Pelsdyroppdrett
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Pelsdyroppdrett eller pelsdyrnæring er ei forholdsvis ny primærnæring i Norge, men bruk av pels til å lage plagg har lange tradisjoner både her og i en rekke andre land, fordi pels gir god beskyttelse mot vårt kalde klima. Fra 1200-tallet hører vi bl.a. om Harald Gråfell, som var konge i Norge i perioden 959–970. Tilnavnet «gråfell» (mårpels) fikk han etter en hærferd til Kvitsjøområdet omkring år 965, der han skal ha sikret seg pelsverk for store verdier. Samene betalte ofte skatten sin i form av pelsverk.
[rediger] Pelsdyroppdrett i Norge
Fram til begynnelsen av 1900-tallet var pelsverk et resultat av fangst i Norge. Etter denne tid kom man imidlertid i gang med oppdrett av rev (rødrev og fjellrev) og mink. I så måte ble Skandinavias første pelsauksjonen holdt i Oslo i 1932. Mot slutten av 1800-tallet var pels blitt et populært statussymbol i noen kretser. Filmstjerner og andre kjendiser tok i bruk pels og konkurrerte om å ha de flotteste plaggene, noe som altså resulterte i et reglært pelsdyroppdrett for å dekke etterspørselen. Fenomenet smittet over til et stadig bredere lag av befolkningen, først og fremst til adel og rikfolk, deretter også til middelklassen og andre lag i samfunnet. På 1960- og '70-tallet fantes det vel knapt ei finere frue i Norge uten pels.
For å lage ei pelskåpe av rev går det med omkring 10–20 skinn (av og til flere), avhengig av størrelse, modell og kåpelengde. Slike kåper omsettes ofte for mer enn 35.000 norske kroner i dag. I 1988 ble det estimert at nærmere 10 millioner rev måtte bøte med livet for pelsens skyld. Av disse var omkring halvparten såkalt oppdrettsrev og den andre halvparten viltfanget rev.
Nordiske land er samlet en betydelig aktør i pelsdyrnæringen, men norsk oppdrett utgjør ikke mer enn ca. 250–300 millioner kroner hvert år. Den er først og fremst en tilleggsnæring for bønder i utkantstrøk. Omsetningen er ganske likt fordelt på mink og rev.
[rediger] Motstand mot pelsdyrnæringen
Det har vært stigende internasjonal motstand mot pelsdyrnæringen i de senere år. I Norge har denne motstanden engasjert såvel vanlige folk som dyrevernaktivister. Det er primært dyras dårlige levekår som har vært gjenstand for kritikken fra dyrevernorganisasjonene.
Dyrevernaktivister har ved flere anledninger gått til det skritt å slippe løs oppdrettsdyr i norsk fauna. Oppdrettsdyr har imidlertid små forutsetninger for å klare seg selv og vil som regel dø av sult, om de ikke blir fanget inn igjen i tide. Genetisk medfører de dessuten en stor risiko for eksisterende bestander av ville dyr, om de skulle klare å overleve.
I den senere tid har også endel politiske partier og enkelt politikere engasjert seg til fordel for kritikken fra naturvernorganisasjonene, men det er fortsatt uklart om dette vil føre til en omlegging av næringen eller kanskje til og med avvikling.
