bildet ble tatt ble Samsonovs soldater omringet syd for Allenstein.

Noen, deriblant også Winston Churchill, Erich Ludendorff og Max Hoffmann, mente at Rennenkampfs passivitet måtte skyldes hans hat til Alexander Samsonov. Marquis de Laguiche som var fransk attaché i det russiske hovedkvartet mente enda at Rennenkampf var bestukket av tyskerne.

På den annen side mente Hoffmann, som personlig kjente Rennenkampf fra Mandsjuria at denne var en av de dyktigste russiske offiserene, og både energisk og tapper. Bildet av en feiging eller forræder passer heller ikke med hans død. Han ble myrdet av kommunisterne fordi han sta nektet å kjempe på deres side.

Årsaken ligger derfor formodenlig et annet sted. Hvis Rennenkampf skulle fortsette mot vest etter Gumbinnen, måtte han rykke frem mellem festningene Lötzen og Königsberg. Rennenkampf har antagelig overvurdert deres styrke. I sin organisasjon hadde han seks reservedivisjoner til å beleire disse festninger. Men de var stadig under mobilisering i Russland.

Rennenkampf hadde også sett at deler av I og XVII tyske korps trakk seg inn i henholdsvis Königsberg og Lötzen etter slaget. Men han visste ikke om de var i festningene eller fortsatt gikk mot vest. I tillegg hadde guvernøren i Königsberg, generalløytnant von Pappritz, tatt uniformer fra byens militærskoler og delt dem ut til sine dårligst utrustede landevernssoldater og de mange frivillige som hadde meldt seg i krigens første dager. Disse lignet derfor på eliteenheter.

Samtidig så Rennenkampf neppe noe grunn til hastverk. Både han selv, Aleksander Samsonov og deres felles sjef Shilinski var overbevist om at tyskerne var slått ved Gumbinnen og nå var på flukt mot vest hvor Samsonov var godt i gang med å avskjære og ta dem til fange. Alt var altså i sin beste orden.