Philipp Bouhler
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Philipp Bouhler (født 11. september 1899 i München i Tyskland, død 19. mai 1945 i Dachau) var en nasjonalsosialistisk forvaltningsembedsmann. Han var sjef for «Førerens» kanselli, og ledet eutanasiprogrammet.
Bouhler kom fra offisersfamilie og var fem år i det kongelige bayerske kadettkorps. Han kjempet i første verdenskrig og ble alvorlig såret. Fra 1919 til 1920 studerte han filosofi under fire semester, og ble i 1921 medarbeider i forlaget som utgav naziavisen «Völkischer Beobachter». Allerede høsten 1922 ble han annen forretningsfører for NSDAP (Det nasjonalsosialistiske tyske Arbeiderparti). Etter kuppforsøket i München og den påfølgende nygrunnleggelse av partiet i 1925 ble han dets riksforretningsføer. Etter Hitlers maktovertakelse ble han i 1933 riksleder og Rikstagsrepresentant for Westfalen.
Året etter ble han politipresident i München, men kun én måned etter kansellisjef for Adolf Hitler. Dette var en stilling som ble opprettet 17. november 1934 og var i første rekke knyttet til nazipartiets indre anliggender. I denne stillingen hadde han blant annet med hemmelige instrukser for partiet å gjøre.
Bouhler var samtidig dessuten leder for Den partimessige prøvingskommisjon til beskyttelse av de nasjonalsosialistiske skrifter. Denne kommisjonen avgjorde hvilke forfattere og skrifter som skulle anses som uttrykk for den nasjonalsosialistiske ånd.
Bouhlers embedsposisjon var et av de interne kommunikasjonspunkter som Hitler dro nytte av for å avvikle særlig kinkige anliggender, og dessuten visse typer personlige oppgaver. Til siste gruppe saker hørte for eksempel brev fra befolkningen med bønn om materiell assistanse, æresfadderskap, formidling av arbeidsplasser, gjenopptakelser i NSDAP, og lykkønskninger til Førerens geburtsdag. Dessuten hadde Bouhler ansvar for Hitlers privatkorrespondanse.
Det viktigste av de kinkigere oppdragene Bouhler fikk seg tildelt, var administrasjonen av eutanasiprogrammet. De involverte i denne planmessige avliving av fysisk og psykisk svekkede var direkte underlagt Bouhler. Bouhler lot utprøve forskjellige avlivningmetoder, blant dem gass. Det første dødsanlegget var Schloss Hartheim i Oberösterreich. Det ble konfiskert i 1939, og ombygd til dødsanstalt for den sørøstlige del av Det tyske rike i 1940.
Den 24. august 1941 måtte Bouhler på Hitlers befaling innstille eutanasiprogrammet (midlertidig), fordi den offentlige motreaksjon ble for sterk. Så ble 92 spesialister med erfaring fra slike anstalter i 1942 overført til Aksjon Reinhardt, dvs. for det meste til tilintetgjørelsesleirer i Polen den man gasset jøder og andre.
Bouhler holdt seg under hele annen verdenskrig godt i bakgrunnen. Etterhvert knyttet han seg særlig tettere til Hermann Göring. Dermed oppstod det spenninger mellom ham og Goebbels og Himmler.
Bouhler ble tatt til fange etter det tyske nederlag, og var en av Görings ledsagere på vei til internering i Dachau. På veien dit begikk han selvmord den 19. mai 1945.
